Disse linjene er ikke gyldige som billett

Han kom klokka elleve i går kveld, det var mange som pustet, ventet og frøs på stasjonen, vognhallen er stor nok for linjen av avskjeder, og de røykende fra Bill Bentley pub. Jeg hadde ny, grønn kåpe og på leppene lå et helt middagselskap og dormet, og gjorde leppene mindre kyssbare, mer som om korsikanske blå druer hadde overvintret.
*
Det finnes så mange morgener hvor jeg har tråkket meg gjennom toghallen, sett tog komme og gå, det finnes dem som har søvn som fortsatt tynger øyelokkene, og det finnes dem som har vært våken en hel natt, sett sitt indre projiseres ut i det ytre, industristeder fulle av høst, forlatte fabrikkhaller, eller en kilometer full av sne.
*
Du skulle sett meg nå, jeg har en hel vinter under huden, papirarkene er seigere, jeg skriver fra morgen til kveld, håret ligner ikke lenger garbo, eller andre årtier du stilte opp, jeg røyker som pipene fra aluminumsfabrikken, verkstedshallen, men jeg har et tikkende hjerte av sølv.

Brev tilbake til en tom leilighet

Marken er tung av vinter og glemsel, jeg har et nattog som ikke slutter slynge seg rundt i kroppen. Tilslutt sender jeg noen ord, og jeg vet ikke om det er fordi jeg har to glass vin under huden, som surkler rundt i årer og arterier og gjør hjertet mer enn gjennomsnittlig varmt slik at jeg glemmer at det er en hul, todelt muskel, en overvurdert størrelse, eller forbindelse mellom mennesker.

Jeg har vært inne hele dagen, lest noen av Sylvia Plaths 639 Letters home, skrevet til E at kroppen er tynget av rallende godstog, av ferjer og barn som ikke får sove om natta, og svaret er kjøtt, fett fårekjøtt som tetter kanaler og tanker, og jeg tror på det jeg skriver til A om at intellektet surner akkurat nå, og at jeg savner byen, jeg savner min tomme leilighet med oppvaskruiner fra et middagsselskap, og med passe utsikt ned til byen, skjermet og tilstede på samme tid. Gleder meg til å dra beigemykt, nytt sengetøy på soverommet, og sette ut skåler og kopper som nye av året, av og til har jeg lyst til å flytte, finne nye rom, og skriveutsikter, ikke bare være tvunget til å la øyne hvile mot en mikroskopisk skog og vinduene fra Hospicet, men nå er jeg fornøyd, fornøyd som når jeg venter gjester og telysene danner små øyer av gull og innside, utside forvrenges og veksles, byen blinker inn i rommet, og rommet speiler seg i byen, stemmen som fyller stuen er aller snarest din.

REGNET slår mot rutorna

REGNET slår mot rutorna
Originally uploaded by mariljesilje.

REGNET slår mot rutorna
Vinden är stark.
Når jag böjer mig ned
så sjunger det i kroppen
av minnen, vassa skarpa
(...)
De ljusa, lätta dagarna
tunga som portar
slagna i järn, mälade
mörkare än döden.
Ôppna en sådan port.
Du skall se att den enda
du möter är dig själv;
tid skälvande genom kroppen

( Lundberg)

Världen, är ett hjärta, vi flår varandra

REINT MORGONLJOS: BARE DETTE GULE, SKARPE, VENTANDE SOM STOGGAR TRAFIKKEN, SETT EIT SJUKEHUS PÅ VENT, VINTERKALD ASFALT, ALLE DEI EG IKKJE KJENNAR SOM VENTAR, ALLE DEI EG KJENNAR SOM SØV, EG ÅLEINE MED KALDE ARMAR OG EIT KYSS VINTEREN HAR FROSE BORT, EG MED EI BOK UNDER ARMEN, OG PERLEFARGA PULSVARMARE SOM IKKJE PUSTAR LENGTEN BORT, HER PÅ BUSSTOPPET HARALDSPLASS, KLOKKA ER 08.56, OG EG ER ALTFOR SEIN TIL ARBEIDET, OG HO VEIT ENNO IKKJE AT DESSE LINJENE ER SKREVE I BOKA HO HELD MELLOM NEVAR AV VINTER, VENT OG FORTOLKA BESKJEDER:


Jag älskar dessa timmar på morgonen
innan världen står klar och definierad.
Du får vara allt och jag blir osynlig,
svävande som en farkost genom minne,
förhoppningar, kristallisk klar
som Hölderlins tystnad

A tension strains in silence

Det spores en ekte glede i det å skru vekkerklokka fra 05.25 - 07. 30, to timer søvn forlengelse fra mandag hvor jeg våknet under militærdyne på feltseng i St. Hanshaugens hyggeligste kollektiv. Jeg liker egentlig å traske byen på den tiden av døgeret, kjenne asfalten vinterlig under føttene, og se Slottenparken isende, mørk.

Det gled så lett, flytoget gikk akkurat da jeg hadde kommet, kjøpt studinebillett og satt meg blant de pendlende, dokumentmappebærende, de som skal til Malapensa, forhandle en tjukk kontrakt, strekke armen blindt etter en symbolsk gave til den som måtte vente solveigsk hjemme. Jeg skal ikke det.

Denne gangen snek jeg kofferten til S med inn på flyet. Jeg bannet stille, men bittert ettersom det gikk som en lek. Den ble ikke veiet, og funnet for tung, slik som på fredag da jeg tilbrakte store deler av kvelden på blankt Gardermoen-gulv, alene og ventende mens øyet vendte kyklopisk mot kofferten som var glemt i Bergen.
Og så rakk jeg være på jobb klokka 09.00 Bergen. Takk til metallfuglen. Jeg kan simpelten ikke slutte fascinere meg over slikt.

bakenfor kardemommeloven

jeg er egentlig fryktelig trett, gikk fra sen kveldsvakt til morgenvakt, fra fullformat til tabloid, i dag har jeg kjørt som en nyklippa dronning gjennom byen, ut i skyskraper-surburbia hvor jeg har møtt loddefjords største hjerte, fine mennesket som lager jul for alle som vil komme, tiende gangen nå, jeg tørka en hemmelig tåre fra øyekroken, og det var like før jeg skrev og fortalte deg om hva jeg hadde sett

jeg liker stå og vente i kaffekøen på maskinblanda sort espresso, jeg liker å våkne når øynene forveksler morgen med natt, hente tre aviser i postkassa, finne ut hvilken sang, eller hvilket dikt kroppen trenger for å gli inn i dagen, jeg liker bussene som kommer i skyttel, og følelsen det gir meg, jeg liker gå til bokhandelen og stjele en side som minner om deg

i går var jeg en sen nattetime på seveneleven og så menneskelig skrøpelighet vise seg i alle formasjoner, en gatas tjener som betingelsesløst ble kasta ut av kapitalkiosken fordi han ikke hadde sedler i sirlige bunker, eller den stupfulle piken uten tekstiler som forsøkte stjele pengene til en godnavla fyr som spanderte pølse med brød, det forgjengelige viser seg, og forsvinner ikke

kvinne for forskning!

http://kvinneriforskning.no/magasin/studenter.html

Rudolf på ein sundag

Gårsdagen krystet ut årets gastronomiske opplevelse, en fabelaktig reinsdyrsgryte tuftet på fløte, solbærsirup og vørterøl, blant annet. Berusende bra, særlig i kompaniskap med en rødvin som svimlet et studentbudsjett, og som E mente smakte kork. Jeg var i alle fall storfornøyd, The Handsome Family og Bonnie Prince Billy sang, og alle hjerter pustet seg tilbake til 70-tallet og skjermens fremvisning av film fra Alaska, Bremanger og New York. Jeg er den dag i dag evig takknemlig for gjestebudet, men litt diskreditt til kokken (E) som holdt meg våken en hel natt på grunn av overdose espresso. Tilgivelig, dog.

Sundagsdraum på berlinsk

jeg drømmer dette: har toget frem til en av berlins mange bahnof , noen venter på meg der, det er sent på natt, og jeg har latt alle mine kolli passere i en linje ut fra berlin, til transatlantiske dimensjoner, og jeg går jo og grunner på dette, hvordan jeg skal klare meg i min minimale bekledning, ringer de få jeg kjenner i berlin, d ønsker ikke ta i mot meg, men jeg har en oldingehjarte av en telefon, tilnærmet flatt batteri, og tilslutt får jeg komme til ham i en leilighet som åpenbarer seg, vokser fra hans beskrevne hybelstørrel-se til ballsal med soverom&stuer på rekke og rad, samt sirlige plasseringer av kanonrek-ken av dvd-utgivelser, jeg går ganske blid og fornøyd ut i berlinske gater, og tenker at bygningene ikke tilhører noe annet sted enn dette.

and time is just a hunger

Klokka er 22.08 och jag kjenner meg nesten som en nattskiftarbetar, nå begynner dagen, det har vært mørkt utenfor stua siden cirka tre, jeg har lest litt i en knasefin samtale mellom Olav H. Hauge og Eldrid Lunden, liker hvordan hver detalj står ut fra papiret, Olav H. som skrur varmen opp til 600, alt dette som levendegjør, slik at jeg nesten kan si, jeg var der, jeg også, jeg plukka et eple fra hagen til Olav og satte meg på trammen og lot øret feste seg sakte mot nøkkelhullet, og så stod jeg der hele tida og ble kald og varm om hverandre av språket og av hardangerregnet

Har pløyd aviser og kokt blomkålsupppe, og drømt&savna på den måten som bare ettermiddagssøvnen kan fremdrive, lyse lette drømmer, et par oppvåkninger, mellomtilstand par excellence, slukka lyset i stua, skulle lage kino, men filmen var til de grader besmitta med enkleste amerikanske ideologi, toposen En Trussel Utenfra, du vet.. Nå drikker jeg min obligatoriske jobbkaffi, dagen er svart av skodde, men jeg ser mot Vaskerelven-vinduet og konstaterer et bevegelig smil i speilglipen mellom persiennene. Ute er det kveld, vinter og natt på samme tid. Jeg får en melding fra min kollega som kan bekrefte: Ja, jeg er Kongeriket Fusas hoff-fotograf i aften.

walk into the sea

I can walk into the sea
And I can choke away the memories

Do I have to stay alive
Just to keep our dresses white?

You've come to me in dreams
With all the other pretty things
You tell me about a savior
And how his soul goes on forever

And time is just a hunger
It leads itself to nothing
When it finally takes us over
I hope we float away together

Yeah, time's the great destroyer
Leaves every child a bastard
But when it finally takes us over
I hope we float away together

( Low)

jeg kommer ikke til å huske navnet, eller stedet

(Eva:) So what happens now?
(Che:) Another suitcase in another hall
(Eva:) So what happens now?
(Che:) Take your picture off another wall
(Eva:) Where am I going to?
(Che:) You'll get by, you always have before
(Eva:) Where am I going to?

Time and time again I've said that I don't care
That I'm immune to gloom, that I'm hard through and through
But every time it matters all my words desert me
So anyone can hurt me, and they do

(chorus)

Call in three months time and I'll be fine, I know
Well maybe not that fine, but I'll survive anyhow
I won't recall the names and places of each sad occasion
But that's no consolation here and now.

Om det nu är osynligt, så fånga det som snö kristaller kropp

I kveld skal jeg drikke en flaske spansk og rød for å feire Sigrid Sandemose i et øde og herskapelig hus i Salhus, har vært der én gang og spist en fortryllende paella, og omvisning i villa avec ballroom, stue med penislignende tapet, og loft med syltetøylager. I hagen skal Ask Burlefot ha moret seg, begjærslig that is, med ei dame, og jeg er redd jeg kommer til å tenke på deg, bli full og melankolsk og savne, på den kjærlige måten, jeg liker best når du stryker meg bak øret, det er det fineste, men nå er du så langt borte at savnet er større enn navnet eller ansiktet ditt, og det stammer kanskje mer fra meg enn fra deg, jeg veit ikke. Mennesker jeg bryr meg om refererer til deg, og jeg skulle jo ønske jeg var der, lett og lyttende før jeg traff deg i stengetidsnatta, og folk var sure eller fagkritiske, og alt var for tidlig, og nå er det visst altfor sent.

SORGEN SPRINGER FRA ANSIKT TIL ANSIKT

I natt stod jeg opp,
låste en drøm ute av verden

ville være en rest av kjærtegn
lukket inn bak leppene

I dette rommet omskriver jeg gamle brev
til nattbordlampen ligner en middelmådig sol

De sier tiden, og mener det som legger seg i en linje
Glemmer alt som inngår, faller sammen, oppløser seg
kalklaget som rommer blikkene, kyssene, samtalene
alt som umerkelig inngår i kroppens reservoar

**
ønsker bare:
sitte en hel dag og kritte et dikt mot bordet
tape det hele mot ditt hjemkomne ansikt

mens byen ligger lydløs der ute,
gatene sørger over år som ble borte

munnens sorgspråk til dette lydløse ingenting som blir igjen av oss

OCH ETT LEENDE

Natten är aldrig fullständig
Den fins alltid eftersom jag säger det
Eftersom jag påstår det
Vid sorgens slut ett öppet fönster
Ett fönster där det lyser
Det fins alltid en dröm som håller sig vaken
En önskan att tilfredsstilla en hunger att stilla
Ett frikostigt hjärta
En usträckt hand en öppen hand
uppmärksam ögon
Ett liv att dela med varandra

( Paul Eluard)

skriver ikke til deg mer

jeg skriver til deg fra den parisiske bydelskaféen ( rundt meg skråler forstedsbarna, det er jul og sangene skal innøves uten at verken tonetrappen eller språket beherskes fullstendig)

jeg skriver til deg, og det er sommer, og geografien viser rio, jeg har funnet meg en strand hvor sanden ikke brenner fullt så mye som andre steder, byen er full av blikk som vil meg vel, jeg har invitasjoner til kjølige drinker, uleste brev, og solkremen ligger hvit og ren på huden, alt synes overskuelig, som horisonten og den store ansamlingen av mennesker, alt dette som isolert ville pustet angsten inn i kroppen, har nå vrengt seg, som i et lydbilde, der tusen skrålende unger glir harmonisk mot øremuslingen

jeg skriver (til deg), og jeg er hjemme, badekablene er ennå kalde, det er vinter, og flere år har gått, jeg har ikke skrevet et eneste ord i mellomtiden, bare uvesentligheter, små brev til andre personer jeg kjenner, sanglinjene jeg skriblet ned i en bok er famlet, du ringer og spør om det vanlige, om jeg savner, jeg ser for meg telefonkiosken der du står, på krysset mellom universitetet og de neonvaskede kafebygningene, desember er uopplyst i sitt mørke, leser jeg i ei avis fra i går, eller var det stjålet fra en annen plass? det er uansett fortsatt umulig å svare

Lyden av min egen døde stemme

Det er utvilsomt litt rart å ringe hjem til huset hvor jeg ikke har bodd på fem år minst, det er kanskje syv leiligheter siden, har glemt adressene, husker disse: Rue Michel Brodon, Nye Sandviksveien, Agnes Mowinckels gate, Steinkjellerkroken, Lymburn Street, og så likevel, så mange rom og liv siden, men min stemme på svareren, som et symfoniorkester som spilte i Royal Albert Hall, kanskje som den enslige oboen, eller klarere, sterkere, illusorisk levende, kanskje dyp og god som en cello, melankolsk i midten, alltid en tersett over? Det er jeg som sier at vi bor her, Åse, Bjarne og Silje, men det er jo ikke sant, jeg ringer til et hus hvor ingen er hjemme, og her har jeg sitta og spist fiskepinner om mandagen, og jeg har hylt av glede for hver spaghettimiddag ( så kontinentalt) jeg har venta i trappen fordi pappa var full, eller spist tusenvis av pinneis og kasta papiret bak senga til mor&far, det var også netter som dette: hvor jeg hadde min fjortende øreverk og pappa varma melk i den lille smørsmelteren, så drakk jeg fra en rosa plastkopp og merka at smerte er en størrelse det går an å få has på, særlig hvis man har en pappa med større hånd enn øret ditt, og du kan ligge i senga mellom mor og far med øret mot pappas hånd, og akkurat da er det ingenting i historien utenfor som kan true. Men fortsatt er det rart å ringe hjem til sin egen stemme i et hus der jeg ikke finnes, bare unntaksvis. Fortsatt er det lov å banke på ruta om natten, etter en kald kald kveld på Garage, hvor jeg så ansiktet ditt, før det forsvant i et mørke

a song for billie holliday

hele tiden vil jeg at det skal skje noe, at brien skal smelte perfekt mot tunga, at min minste kusine legger sin mjuke babyhud mot kinnet mitt, vil at telefonen skal lyse og ringe, at det skal være deg, men ikke deg, at kalendertegnene fylles opp av flytider, at du står akkurat på det punktet hvor du stod sist, lett ventende mot en av toghallens skitne søyler, du trenger ikke ta med deg blomster denne gang, for vi skal ta inn på hotell, jeg har reservert et rom for penger jeg ikke er i besittelse av, vi må ommøblere rommet, vaske badekaret, ta med egne håndklær, men ingenting gjør noe, hviner vi, for vi har ventet så lenge, en alderdom, på denne dagen, det er nesten nødt til å bikke over, men det gjør det ikke, jeg åpner vinduet, inhalerer byens ekskrementer, du har surra et håndkle rundt livet, og er naken og fin, og alle muskler spenner seg, og tiden tar et fraspark, og jeg vil bare ligge i timesvis for å avkode takets tilfeldige riss, og du kan ikke forstå at noe så lite gjør en hel kropp stappfull av lykke, og jeg sender deg av gårde med kartet og anbefalingene, vet jo at du har byen skrevet inn i handa, at du eier gatene, men du har fortsatt blikket fiksert av nysgjerrigheten, og det er derfor jeg lover deg år av det som kommer, derfor jeg møblerer rom bak membranen, bokhyller, slagstøvler, selv din sorteste side skal ha utsikt til gaten, til menneskene som ser oss, bitte små der vi står

På nytt har jeg lagt meg sent, men det er noe i luften

jeg har akkurat fått L´Amerique au jour le jour i posten, og gledet meg hele kvelden til å åpne boken, kroppen godt gjemt under dynen, passelig mett etter frukt svøpt i vaniljekesam, og en deilig ovnsbakt laks, Ane Bruns nyduetter har svinget i rommet hele kvelden, A og jeg har diskutert Soundgarden versus mine roligmelankolske preferanser, og vi parkerte anlegget på Placebo, det var et møtepunkt, fant vi ut

Utenpå boken: et nydelig bilde av Simone, vakker og tankefull ( fotograf ukjent) , og jeg liker å tro at det er metroen som farer bak henne, men jeg ser jo at det er bokstaver i neon, kanskje La Coupoule, yndlingsstedet til JPS og henne, må gå der en dag, drikke kaffi, bare for å lengte og beundre på en slags kitch måte, i alle fall, Simone skriver bra, litterært, og jeg har ikke kommet langt, men jeg gleder meg til å følge hennes blanding av eufori og skarpe observasjoner, kritikker etc, og ingen ingen skal etter meg få lov å si at ikke Simone kan skrive presist om følelsen av flyet som tar av i Paris, eller å drikke Manhattan på Manhattan på en fest hvor det bare er bøkene du kjenner, jeg gleder meg til å lese om jazzkonsertene, gangsterne i Chicago, Simone i New York, frokosten på drugstoren på hjørnet, Jeg har ikke noe å si ennå: jeg kan bare lytte.

det hvite innenfor er plast

1
det er noe vakkert ved å være våken når resten av byen synes å hvile i forfatningen av sine klareste drømmer. jeg spoler til spor 71 på digterstemmer, dette er en morgen for thomsendikt, mens jeg sluker fullformataviser og tabloider, avisene tunge av farge og ansikter.

( etterpå) et brennemerke på min venstre pekefinger, det sortner bekymringsfullt fra stekeovnen, alltid denne samme frokosten, cheddar, salami, olivenolje og hvitløk, den seige osten er et dødt foster mot lepper uten fukt

det formløse gies språk, visste du at det finnes en setning for ansiktet ditt, skriver jeg den, driver ansiktet ditt i en godartet odyssee bak pannebrasken min. hele dagen i et bevegelig, bristende bilde, frem og til bake, som i et gyngespill.

i isflakets hastighet, drives jeg mot dette: skrive hvor snøvakker utsikten er fra vinduet der jeg sitter.
mens hvert ord nagler meg fast tilbake

2
Papirkruset har leppenes avtrykk, de blodrøde fettmerkene, vilkårlige fargeflekker mot det hvite plastlokket, og alt dette avtegner seg mens Dylan skriver til Isis, solen står skarpt på himmelen, togskjelettet kiler under føttene.

Du sover i en by langt unna, jeg husker urinstanken fra metroen, og den uteliggende mannens klamme hånd, det er jeg dette jeg vet om byen, parken du pleier ringe meg fra, og berette om Luxembourghagens minste forgreininger, den salte løksuppen i latinerkvartalet, og dine hvileløse søndagsrunder i Musee d Orsay. Med fingeren som før fikk myke innriss av skjeggstubbene dine, kan jeg følge dine mikroskopiske bevegelser langs kartet, en slags hendenes nekrolog, vi blir aldri 1:1

innsyn fra Vaskerelven

Oh, søvnhjarte, ven av meg.
Jeg legger meg i minnelig tid, en søvn etter forskriftene, lese litt om Edward Hoppers malerier, noen få linjer i Hamsuns Mysterier før søvnen tikker inn, taktfast som en mikroskopisk død, og jeg sover etter søvnbiologens gyldne bibel, våkner bare 05.40 og tror at verden har startet ( så redd for å gå glipp av dette) Så sovner man som betong, som et fast byggverk, og sover tolvtimer i strekk, og man føler seg mer i slekt med dyrene enn menneskene

Mørket gynger utenfor, kryper inn i kroppen og brer seg utover, det er da man griper fatt i noe utenfor, en naiv tiltro til tingene, veggene som omgir mine atten kvadratmetre, kaffikoppen fylt av perfekt blandet espresso og kokvarm melk.

Alt glir over hver gang kroppen gjemmer seg i klor

Jeg har ikke sett gangene under new york city

jeg har ikke sett gangene under new york city
i tankene mine løfter de seg som broer
under skyskraperne
bærer tyngden av en hel by
over bueganger og luft

jeg har ikke sett menneskekavet
gjennom tunnelene
men i tankene skyver vognene lyset foran seg
over skinner gjemt der nede

jeg har hørt at metroen i new york
aldri legger seg
-at når alle har reist dit de skal
og den siste passasjeren har forlatt perrongen
fortsetter metroen
dundrer opp av jorda
og drar vinduer av lys gjennom natten

Katinka Vivendel

regnet stopper ikke, det går over i lyd, i en metaforisk konstant, som i et fossisk univers, og det går på søvnen løs, jeg legger meg i minnelig tid, sluker mange sider av Frobenius sin Teori og praksis, men klasker til den syngende telefonen når den klinger halv åtte, umulig å stå opp, selv til brie, cheddar og noe hvitløksaktig godt

treffer m og hh på den blå steinen, og vi trasker mot vågen, kvinner i forskning intervjuer oss, og jeg blir så ekstatisk av dette, av å røske i kjernen av kjønnsproblematikken, så fint å få snakke om dette, at ordene skrives ned, og snart publiseres, at arbeidet blir sett, og jeg har ikke svaret, kjære dresskledde lingvist som skriker til meg at det ikke finnes strukturelle holdnigner, bare individuelle, men jeg har trua på at dette må vi snakkes om!

jeg har kaffi i hånda i en rød kopp, og en nyinnkjøpt skinnjakke som må være tegna av platon, og jeg skal gå til kafeen, skrive et referat for regnet , for lyden, for alt det som mangler

notat fra en by vi aldri kom til

Ville kjøpe deg denne boka, Cuederna de Nueva York, bare legge den et sted slik at du kunne finne den, slik at språket kom fra diktene og ikke fra meg, og du bare kunne antyde hvem som hadde lagt den der

Jeg forsover meg på grunn av regnet, helt sant, står opp klokka fem, og stirrer ut vinduet, avtaler med meg selv at jeg skal ha blikket mot motorveien helt til det kommer biler, men jeg får mistanken bekrefetet, jeg er den eneste som ikke sover nå

New York-geometrien krymper,
lyser opp som en brennmanet

Stina Nordenstam

en annen sover på min røde sofa, rommet ikke lenger fylt av ensomhet, han har ryggen vendt mot meg, og øyelokkene skjuler ganske sikkert det som kunne vært avklart. vi har snakket i mange timer om gatene i femte kvartal, vi husker ikke kirsebærtrærne på samme måte, vi har gått samme strekning med enkelte ukers mellomrom, han bodde i en avlegs ballsal, jeg i en nedsarvet leiegård, betalte firehundre euro for et enkelt rom, jeg klistret mors halvprofil mot veggen, og brukte hver kveld til å lese en bok av en ny forfatter, bokstavene var bare tause tegn, utbrytere fra en zoologisk hage, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte den intensive lesningen, som for å holde noe unna, en stadig utsettelse, jeg ventet i intens spenning på at vekkerklokken skulle ringe, påkalle nye tanker, gjøre hendene opptatt med å smøre brødskiver, la ørene vende mot transistorradioen som skurret i vinduskarmen, vaske meg med allergifremkallende såpe, savne mine stadig fjernere foreldre, eller late som om mine egne hender tilhørte noen andres

snerk

jeg går med gummistøvler langs billedradene, bare for å kunne skrive deg dette, jeg kjøper et poskort, utvelgelsen tar lang tid, jeg tenker at motivet kommer til å bety noe, at du kommer til å tro at det er utvalgt spesielt for deg, jeg ville skrive noe om den temporære utstillingen fordi du umulig kan ha sett den, men blikket mitt var sløret, jeg så ned på gummistøvlene mine av tegneseriemotiver, husker ikke et eneste bilder, detaljene lar seg simpelthen ikke gjendrive, tilbake står et klistremerket med museets kostbare logo, jeg satt i to timer i kafeens innerste med en overpriset kopp kakao, i dag hadde den ingen snerk, den var varm og god, brente meg litt på tungen, jeg satt og så ut av vinduet, små skoleklasser passerte, det regnet hele tiden, i en slags vinterrytme, det er tendenser til snø, skriver jeg, og det er alt du får vite herfra.

knuser sommerens lyd mot natten

var jo så vakker, var jo så glad, hadde blå skinnhansker og pyntesko, trippet nedover asfaltgatene, det stadige lyset fra odontologrommene, de vintersøvnige villaene, og ikke minst høsten i en tredelt fargeskala, purgule trær, du, det ligner gull, det ligner gull og det er vakkert, og trærne stikker seg fram i ettermiddagsdøsen, og alt er fint og godt ( jeg våknet med et rolig smil om munnen med gårsdagen surklende i blodet, noe som føltes så perfekt, mennesker som gir meg trua, en munter samtale med en kjæreste fra da jeg var elleve, visjoner om en hyttetur, jeg glemmer ansiktet ditt for en stund!)

kirkegården er så vakkervond, sirlig bestrødd av blader og avfall, midt mellom motorvei, min gamle eføyskole, og togene, og alltid gripes jeg av dette synet, og aldri skal jeg klare skrive noe fint, noe treffende, noe presist. Det andre tar over, en sorgkantate av Bach, det er allhelgensdag, sier p2-stemmen, vi skal tenke på de døde

vi kommer aldri noensinne vite

II
det er ikke kroppen, hodet eller hjertet som har sterkest hukommelse, han pleide si at bokstavene sitter i fingrene, det er fingrene som tenker, det er med hendene man griper verden, en annens ansikt, eller skyver tilbake kroppen når leppene kjennes frostaktige, nærmest fordrevne.

ruin

I
dagen derpå ligner rommene ruiner, de blodaktige rødvinsflekkene i glassene, leppers avtrykk og konsentrasjonen av sand for å dekke over søledammene på teppet. Man kunne derfor tro at noe festen ble tilbake, en siste romantisk rest, som om stemmene fortsatt hang i rommet og lyden av samtaler klamret seg til strukturene i veggene. mennesker har vært her, satt sine spor, musikkanleggets volumknapp nærmer seg det maksimale, det halvt avkledde sofatrekket skjuler en dødlignende kropp.

timer tidligere, jeg har sovnet på badegulvet, ansiktet vendt mot varmekablene, gulvet visker ut alle individuelle uttrykk, gjør kroppen dobbelt ensom.

WASHINGTON D.C.

En unge som gråter i etasjen over, og dette lydregnet går rett gjennom taket/ gulvet, alt ettersom. I går sa Mona at det er så stille i Bjørndalen, og det er sant, langt vekke fra byen, anleggsarbeidene, og paret på hjørnet som krangler og griner om natta, det finnes alltid slike, de står på punkter i asfalten, de samme stedene, nye ansikter, de samme ordene, vi har et skralt reservoar av ord, om kjærleik og svik, vi tygger de samme ordene, når kroppene drar seg unna, som den seige svinefileten, stygge orda, bare du er vakker

men det var drømmen som punkterte med gråten, med regnet og med øyne plutselig åpne for verden, i søvnen var jeg i USA, utenfor Washington, og jeg var sluppet ned her, ett år ved en high school, utveksling fra UiB, lell, og vertsmamma serverte avokado og tomater, og jeg angra med hele meg, ikke på grunn av elskelig avokado, men byen Washington, ikke stedet for meg, SF, vil til SF, selvfølgelig, men bare de andre hadde billetter hjem

jeg spiste gulrotkake, raffinert og fin var den, med appelsinskive og vakkert traktet kaffi, ville egentlig at Kaffekompaniet skulle være lite og stille, tømt for stemmer, men kanskje er det sånn det må være, at diktet må finnes der, finne sin plass langs kafebordene, at røsten i diktet må være der blant skrikene fra kaffemaskinen, noen forelskede samtaler, og latter som gnager seg inn mot øremuslingen, og oh yeah for Lundbergs sista, den har jeg lyst til å jobbe med

döden er et plutselig snöfall

Skulle jo gå nå, ut fra dataskjermsalen, belyste reoler og letende professorøyne, biblioteket er stedet for rastløshet, jeg vil ut, ned på kafeen min, lese Kristian Lundbergs JOB, den kom i posten i Bjørndalen i går, bare lå der så rød og fin, innpakka i bobleplast, sånn smellepapir som er så deilig å trykke på. Eg gler meg, skal sluke boka, det er vel lov, gni setningene inn bak tinningen, streke under vakre setninger om kroppen som sjunger, har bare smugtitta på JOB, en poetisk tjuv på et tidsskriftskontor, men nå er boken min

I kommer dumpende ned foran meg, som en pakkepost, trodde hun satt på fransk universitetscampus i Caen, men hun er tilbake, og jeg forteller om alle sammen, om rommet fylt av hyller, og billedfragmentene på veggen, kaffimaskinen rommer en hel tjukk sorgfortelling, og ja, hvordan du tiltaler meg med fullt navn over asfaltveien, og det faktisk ikke finnes biler mellom oss, det er natt, det er for seint, og jeg har mistet språket, er bare en kropp i rommet, som fylles av ordene, de løvtynne og friterte potetskivene, setter på Tori Amos, og stemmene forvrenges og oppstår igjen, samtalen dør, døren slås igjen, og jeg går meg så forbaska vill i bygningen, dette kunne vært Nygårdsgaten og vinduene fulle av fargebilder og huller, men klokka er seks og det er døgnets tauseste øyeblikk, ingen skal sove nå, jeg våker etter skygger på veggene, har tatt taxi hjem, og kroppen til M er ikke under dyna, klokka er tidens emblem, leser jeg dagen etterpå, og alt hadde vært greit om vi ikke var så fulle av død, den pipler ut fra ribbeina og legger seg som en snerk over samtalene, for jeg vet du er en av dem

lagt under tungen på det nyfodda barnet

Snön kommer virvlande inn över fälten
Kristus är lysande, varje ben i hans kropp
flammar upp, glöder, som industrinitar och stjärnar
Det är möjligt att dikten som jag skriver påbörjas
just med dette uväntade snöfall, en vithet som långsamt
raderar staden och sekund etter sekund fyller mig
til brädden med allt det jag inte längre orkar kännas vid
Jag arbetar långsamt och intensivt tills musiken tar över
hela rummet och jag inte längre känner igjen mannen
som utgir sig för att vara jag:

kristian lundberg,
job,
brutus östlings bokförlag symposion

øyeeple, voksen smerte

først navnet på papiret

så sorgkroppen,
før leppene fortærer
overflatehuden

nei, først ansiktet, ordene, stemmen, forbipassasje. så skriften, omslaget.

jeg tror ansiktet har rester av gatene solli plass, observatorie, destillert sjøluft, jeg tror veggene var av mur, hele leiligheten omgitt av det fasteste, fineste materiale, en pianokrakk med grønt putetrekk av velour, uken som kretser rundt spisestuemiddagen, kjøttet, alltid det samme kjøtt fra dyrene som gresser, meksikansk storfe, om det ikke er høst og rypefuglens øyeepler har sluttet å vokse.

hvor feil kan man ta når det ikke finnes noen familie mer.

ansiktet puster torshov, puster sprengte familiemyter, puster ensomhet inn gjennom øremuslingene, stenger natteøynene, demper trykket bak tinningen

vi bestiller weekendturer til de skandinaviske byene, jeg var tolv sist jeg var i kbh, spiste kvalmeluktende ravioli, så min far full for nittende gang.

vi går langs flyterminalene, gravlunden, parkeringsplassene. vi merker oss selv i kritt, gatenavnene, alleene, og kafeene, byens terminologi finnes langs brystet, halebenet, fettreservoaret under magehuden

ny leilighet, metro, urinstank, minneboken fra da jeg var sju, jeg skal være tanntrollet dit
har klippet det ut, arket falmet, barnslig kalligrafi, blir med på kjøleskapsoverflatene, blant reisedokumentene og forlenget søknad om opphold ved kroppen din.

duret fra kraniekassen
noen må måle avstanden mellom øynene og hvor dypt de er plassert

alltid et ansikt bak ansiktet bak ansiktet

Life is not distant like that

blå sang for le byråkrati

kan være, kan være at himmelen er sånn passe blåstripet nå, antibergensk, og ikke helt naturtro, oktober pleier være kaldere, kvassere, og med små pytter innover ballerinaskoene, jeg må si det, slik jeg sa det på Sydnes i går, eller på Cappello etterpå, det er kunstig, kunstig klima dette her. Ikke bra. Indisk sommer.

en høyttaler dundret i gulvet i går, fikk rufsete skraper i lakken, jeg kveilet meg som en topptrent slange bak i ledningejungelen, ville jo så gjerne lytte til Cohen samtidig som jeg leste Erling Aadlands Love itself. Ingen bønn dog.

Jeg har sendt et revidert svar i retning Morgenbladet, og forsøker forfatte en leder som Synnøve og jeg må ferdigstille i dag. For mange av kreftene mine går til å skrive kvasse og pseudojuridiske brev til Utdanningsavdelingen. Døde gud, velsigna vere blindt byråkrati.

Notater fra en natt ved Olympen

Kritiker Nøste Kendzior går hardt ut mot mine innsigelser i Morgenbladet av 9.-15. september. Bakgrunnen for mitt innlegg var hennes kritikerinnsats på Bjørnsonfestivalen i Molde. Kendzior mener tydeligvis at min evaluering av hennes lesninger burde vært forbeholdt et muntlig fora. Hun synes det er uforståelig at jeg skriver i Morgenbladet, og hevder videre at ”SS Noreviks debattinnlegg inneholder intet konstruktivt”. Dette er feil.

Bjørnsonfestivalen er Norges eneste internasjonale litteraturfestival. Norsk kritikerlag har etter egne ord ”etablert seg som en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den kulturelle offentlighet”. Dette gav dobbelt grunn til å forvente kløktige tanker om litteratur under arrangementene til Kritikerlaget. Rart derfor å konstatere at Kendzior finner min kritikk over den litterære dommen hun serverte i et offentlig rom, så utålelig. Når Kritikerlaget har et så tydelig ambisiøst selvbilde, fordrer det nemlgi grundige lesninger av forfatterskap. Derfor må det være lov på protestere når ambisjonene svikter totalt i møtet med Kendziors praksis.

Mine innsigelser mot Kendzior er basert på følgende:

1) Kendzior har ikke lest alle verkene til Nils-Øivind Haagensen.
I sin innledning refererte hun til hans siste. Likevel er hun ikke flau for å servere bastante dommer over hele hans forfatterskap. Overskriften var ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen. Leder i Norsk Kritikerlag, Anne Merethe Prinos, kunne her love etterrettelige og innovative lesninger. Som entusiastisk publikummer fikk man inntrykk av at her skulle landets beste kritikere bedrive litteraturkritisk indremedisin.

2) Litteraturkritikk må nødvendigvis være synonymt både med refleksjon og vurdering. Denne vurderingen må ha teksten som sin empiri.
Nøste Kendziors kritikerarbeid var baserte på hennes egne tolkninger av et fåtall Haagensen-dikt. Noen ganger leste hun bare halve. Mest graverende var likevel grundige litterære analyser og refleksjon over forfatterskapet var erstattet med korte kommentarer. Som forfatter Frode Grytten skriver i Dag og Tid: Nøste brukte mesteparten av tiden på å ”stotre seg gjennom eit par dikt”.

3) Om det å være personlig: Nøste Kendzior mener jeg bedriver personangrep når jeg kommenterer hennes utøvelse av kritikerrollen på Bjørnsonfestivalen. Dette er beklagelig.
Imidlertid bør litteraturkritikere ha selvrefleksjonen som sin beste samtalepartner. Enhver som har tenkt over den litterære dommen som fenomen, vet at den nødvendigvis må befinne seg et sted mellom det objektive og det subjektive, et sted mellom det rent estetiske og det sosialt konstituerte. Men Kendziors utøvelse av kritikerrollen i Molde, viste en kritiker som har satt seg på Olympen og leser sine dommer i blinde. For denne tilhører framstod det i alle fall som om Kendzior regnet sine vurderinger for objektive og allmenngyldige. Dette blir ekstra beklagelig når dommene er så overfladiske og nærmest blottet for en refleksjon over verket.

4) Skrift versus tale.
Kendzior påpeker at jeg burde tatt ordet i forsamlingen og her fremlagt min mening om Haagensens forfatterskap på stående føtter. Særlig etter å ha studert litteraturkritikk ved UiB og jobbet som redaktør for et litterært tidsskrift, synes jeg ikke at litteraturkritikk kan ha samme form som enhver stand up-opptreden.

Kendzior mener tydeligvis at det var opp til publikum å redde diskusjonen fra det totale havari. Men min dom over Haagensen er dessverre ikke et trumfkort som jeg når som helst kan trekke opp fra lommen. Som innleder er det hennes første bud å stille forberedt.

Det er dessuten trist å se at Kendzior mener at en seanse som foregår i det fysiske rom ikke kan generere en skriftlig debatt i etterkant. Skal man da avsette teaterkritikere, dansekritikere, og hva med intervjuet som sådan. Skriften har det fortrinn at den ofte står i et nærere slektskap med refleksjonen og ettertanken. Dessuten får man tid og rom til å slipe sine synspunkt mot andre som opplevde samme situasjon.

Det er dessuten merkelig å konstatere hvordan Kendzior forsøker amputere min kritikk ved å klassifisere den som et personangrep. Kanskje var min ordbruk en anelse for krass, men jeg står for vurderingen av Kendziors kritikk som altfor slett og overfladisk. Samtidig virker det som hun ønsker å skrive meg inn i et studiekammer hvor jeg sitter mutters alene tynget av min klage over Kendziors jobb. Interessant derfor at både forfatter Frode Grytten og Tore Renberg i etterkant også har kommet med knusende dommer over Kendziors kritikervirke i Molde. Tar hun nå selvkritikk?

Jeg mener at en kritiker som ikke tåler innsigelser på sitt arbeid, men kategoriserer innsigelser som ”personangrep” og uten konstruktivitet, snarest bør skrive sin egen nekrolog over sitt virke som kritiker.

Kendzior må gjerne tolke mitt forrige innlegg som en kinaputt, og hun har rett i at en rent negativ kritikk er verdiløs. Mine konstruktive råd til Kendzior er derfor å lese verkene til den hun kritiserer. Dernest bør hun bruke den tiden det faktisk tar å utarbeide en grundig vurdering av forfatterskapet. Først da kan Kendzior etablere merkelappen som ”en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den litterære offentlighet”. Først da skal hun få sitte trygt på Olympen.

skriver fra tussmørket, absolutt mørkt på hf nå, jeg venter på alarmen, bare meg i hele bygningen, alene på universitetet, jeg har lett og lett etter printer som funker, printer som vil skrive ut det kristoffer har tenkt om jan erik vold, det stig har tenkt om hilde myklebust og det tale næss har tenkt om kropp og tekst. for i går kom bare anne helenes tekst om duras, og den var durabelig bra, og jeg sier det att: Prosopopeia 3&4 årgang 2005 blir höjdare. ja, vi er prøverom, det er lov å feile, trekke gardinene tilbake for tidlig, blottlegge bokstaver, men her er gode folk med, kloke tanker, vent å se.

familiebesøk, og minst seks unger, de leker en lek som minner om pozzo og lucky i en attendant godot hoppetau viklet rundt beina, slepende etterpå, jaffal oppsetningen jeg så på HiB, en vårdag, tror snøen lå sånn isbrerest-aktig, kompakt, som en gigantisk isbit, nesten, så kanskje det var vinter lell

jeg leter etter dikt, jeg spaner blant catharina gripenberg, søren ulrik thomsen, kristian lundberg, men å velge ett dikt, folkens, det er ikkje enkelt, det er som å orientere seg i dette trappeløse hf-mørket, velge ett, ett dikt, det går jo ikke.

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Under Bjørnsonfestivalen arrangerte Norsk Kritikerlag flere diskusjoner under paroler som ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen?” Tittelen inviterte til dybdelesning og refleksjon over hele forfatterskap. Invitasjonen kunne gjerne leses som et intellektuelt motsvar til den art av anmelderi som preger aviser og tidsskrift. Her skulle blikket skjerpes og de mediale glansbildene dekonstrueres, Norsk Kritikerlag lovet inngående diskusjoner som ikke var smitteskadet av anmelderiets hang til hype og panegyrikk. Trist derfor at utfallet ble et helt annet.

Kritiker Nøste Kendziors behandling av Nils-Øivind Haagensen står tilbake som et eksempel par excellence på anmelderiets verste tabu. Pinlig da at Kritikerlaget introduserte henne som en ”eminent” leser. Gjennomgangen av tekstene var overfladisk og fremviste svært liten vilje eller kunnskaper om poesiens egenart. En av Kendziors verdimarkører var at Haagensen skriver ”kjøttfullt”. Problemet var bare at Kendzior i høy grad bidro til å gjøre diktene langt mer ”kjøttfulle” enn de i utgangspunktet er ved nærmest å øve vold mot diktene.

Majoritetsmessig bestod Kendziors innlegg av svært subjektive, insisterende lesninger av Haagensens dikt. Kendziors tolkninger stod i beste fall i et stemoderlig forhold til Haagensens måte å lese egne dikt på. Det hindret likevel ikke kritikeren å benytte seg av sine svært subjektive fortolkninger av halve dikt for å spre om seg med objektive dommer om Haagensens forfatterskap. Tydeligvis basert på lesningen av én av Haagensens bøker. Refleksjon var erstattet av små kommentarer og lange opplesninger.

Nøste Kendziors triste og teatralske perfomance var tanketom og provoserende for mange av de kritikere og forfattere som satt blant publikummere. Og trist nok, kanskje bare enda et symptom for hvor kjønnsløs norsk litteraturkritikk kan være. Haagensen er en forfatter som etter massiv medieomtale og nærmest panegyrisk virak fortjener en problematiserende og grundig gjennomgang.

Men etter at Nøste Kendzior fremviste en slik total mangel på kompetanse, bør kanskje neste spørsmål for Norsk Kritikerlag være: hvor god er egentlig norske kritikere? La oss starte med Nøste Kendzior.

( Morgenbladet 9.7.05)

Helgas fantastiske stemme

Farmor-samtaler er noe av det peneste som finnes. Når øynene lukkes mot farmors stemme, og bare den sterke, vitale sognestemmen blir tilbake i ørene mine, retusjeres fødselsåret 1920 bort, og farmor blir en gammel venninne jeg oppdaterer på livets slagg og vakkerhet.

Farmor forteller meg i detalj om kryssordet hun har fullført, om portotakster og om håpet som hviler i førstepremien, et ganske enkelt krus fra avisen Firda, i farmors øyne verdt langt mer enn tomme skrapeloddsløfter.

Både farmor og morfar leser artiklene mine med stolt ettersmak. Jeg forteller morfar om min kommende reportasjereise til Bjørnsonfestivalen i Molde, og han sier midt i blinken fordi han kjenner mine lesehestøyne, dem han selv har åpnet med sine elegante eventyr om Silje tre år som syklet hele veien til Kristiansand for å besøke Mormor og Morfar, sirlig maskinskrevet med humor på forskjellige modenhetsnivåer, først 20 år etterpå kan jeg lese brevene med blikket de fortjener.

Noe med de gule veibane-stripene, hvordan fargen aldri har vært skarpere, hvordan den plutselig står ut fra august-tørr asfalt, speiler seg i det sammenfargede busskuret, og løvetannen, løvetannen i veikanten, karrig og klok som han du venter på.

Det skarpe, klare i dagen fortsetter, en rød betongkloss, nabo-barneskolen døsig som en sommerferie, tom for tavlekritt, for de stotrende lydene til ungene som lærer å lese, som leser m-a-k-a-r-o-n-i, og synes det er en fryd, et fint ord som ikke lenger er festet til minnet om klebrig middagsrester, eller lyden av k-r-y-p-d-y-r, ordet får plutselig dobbel betydning på tungebåndet til syvåringene med bokstavvegring, høytlesingen som en klasseutstilling av stakkato lyder og ord som glir inn i hverandre. En rødrammet trekant med silhuettene av to barn som aldri blir større, og mot det nybeisede gjerdet, detaljert etterlysning med biodata om han som forsvant. Han kan ha sett annerledes ut enn på papirbildet i sort&hvitt.

Kladd

Jeg satt oppe i natt, i skjørt og nakne tær på blått kreppsengetøy. Jeg hadde gått fra bussen og en britisk samtale om kvinnelig sjalusi, forbi Triangelparken, og den lille kolonialbutikken, gjennom et kjøkkenvindu så jeg en nabo skrive en tekstmelding i første augustnatten, et vindu lukket bydelen ute, over den tørre kanalen, mikroskopiske themsen og de gamle murboligene i rekke nedover fra svartediket mot sykehusene, og møllendal gravplass, mot hospicet, kvinneklinikken og psykiatrisk.

Og jeg ville jo skrive om alt dette, men mangler som alltid presisjonen, derfor blir det en fortelling om noe annet, og jeg kunne vri meg i lykke der det kommer tre feite prosasider ut på den tilsølte laptopen, og mitt skjøreste håp er å åpne dokumentet og ikke føle at det var forgjeves, at setningene er kunstige og pretensiøse, eller overtolkende og dermed punkterende. Jeg er tilhenger av en rolig, deskriptiv prosa nå, med hang for ting og detaljer, null dialog, null absurdisme, selv om jeg vrir meg i natten, og tror at det absurde er den eneste måten å skrive på.

Jeg drikker kaffekopp número trois, og har sikkert ringt tjue telefoner, men lesesenteret ved Universitetet i Stavanger er ferietomt, og folk synes ikke å bringe med seg telefonene sine til copacabanske strender, kystresidensene eller fjellstuene. Fy skam.

Ikea-utflukt er avlyst, kjøttbollene inndratt, og det blir slett ingen slåsskamper i ballrommet for mitt vedkommende. Jeg foretrekker min aviskollega K og vinaktig godt selskap etter en dag med kontoristfingre og ubesvarte anrop.

Ellers lurer jeg sterkt på å trekke tilbake søknaden om å få dekke Måren-biennalen til fordel for frihelg på Gløymd Helg-festivalen på Askøy.
Det er agurkens storhetstid i bloggeland. Men det er ikke meg jeg forestiller.

fejkad feriekoloni

brente hudceller i irregulære, nærmest patetiske mønstre dekker ryggen. i går kom sommeren som et konsentrat, de avbøyde gresstråene, flasken med vann, bøkene spredt rundt i gresset, og den gryende rødfargen som svinger seg rundt kroppen lik et sirkusteppe, intens smerte hver gang dusjstrålen treffer dette brennbare.

fredagen var perfekt, var den ikke? hvitløkspregede reker, fingermat i alle varianter, musikken, menneskene, fjellene og solen bak verandaen, de små stearinflammene, våre mikroskopiske signaler til byen nedenfor

oppvasken vokser, slik sluket på badet er tett av dusjekskrementer, hår i alle lengder, og det tetter seg til, og jeg er passiv som et trassig barn som endelig har fått lov til å leve uten de kjedelige kategoriene, dagens stengetid, plikter til minimal belønning, bare lar det vokse, bare lar det gro, i pur barnslighet

du sender noen ord fra london, fra sharm el-sjeikh, og det er egentlig alt som fyller denne helgen

Copacabana Kopervik

tre timer igjen til snøgg, nathalie merchant og georges perec på fransk, engelsk og norsk, jeg knuste en hel utstilling ved å røve med meg både cortazar, sonnevi med flere. jeg har akkurat passe med kaffesmak på tungen, denimvåt på anklene, det var for fristende å gå gjennom det våte gresset forbi bølgen&moi via ny, rød skjorte som passer så pent til franske sko, det var for fristende å sende deg en mail, en helt overflødig en, en som fortjener kubikkmeter på en digital kirkegård, og er du penest når du er borte? eller liker jeg deg best når jeg forsøker smugle deg "fett" under bordet i lunsjen, og vi snakker om kairo, cuba, karbonade og saken du skrev i går, og jeg hevder at min søvnempiri åpner for flere kvelder med øl, vin og mere på logen, for jeg er like trøtt om jeg legger meg ti eller to, om jeg drømmer eller ikke, om brødet er mykt eller hardt fordi jeg har forglemt det utenfor brødposen, men jeg liker at nå er det rent og ryddig, i alle fall ryddig, jeg liker vaske glassene som om matrestene er slagget som fjernes fra tankene slik jeg forteller i lunsjen at jeg faktisk skriver skarpest morgenen derpå, jeg har gått alene hjem langs odontologen, mitt gamle gymnas, og sprengningsarbeidet langs hansa-tomten, og du sier først tre dager etterpå, du skal ikke gå alene hjem når det regner, du kunne sittet på, og jeg spør ville ensomheten kjennes mindre ut da?

Den gule orkidéen er død. Det var et øyesjokk, blomsten kappet av ved hodet, bare en stilk tilbake, et skjellett over min fem måneder gamle bursdagsgave, tung av symbolikk. En trist likskue. Jeg vet ikke om det var avocado/tunfisk-hybriden som sendte meg rett inn i en sløv siesta, eller en slags blomstermelankoli. Jeg hadde vendt meg til at den var der, likefullt som H.s fravær blir mer og mer merktbart i rommene.

Jeg kommer en halvtime for tidlig, vel vitende om at du kommer en halvtime for sent. Det regner, en forestilling har stengt dørene på Logen. Jeg leser i Simone de Beauvoirs reisedagbok fra USA, oversatt av Bente Christensen, sitter på våt gatesten, svarer villig vekk på hvor "Henriks" ligger. Håper at du kommer. De andre drikker øl, vi drikker vin, og jeg vet at ingenting betyr noe.

a cat named uncle scar

jeg drømmer ikke om deg, jeg drømmer om stina om rutetider og jazzkonserter, om sanden på karmøy, nathalie merchant synger fra ophelia, det skal være snøgg, det må alltid være snøgg, og minner om forlis, bølgene som slår, bokseslag, akkurat som espedals prosa, det er fredag natt, tjue kilometer utenfor førde sentrum, plutselig står espedal utenfor strandstova med kjæresten, jeg har akkurat hørt okna, strupesangeren, han som knipser mygg på majestisk vis, og synger slik at lyden deler seg, det ringer i en mobiltelefon, lyden slår inn og splitter, en kameramann kaster lommelykt mitt i mine 24 år gamle sultne øyne, men okna fra kalmykia spiller videre, og utenfor står tomas, kjæreste, og kollega marifjæren og apneseth, apneseth spør om jeg vil låne den altfor store dressjakken hans, men jeg skal hjem, kjøre pirattaxi med lyskastermannen, lånt leilighet, et lakent vasket etter de ensomme, etter pensjonistparet, en forretningsreisende i ord, var det slik pål norheim beskrev seg i brønnøysundsregisteret, han var sak nummer to, en tirsdag, dagen før sankthans, og pål er akkurat like grei som klaus hagerup er, vi snakker om inger, klaus skal fortelle om henne i bokbyen i fjærland i morgen, skulle vært der, klaus, sier jeg, da jeg var 12 fikk vi bibbi bokkens magiske bibliotek gratis på skolen, og klaus ler engasjert, og er jovial, klok og nær, en motsats til gårsdagens kjønnsfascistiske direktør som kvelte pusten og gleden, ”jeg ville høre henne puste”, sier klaus på telefonen, i bakgrunnen forteller kona om en walisisk bokby, jeg vil dra dit, tenker jeg, jeg vil dra dit nå, ut fra glasshuset, verden som ikke kan sees bak gardinene, og du som har kveldsvakt, og som ikke er her nå, i lunsjen av reker, kylling og crabstick, en pannekake som bærer på flesk, de andre er her, og jeg forteller dette og hint om saken jeg skriver på, men så lenge du ikke er der, så er det ikke gøy, da er jeg bare i fraværet, da forsvinner rommet, og alt jeg vet er at klokka er 12.51, og det lukter laks av fingrene mine

jeg er sulten, trøtt og treg i hele meg, må få ut saken, det må løsne, det må stå klart og tydelig, slik det ikke fremtrer for meg, en transformasjon, hvorfor er det alltid jeg som skal skrive om kunst og økonomi, denne uheldige blandingen, polemikken liker jeg, de som sender bokseslag, og tåler det samme tilbake, jeg har sosial adhd, vakre r vil ikke drikke øl, eller gjøre opp for at vi måtte la t gå hjem med en forlatt ølhunds tristesse i blikket, han skal lakkere terrassen, sier han, og jeg ønsker at jeg kunne ta del i noe så rasjonelt, vie en kveld til kollektivet, tomt for mennesker, fylt av aviser og oppvask, det er jeg som er agurken, den store grønne, de kan løfte ut av en forfallen leilighet.

det beste er 08.30 og minuttene som følger, kaffi til knekkebrødmagen, sitte på vent før morgenmøtet, skrive en mail til S om disse som berører, og om kriterier for berøring, og sannelig skriver jeg en mail til M som handler litt om det samme, og det er ingen fornærmelse, bare kvintessensen av en morgentrøtt hjerne, som likevel får være enig i at the opposite of death is desire, som strømmer ut fra en sporvogn til begjær

k vil drikke jordbærdrink etter jobb, og det er fint, for solen venter bak blå klasseromsaktige gardiner, jeg har de røde skoene fra montpellier, og heisselskapet synes at det røde skjørtet er fint, selv om det er ustrøket og særs krøllet, like krøllet som håret mitt, selv om den umenneskelig dyre sjampoen er gjenglemt på sunnfjord hotell, sammen med parfymen, den litt mer myke, den som passer smilet ditt på et helt finurlig vis.

Dumskap falleri fallera

Å, så dum eg er, tenkjer eg, på våt tyggisasfalt, på kyrkjegolv, i regnet som fer gjennom byen, du vassdrope som blandar deg med lydane frå fotballhyla, skipsmotorane, ungen som gjespar under kyrkjekonserten. Eg tør ikkje sjå på deg, berre kvile augo mot tomrommet etter at du har gått. Eg kunne fortelje deg sytten forteljingar, imitere ei ballerina i mitt turkise tyllskjørt, men gripe augneblinken, aldri!

verdensgitarist, samt ingrid espelid et JORDBÆRSUPPE

Eg har sett Ingrid Espelid Hovig ete jordbærsuppe på Bølgen & Moi idag. Ho var like skjønn og ungdommeleg som da eg intervjua ho telefonisk ifjor, lett kvitrande frå Oslo. Ho klaga heller ikkje på maten.

Eg skriv om klassisk gitar. Det er kjekt, og eg googlar i veg for å drive research. Eg skal intervjue David Russell som vann Grammy i år for beste soloutgivelse. Det er Bergen Internasjonale Gitarfestival for tida.

I går drakk eg raud og rosé på Altona i lag med Natasha, Madeleine, Heine, Øystein, og etter kvart alle vinspesialistane i denne labyrinten av stein og mjuke sitjeplassar. Eit høgdepunkt var å drikkje dyr Amarone-rest etter at porten var stengd.

No må eg tilbake til koffein og gitaroppdatering.

Gare St. Lazare

ikke et bilde, ikke noe kan kalle det tilbake, baren har flasker på en lang rekke, innholdet glir ned i kroppen, drar med seg språket, mitt ansikt får ekko i ditt, vi faller tilbake i opprinnelige posisjoner. Vi konfererer med ansiktene til menneskene bak forhandlingsbordene, blikket farget med teaterhvitt.

Små ruiner av oss. Sorte kjønnshår på et avrevet laken, telefonbeskjeder skriblet med blyant. Jeg har fortsatt et hudrift der hvor bandykøllen streifet fire fingerknokler.

Og ikke noe av dette er egentlig trist. Jeg går gjennom fotografiene, du hviler hodet ditt i parken på Nygårdshøyden, kiler søsteren min så hun blottlegger blåbærtunge og røde tenner. Et bilde av de hvite korsene ved D-dagsstrendene i Normandie. En serie lyder bringes tilbake, noen som hadde seg på Omaha Beach, noe med det smakløse ved USAs monument over seg selv. Mellom bildene konserveres linjene, noe du puster meg inn i øret, en frekk kommentar, en irettesettelse, en av dine skarpe kommentarer.

Pusteevnen svekkes om natten. Det hvite nattøyet har flekker av fargeløs, salt sekret, varmen utenfor kan ikke skilles fra soverommet. Du arbeider repetitivt med det samme motivet. Øynene mine er festet mot det røde i radioens tallkronologi. Her i det ordløse forsvinner vi kanskje. Jeg kunne nå deg med hånden, arbeidsbordet er seksti centimeter fra madrassen. Fingrene finnes ikke lenger i synsfeltet, kroppene utenfor hverandre.

Det skarpe arbeidslyset. Jeg velger det ikke vekk, hodet er tungt av det søvnige, tankene bare flyktige. Jeg kunne valgt et annet rom, lukket dørene, sovet i den tomme gjestesengen, men jeg blir liggende, observere deg arbeide, vake mellom søvn og en slags sløret våkenhet.

Tegningen din av øyet som kamera, blandingen mellom abstrakte momenter og det klare øyet på et lerret. Et klart minne av toget som forsvinner, alt som er igjen, en flekk, lukkertidene konserverer bare en høyrearm som vinker.

Du, drivhusblome

Kjære, vakre M.
Korleis var Normandie? Kjekt? Fann dykk eit auberge som lignapåskeslottet i spøkelsesstaden? Godt å vere heime i huset att?Eg har hatt ein god søndag. Vakna dog 14.20 som er i seinastelaget sjølv for ein søvndronning som meg. Til alt hell vart eg lokka ut av huset, og opp bratte fjell, gjekk mot Fløyen, og drakk rådyr kaffi og delte ei vestlandslefse med Hallgeir. Så rakk eg ein dusj før Aslak og eg såg filmen om Charles Bukowski, den var ganske god og inspirerande, alt som handlar om skriving er visst inspirerande for tida .Etterpå hanka eg inn Øystein, vi drakk kaffi og øl i akvariet, der eg var med deg. No ligg eg i senga og skriv mailen som vart påtenkt på veg heim. Så mange fine hus i denne byen, der ligg folk og søv, medan byen er heilt stille, og eg lurer på korleis dei ligg i sengane sine, rygg mot rygg, i ei kjærleg skei, eller blindt med atlatne auge mot eigne draumar.Ja, det lurer eg på.Glad i deg, og eg kjem til å sakne deg i raudt.

Klem s

Hun ligger begravet midt mellom togstasjonen og motorveien hvor de gule bussene som kontinuerlig kjører forbi. Du kunne skrive at det var en lettelse da hun døde, tanken på at kroppen oppløses, at hun glir inn i det anonyme, organiske, innrisset av navnet hennes mot sammenfiltringen av jord, knokler, enkelte hudrester.

Ikke noe er vakkert som et brannskadet menneske, hudlagene som flerres av, koloreringene i huden som stadig er i forandring, skrikene når kleslagene kleber seg til lærhud i ferd med å støtes bort fra kroppen.

Forskere tar bilder av henne, alle deler av kroppens overflate festes til kameraet, det taes doble kopier av hvert fotografi, hvert bilde limes inn i røde albumsider, journalene er mine kjæreste minner, det sanneste som finnes om kroppen hennes.

Hun er låst inne i et ansiktsuttrykk, minimale leppebevegelser, enkelte skjelvinger i øyelokkene er alt som kan registreres av forandringer. Hun liker oppmerksomheten. Kroppen hennes blir objekt for medisiniske leksjoner, ukentlig stiller en gruppe medisinerstudenter seg rundt sengeposten, worst case scenario.

Fire år tidligere fortalte hun hvordan hun ble født altfor tidlig, navlestrengen tjoret dobbelt rundt halsen, hvordan hun levde de to første månedene i et gjennomsiktig akvarium. Hun hevdet å ha minner fra denne tiden, dette absurde stadiet mellom forvokst foster og menneske. Hun styrte pekefingeren min i retning av fødselsmerket, en rød grop i huden der hvor tangen har satt et tydelig merke.

Så sent som hun dør, jeg sitter her av plikt, av tvang, og observerer en ikke-kropp artikulere vokale lyder uten sammenheng. Det hender likevel at jeg gripes av trangen til å berøre henne, om det er et uttrykk for mange års kjærlighet, eller bare et vilkårlig streif av begjær, er ikke godt å si.

1
min søster, adolfine, misliker navnet sitt, stryker det bort fra ringeklokken, alle navnelister, og familieinvitasjoner, bare postkassen er ennå ikke oppdatert, forteller ingenting om at far har flyttet ut, og at adolfine har blitt født på den verst tenkelig måten, navlestrengen knyttet to ganger rundt halsen, fremtredende blodårer og hjertelyder så svake at de bare så vidt registreres elektronisk.

2
selvskadingen fortsetter også etter fødselen. hun hopper fra brokonstruksjoner, brekker ribbein,slår hull i skallen, må alltid hentes på sykehuset, ler det bort, viser alle pillene som hun har gjemt unna, legespriten hun har stjålet, kniper meg i sideflesket med sin anorektiske pekefinger, forventer latter

tilfeldig funnet dikt i veven

billeder avler billeder
som ord avler ord
idiotisk promiskuøst
med deres små klaprende kønsorganer.
Det giver hovedpine i længden
og døden forandrer ingen.

espen andersen

innriss

hendenes slag
mot en annens ansikt
eller vag veiving
hun vinket ikke
hun var i ferd med å drukne

så mange ansiktsfortellinger
som leses feil
et kjærtegn for mykt til å kalles ømt
et slag for slapt til å kalles kjærleik

hun har disse sporene i ansiktet
en familietavle
fire slektninger forsvunet
i tarejorden
tilsynekomster og forsvinner
som har strammet ansiktet
anektert huden over kinnbeina

du leser at tårer er ruinerte
symboler, tårer snakker når
språket ikke vil tale

om kroppene våre
opplyste, mørke, utenfor rommet
langs elven og oppbevaringsboksene
aldri tilslørt av tidens skrøpelighet

asfalten kjenner oss
kjenner tyngden av skrittene dine
presset du legger på stien
mellom hytten, parkeringsplassen
avtrykket av hodet på puten
fingermerkene på ryggen min


få ord er risset inn i kroppen din
ikke noe kan leses ut gjennom porene
bare lyden av vannet du drikker
risler ned mellom ribbeina er tydelig
derfor må jeg spørre, legge press på fortiden
du holder den nede i kjølig vintersjø
et risp, et arr skriver seg inn i pannen min

et postkort, et fotografi,
fragmentet løst festet til en korktavle
med tidspunkter for tannlege
enkelte fødselsdager
bilder av venner
en nymalt benk i blått på santorini

her henger hun du ikke husker navnet på
hun navnløse, tilforlatelig anonyme,
som likevel legger ansiktet sitt på kopimaskinen,
forstørres og forstørres
og presser seg inn i det som er
skriver et arr ut gjennom pannen min

"Poeten er en opprører og en ildpåsetter"

Maktspråket er lineært. Det beveger seg stivbeint langs en logikk som vi alle er opplært til å tro på og godkjenne. En poetisk grunnholdning forstyrrer dette systemet. Poeten er en opprører og en ildspåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.

Derfor tar jeg ordet tilbake. I trass tar jeg det tilbake til det store, ikke-lineære og farlige felt der det skal få sirkulere, mørkt eller lysende.

( Torild Wardenær, "Liten poetikk", Lyrikkmagasinet)

manifest

ingen sang ble spilt til det siste
du stenger rommene med svareren, automatstemmen, litt latter fjernt fra nå

senere, brevene, de hverdagslige skildringene av øl, empanadas, landsbylivet, den tørre huden til huseieren, veikartene i ansiktet tiden har tilegnet seg

noe flenger årene, åpner et avlukke, dette innkapslede som kroppen hadde glemt.

hører en samtale på bussen, kjenner en lukt, en katalog over deg.

Brent kaffe, kokende vann

Uringul kaffe
brenner såret hud
rifter fra en gammel
ferie i porøse berghyller
en revne, en sprekk i kroppen
du skriver dine postkort for hånd
lik et dikt som datt ned fra himmelen
søkte ingen avsender

brent kaffe, kokende vann
åpner det myke, mørke i skinnet
alle deler av kroppen hans på din beinløse
tunge
rygg

alltid trygg, alltid ute med vinterhud
månen gir fjernstyrt massasje
mot framstikkende kuler, knuter
som stikker fra det leppeløse

I skrinet finnes ordene
de skrittvise avreisebokstavene
fulle av flekker, søleløse områder
sandstranden preget av reisefeber

slagget plukkes opp fra gatene
den størknede posteien på sorgleppene dine
farvel står skrevet i neonlys, en rosa blinkende
bevegelse,
kroppene venter hjemme
baconsår i oppvaskkummen

Lumbricidae

( til a.b.l.)

en morgen gjemt mellom våte
gresstrå, iberiasneglen på flukt
mellom tærne

jeg kan ikke lenger huske
de gyngende bokstavene som gled
over leppene våre

humusjorden overskriver hælsporene
minner fra gater, fjellstier, du ble
med som en tanke

det går alltid måneder, det gror løse
avleiringer under neglene

nattkjolen overlever morgendugget
det rakner litt i sømmene
der hvor hendene strekker seg mot
ditt ansikt, en fantasivekst
graver ganger i jorda
ved å ete seg gjennom den

turn off the highlighting

noe du har glemt
det finnes alltid grunner for å gå tilbake
ringe på, la henne se deg stå utenfor
det er fortsatt ubetalte regninger
en uoppgjort middag fra et fancy sted
en genser som aldri i livet kan passe til henne
det flaue diktet du kladdet ned

har hun en kasse med ditt navn på
med tegninger over rommene, bevegelser, flyt
finnes kartet fortsatt et sted i kroppen
har du dekket alle sider ved henne

du hater tog fordi du kjørte elleve timer
østover for å slå opp, skrev ned monologen
noe med at du ikke orker telefonsamtalene
at du savner friheten, at hun er kløft, en bylt
om foten, blitt en strek i tilværelsen

kanskje skal dere gå, glemme hverandre
eller kanskje lengte litt, noe han sa som ingen
andre kunne sagt, i alle fall ikke på samme måten
hennes metode for å omfavne verden, hennes harde
lugging når hun blir sint

dere ringer hverandre, bestiller nye hotellrom
i en by som ikke har fått sin historie, hun har farget
håret, sier hun, sender deg et bilde på mail
kanskje burde det bare fortsette sånn,
kanskje burde hun være et postkort langt borte fra

Prospekt

Dette er huset vi bor i
et gitter mellom bakgården og gaten
trappeoppgangen med naboklagene
inn den lille glipen i postkassestativet

vi kranglet for høyt på kjøkkenet
vi krangler for høyt på verandaen
vi skulle snakket mindre, tatt mer på hverandre
døyvet angsten for det som skulle komme

en tomroms med fungerende ventilasjonsanlegg,
badekar og en stillegående oppvaskmaskin
det burde bråke mer i tingene, hvitevarene
nettene er så frie for traumer, whiskeyredselen

vi kunne flytte til en annen adresse
helt tilfeldig zetlitz gate, strangebakken
et gammelt hus som varer lengre enn oss
som har inngått kontrakt med det tidløse
en gang fylte du et rom bare med hendene

vi trengte ikke møbler, isoporkunsten, lysestakene
nå sover kroppene våre, flettet sammen, viklet inn
i hverandre, løse armer, ben, brystene flatklemte
mot din rygg, tenk om noen våkner
ser oss utenfra

til fredrik, liksom et minne

lar meg lugge deg i håret, og du kan
si at det er deilig, at hvert hårstrå er koblet
til noe mer, minner om noe annet, at måten
hvert hårstrå vokser på alltid vil ha noe å gjøre
med denne bevegelsen en natt, en forfyllet natt
på stedet uten adresse, uten tegn til liv fra andre
enn oss, du jeg, fredrik og alle byene vi ikke har besøkt
moss, krakow, praha, nattogene som vi ikke har
kjent slynge seg nedover europa, riste som en gyngestol
i natten, ligge halvvåken med passet i handa, vente på vaktene
og kjenne innrisset av stempelet, lik som jeg lugger deg nå.

Det kom noen midt i en setning, noen tok deg og forsvant,
et fotografi festet til kjøleskapet i en trådformet linje, noe din
mor sa til deg da du var fjorten, noe om et forhold, du jeg noe jeg sa
setningene mine fire glass seinere. Er det deg som sender en myk beskjed
inn ørekanalene, får de små flimmerhårene til å vibrere.

det håndkletørre eller fuktige, nyvaskede flassete, det kan flasse julegateaktig, snøflaklignende hudskjell i håret,
jeg vet ingenting om det lukter femdagersfyll, eplesjampo, dårlige dager, frisørregningene eller tørket gele, du glir ut av denne åpningen som var oss
mellom de lakkerte fingrene mine, lar dine tynne strå av forhornede overhudsceller glippe, lukker en luke, til ingen enkelthår blir igjen.

Det finnes et lite skadedyr ved navn panegyrikken

Hva er bedre enn debutanter som høster oppmerksomhet, romaner som igangsetter debatt og refleksjon, samtidsromaner som tangerer det partikulære ved å eksistere i et her og nå? For la det være sagt, jeg tilhører ikke rekken av litteraturvitere som knebler seg fast til den klassiske kanonrekken og roper at det finnes ingenting som kan måle seg med den tyske romantikken, klassisismen eller lignende. Jeg er tvert i mot svært lei av Vagant-kledde herrer som i offentlige fora markerer revir ved å skrike høyt om samtidslitteraturens manglende tyngde. Men motsatsen er like ille.

Denne vinteren fikk romanen Blind avisanmelderne til å danse synkront over tastaturene. Kritikken falt hovedsakelig som uniforme superlativer. I Klassekampen utløste romanresepsjonen serielle tematiseringer av fenomenet klassereisen, en problematisering som til slutt ble gjentatt til det kjedsommelige. Min hovedinnsigelse er at de fleste anmelderne er delvis uten synsevne i forhold til romanens alvorlige og klare svakhetstrekk. Særlig i Klassekampen blir den tilsynelatende tematikken og ideologien løftet ut av romanen. Det innholdsmessige blir knuget til brystet og nedfelt i trykksverte på trykksverte. Formproblemene utelates nesten helt i diskusjonen.
At Seljestads roman har reist en rekke debatter om klassereisens kår i ulike fora, er selvsagt utelukkende positivt. Men en del journalister fremviser uvitenhet i forhold til at klassereisen har vært et tema gjennom mange hundre år, nedfelt i skjellsettende litterære verker. Individets streben etter sosial aspirasjon, og dets ubønnhørlige fall tilbake, lavere enn den sosiale klassen det oppstod fra, er således gammelt nytt.

Panegyrikken ligner litt på en høylydt forelskelse, forankringsløs som den er i forhold til rasjonalitet og refleksjon. Den minner om en bråkete stemme som skjærer gjennom i det litterære klasserom. Det største problemet er at panegyrikken forstummer annen litteratur, gjør den lydløs. Et slikt faktum blir ekstra trist når den boken som hauses opp og skrives så euforisk om, ikke en gang er god. Likevel får den lov til å suge oppmerksomhet slik at annen litteratur blir tilvist en plass på gangen. Det er sjelden den litteraturen eller de forfatterne som skriker høyest som er blant de beste. Gjennomført god litteratur som Inger Bråtveit, Tomas Espedals to siste og Synne Sun Løes´ romaner forblir delvis i marginalen. Jeg vil vokte meg vel for å kjønne diskursen omkring litteraturresepsjon. Men når mannlige forfattere som skriver om kropp, om kroppslige kolonaliseringer og overgrep stadig meriteres på grunnlag av innholdsmessige aspekter, mens form sjelden bestrebes på å kommenteres i kritikken, så knirker det høylydt i kritikkens grunnmur. For hviskes det ikke allerede om Vesaas debutantpris for samfunnsviteren, og nå forfatter Lars Ove Seljestad?

Men la meg spikre det fast. Blind fortjener anerkjennelse. Store deler av romanen er svært godt skrevet. Skildringen av alt fra svetteslitende fabrikkarbeidere, gjentatte seksuelle kolonialiseringer av kvinnekroppen, samt Kinsarviks gradvis sviktende mentale hygiene er gjort på en til dels mesterlig måte. Også Geir Kinsarviks tunge farsarv, fire generasjoner av smelteverksarbeidere, kollektivtanken er sementert inn i slekten, er gjennomført fremstilt. Og gjennom deler av romanen er /Blind/ svært godt fortalt, i et elegant og lekent språk.

Men godt språk er ikke nok. Det er det tilbakeskuende blikket som er sentralt for fortellerkoden i debutromanen til sosiologen, og nå, forfatteren Lars Ove Seljestad. I /Blind/ møter leseren karakteren Geir Kinsarvik, hittil en akademisk suksess, juniorprofessor i en alder av førti år, fast stilling ved senter for livsløpsforskning i Bremen. Selv er han imidlertid i besittelse av en broket biografi. Ved åpningen av romanen har han nådd bunnen, som mann, som menneske. I så måte er Blind en erindringstyrt forklaring på hvordan og hvorfor. Det blir for enkelt, for lineært og statisk.

Dessuten rammer overtydelighet fortellerkoden. Geir Kinsarvik er allerede etablert som en resignert antihelt idet en meget eksplisitt fortellerstemme skjærer gjennom:”Korleis kan vi tenka oss at Geir Kinsarvik, den vellykka karriereakademikeren har stelt seg slik at han ser døden som den einaste løysinga på livsproblema sine? Professor Kinsarvik hadde rota seg inn i livsproblem og døden sto fram som ei løysing. Og at om ein fjerna det å leve, altså sjølve livet, så ville ikkje problema vera der heller?”I siste del av sitater beveger vi oss altså tilbake til Geir Kinsarviks bevissthet. Men siden dragningen, og dens bakenforliggende motivasjon mot å dø allerede er utførlig skildret, fremstår fortellerinnblandingen som overflødig, og dermed destruktivt slagg. Dette er dessverre representativt for hele komposisjonen.

I romanen overlater Seljestad svært lite til leserens egne refleksjoner, men bokstaveliggjør i stedet romanens motiver. Figuren Geir Kinsarvik er uten tvil bærer av en brukken biografi. Dette speiles dobbelt i ironien av hans virke som livsløpforsker. Denne klare symbolikken blir nærmest overflødig når fortelleren i tillegg må anskueliggjøre dette. ”Han var ekspert på moderne livsløp og biografiske livsfortellingar, men såg ikkje seg sjølv. Såg ikkje sitt eige liv. Han hadde vore blind. Blotta for sjølvinnsikt og sjølvforståing”. Det begrensede, tydelig avgrensede blikket er et motiv som går igjen gjennom hele romanen. Det blir til slutt for repetitivt og banalt. ”Året i USA hadde fått skjell til å falla frå augene hans. Endeleg såg han verda slik ho var”(s.110). Først til slutt er det imidlertid at Kinsarvik ser sin verden så gjennomgående miserabel som den har blitt opptegnet for leseren. For romanes hovedtrope, blindhetsmetaforen, blir for tynn. ”Før han gjekk på festen var [augo] blå. Frå no er dei grå, smale, med tunge augnelokk. På ein kveld lærte han alt om å hata. Andre. Men aller mest seg sjølv. Han var verdilaus”. Dette gjentas til det kjedesommelige og banale, blant annet når Kinsarvik beskrives som ”meir eit offer for sin egen blindskap enn for blind vold”.

Således utslites den finmekanismen som blikk og syn kan ha på symbolplanet ved at metaforen gjentas til den tømmes for verdi.

Bokens kvalitet forringes også av en repeterende billig metaforbruk, ”det var som det gjekk et sukk av lettelse gjennom kaffiposen då kniven bora seg gjennom den tette, blanke jomfruhinna.” og ”I mellomtida hadde /junior/professor Kinsarvik fått ”/junior/” på plass bak lås og stengsle”[mine uthevinger]. Eksemplene fremviser at særlig i de kroppslige skildringene glir det etter hvert nærmest over i det banale: Etter kvart var det som om ho mista seg sjølv. For kvart støyt ho tok i mot frå han var det som om ho gleid lenger og lenger bort frå seg sjølv. Ho som i begynnelsen av forholdet deira hadde flomma over av lyster og safter. Den første tida gjekk ho kontinuerlig med våte flekkar i trusa. Det dreier seg ikke om en litterær moral eller språklig allergi mot et kroppsvulgært språk som går rett på sak. Innvendingen fra denne anmelder bunner i den unyanserte måten det gjøres på. Det minner etter hvert mer om enn dårlig erotisk novelle enn en kvalitetssterk samtidsroman; ”fire pikkar hadde fitta hennar allereie tatt i mot. Fire ladningar med sæd”. Mer generelle floskler som ”Ho hadde strutta som ei solmoden Jaffa-appelsin i påskesola” burde også vært ryddet bort.
.
Dette er altså en roman uten blinde flekker, som flekken i øyet der hvor synsnerven går inn i øyet og synsbildet derfor ikke kan oppfattes. Med andre ord, jeg savner huller, slik at romanen ikke bare forblir en monolog fra forfatterens side, men et dialogisk arbeid som også setter leserens intellekt i sving. På det verste er det som vi her får utdelt et sosiologisk kasus, hvis bakgrunn og forklaringsmodeller så nøstes opp. En annen innvending mot denne romanen er dessuten mangelen på bevegelse. Ved åpningen av romanen er Kinsarvik allerede etablert som en antihelt, og så bruker romanforfatteren så å si resten av boken på å forklare hvorfor.

For denne leseren blir Geir Kinsarvik dessverre mer og mer lik en pappfigur. Jeg savner en større formbevissthet, en fortelling som ikke legger absolutt alle detaljer oppe i dagen i sin slappe komposisjon. Skal en roman innskrive seg i /romankunstens/ sfære fordrer det et helt annet blikk og en evne til å gjemme romanens nøkkel litt mer tilside.

Og jeg savner en litteraturkritikk som tar litteraturen på alvor, som ikke kommersialiserer oppmerksomhetshungrigebøker, men gir stemme til den litteraturen som fortjener det.

søren ulrik thomsen

Som ung skrev jeg brev
bølgende lange
papirets melk
fløt gjennom linjenes greiner
rytmene rakk
over et deg et meg, et da og nå
i fortellingens flettverk
falt avskjed og ankomst
sammen og bort:
I går hørte jeg de skitne togstammenes klare sang bak forstaden
jeg drømte om Atlanteren, tung og urolig
alene i kjøkkenets skarpe lys
betraktet jeg håndflatens meningsløse mønster
de blå rosene skjelver i rommets kjølige mørke
jeg fortaper meg i en sang fra radioen
og i minnet om pusten din,
jeg har glemt ansiktet ditt.
Det snør.

( fra Dikt i utvalg, gjendiktet av Markus Midré)

Krypdyrdrøm

Skal du bli
skal du gå?

barna venter utenfor musikkskolene
de fryserpå fiolinfingrene sine

femten lobotomerte pasienter
tramper takten på trappen

forretningskvinnene rasker med seg
usynlige gaver fra flyplassbutikkene

her hjemme middagen snart klar,
snartfrossen som en isbre.

Hele repertoaret av kjærtegn
regner gjennom ansiktet ditt.

Ungene venter inni betongen,
spiller på skyggemunnspillene

Ansjoser klamrer seg til kokeplatene

tre dikt, rue charleroi

ATLASTAPET

min mor tapeteserer
atlaset i taket, bestemmer
verdensdeler

skiller mellom tettsteder
flyplasser og oerken

krysser av alle stedene
hun har lett etter min far

lar malingen dryppe mot
lineoleumsbelegget

stoerkner sorgsakte
et sted mellom
fjell og uferdige groper

MINNEBOK

en forlatt huske i vinden
barnehagen fratatt alle lyder
sandslottene i ferd med aa regne bort
det kjoelige lavtrykket mellom ribbein og lunger

Enkelte fraser gjemmer seg i den utdoedde bokhandelen

glir sakte gjennom haaret mitt

KRATERHEMMELIGHETER
joggeskomerkene vi setter
i hverandre vises paa
roentgenbildene, ligner
tunge oyelokk

hun drar dem opp
med fingerkraft

finner kraterne av
mors fyllekuler og
broedres innelaaste ord.

( mens vinden gled)

Agnes har glemtnavnene våre,
og fortellingene om seg selv

hun husker ikke lenger
årstallet for sin fødsel
eller fjordveiene inn mot naustet
der hun våknet en natt foran speilet
mens vinden gled gjennom en skyggefull kjole
som fortsatt luktet av hvitt

og verden var blitt
en endeløs rekke
forsvinningspunkter,
aldres nå
oppløses som jeg

med lydløse pulsslag

TORDENSOMMER

Sommerens tid
når barn sitter ytterst på himmelkloden
med svingende føtter
og ser sitt verdensoms dybde
uten å svimle

Sommerens tid
det ferdige slottet i sanden
Barneskjelettet
Kraniets tomme hus
med de røde skygger og solskinnet utenfor
Mot spaden og spannet
kryper sjøen som et rovdyr
trekker seg tilbake
Mine år av henders verk og undring
hviler på dens blanke rygg
og fraktes bort

Sommerens tidens kveld
når jordisk hav og himmels møte
blir en linje av forråtnelse der ute
brakt til min erindring
av en brå og farlig vind

Og du min kjærlighet
din skygge ligger gjenglemt
ved foten av et sandfjell
I nattens tid snublet lynet over deg
og skyene støtte sammen i smerte
Nå når regnfrø prikker ditt bilde i havet
og ekko av torden jager meg i hus
vokser du sammenkrøpet som et foster
slår du din knyttede neve
dypere inn i mitt mørke
med lysets hastighet

Kate Næss ( Mørkerommet, 1964)

Noen banker på min dør/ noen puster forsiktig der ute

det klør lett i en allergikergane, et vintereple avsetter små flekker av ubehag mellom tunge og lepper, blikkene fra menneskene på datasalen er umiskjennelige, men okey, folkens, nå er eple dødt, det ligger et lite epleskjellett mellom kate næss sine samlede, lapp om freds-demo og min vunnede telefon. den bråkete knaskefare er over.

jeg sender melding til I klokken ett i natt, sorry, ingen svømming, legger meg nå, og verden er fylt til randen av snø. Men jammen er ikke kroppen ute av sitt somnia allerede i sjutiden, og kan lese melding om at stavrumklanen er representert med enda ett vinnende vesen, en Stella, en Frida eller en Sandra, jeg har lagt inn en stemme for stjerne-stella, men så lar jeg tausheten tale, time will show.

det lukter plutselig av en gammel kjæreste på hovedfagsrommet, og det burde ikke være lov. tiden har likevel satt en trappegrind mellom da og nå. takk skal du ha, tiden.

abandonned letters in a game of scrabble

Ro, harmoni og konsentrasjon er gjenvunnet. Sitter halvveis barbent i arvet morgenkåpe fra mormor, og formulerer nye setninger til min prosjektbeskrivelse. Ukens siste frokost med pesto, tomater og myk mozarella over ristet brød er fortært. Foruten at søvn ble avbrutt av skrikende skiskyting, har denne dagen et pent potensiale. Sommeren er sikret via jobb i kulturredaksjonen i glasshuset, og jeg venter i spenninng på belgisk telefon som bestemmer om påskedestinasjonen blir særs lokal eller internasjonal.

Margarittene i Teglverket

mm, nå ville jeg egentlig poste en bit av gryttens vakre tekst som nyss ble lest til pianoakkompagenment i teglverket, men platen er gjenglemt i barndomsheimen, og fragmenter er nå en gang fragmenter, det hele var vakkert, minus malplassert smalltalk bak ryggen min. Tre år siden sist, men like fint, nei, bedre, mer trøkk og energi, og en vokalist som rufser meg i håret, og en oppvarmer som traff et eller annet i mitt venstre hjartekammer. Å, så fint det var!

VINTERHAVNEN

Nå lytter vi stadig lengre avsted
Får
en morgen tingene sanser
Stenenes stumhet
Konkylieører

Hører
sommeren tasse gjennom
og bort med gresset
Et stort grønt dyr
som i en brøkdels drøm har vist seg
stjålet i det blanke på trærnes blad
reiser i landskapets mimespill
den lange veien mot vinterhavnen

Tyngre og tyngre
blir det balanse i alt
Flyter solen ut i sin smeltedigel
som du skal omformes i mitt liv
Reiser snart ingenting gjennom havet
som du
forstenes langsomt i mitt mørke

( Kate Næss)

Om kjærleik og apebarn

Egentlig skulle man lese en utvalgt artikkel i Bøk nå, og jeg vet jeg hadde trivdes på min vante plass med to sorter te, og andre eiendeler strødd utover i sedvanlig siljestil. Men dagen nådde ikke helt til lesesalen. En noe surmaget anmeldelse er derimot sendt redaktøsen. Surmagheten er selvfølgelig begrunnet, må vite. Ingen slagg-slakter uten grunn.

Helgen har vært harmoniserende som fire hundre snøkrystaller. Den ble imidlertid kraftig avbrutt da godeste farmor banket på døren 05.45, lettere ekstatisk og nervøs for at kusinene Aarnes/Stavrum ikke skulle rekke spasertur ned til buss og båt. Min spreke farmor forlot halvsovende piker for real snømåking utenfor Bekkefaret tyve, damen er tross alt åttifire år. Jeg vendte tilbake til en helt forferdelig drøm, jeg hadde fått en apesønn. Vel, for å holde meg til medisinske faktum, det var en baby med stor dose apehår over hele kroppen.

Sogn var kledd i snø fra topp til tå, vakrest var kirkegården med hardpakket, isaktig snø mellom minnetavler i stein. Spaserte til Kloumanns Allé og mammas barndomshjem, en gang et område hvor alle fabrikkfunksjonærene bodde i staselige villaer, nå er alle historiene borte, jeg kan ikke en gang huske å ha vært der, men bildene viser en jente i sommerhatt og sandaler på gressplenen foran huset.

Oppe på Dale bor fortsatt farmor, og når vi ler i stereo, og snakker om kjærleik, Spelemann og slikt, så virker det usannsynlig at hun ikke blir der en god stund til.

Låt oss börja, äntligen!
Handen är det vackraste
ut i världen,
från hjärtet knoppas den
Handen är sang, blir allt
Handen formar en egen värld
där ruiner av städer kärlekspar
utenomhusparkeringar och skolsakar
för ett ögonblick byggs samman igjen
Handen är det vackraste
Handen lyser, som en stjärna
Det enklaste blir att andas ut
dikten, som vita kristaller skall
raderna hårdna, likt virvlande
snökristaller skall de föras ut
bort från skrivbordet, långt
Svarta skall de blixtra
klyvas mitt itu
som ekens stam
där åskans skog
Ansiktet lyser vitt,
Nu lyser det vitt

KRISTIAN LUNDBERG

en god start

Carl Frode Tillers Bipersonar, med hard rygg, til nok 29,-
Tomas Tranströmer, Samlade dikter, 49 kr
Og så Kerouac til vanlig lommepris.

Gi meg en time på Dromedar. Snart.

(appendiks)

når huden lukter olive body butter og grønnsåpen glir lett over gulvet til tonene fra The secret migration, Mercury Rev, er gulvvask pur renselse.

nynning fra en navlestreng

Jeg unner alle en Borghild på tekstlig linje fra Temuco, Chile, en Borghild som kan korrigere en skjev søndag, et polleninfisert speilbilde. For Borghild foreskriver te og god bok som botemiddel for det mentale gruffet en slapp søndag bærer med som vedheng. Det mest slitsomme med søndager, ellers en genial sabbatsdag, er den lange listen over akademiske gjøremål som som filtrerer hver tanke. All energien blir brukt på å tenke på disse presserende plikter, så sliten at man ender opp med å ha alt ugjort tilslutt. En hel leilighet venter på en renselse iform av støvsugeri og grønnsåpe. Mennesker i redaksjoner venter på ordene mine, samboerne venter på klutlig virksomhet. Ikke så mye, men mer enn nok.

Av og til tenker jeg på skuespillerne, lærerne. De som hver eneste dag må stå foran en samling mennesker; opptre, prestere. Kanskje gjelder min beundring aller mest skuespillerne som med mikroskopiske unntak må forlate halvferdige kjøkkenbordsdiskusjoner, indignerte kjærester, kafedrikkende venner, blinkende febertermometre og nyklekte romanser for å stille seg til skue foran et ukjent publikum. Det var en gang at drømmen bestod i å passere nåløyet til Statens Teaterhøgskole, men jeg tror jeg er glad fremtidsplanene stoppet med monologen til Blanche i A streetcar named desire.

Idag trives jeg best blant kokesjokolade, uleste bøker, og forsiktige turforsøk innover Svartediket og snjórkledde fjell. Og med ord fra Borghild i Chile til Silje i Bjørndalen.

Det kiler i knoklene
når jeg tenker
meg, deg
mot udødeligheten

spedbarnet i kuvøsen
banker forsiktig på sitt vindu

den gamle damen
i akvariumet hører

den minste øreknokkelen
vibrere

Skoleslutt og Tigerstad

Nesten atten onsdager har blitt tilbragt foran fjernsynet. Jeg innrømer gladelig at jeg ble slukt av skoleuniverset. Det hvilte noe usunt, Cervantes-aktig over denne virkelighetsforvrengning. Jeg la inn en absolutt empati overfor mine yndlingskarakterer ( Cecilia, definitivt). Frustrasjonen var stor hver gang rulleteksten avbrøt en uoppklart knute.

Skuffelsen var stor da NRK idag begravde serien for alltid. Synlig sparebluss, episoden bestod nesten utelukkende av oppsummeringer, klipp fra hele serien. Kanskje pedagogisk siden jeg før dette trodde seriefraværet skulle etterlate en stomhet fra 21.45-22.30.

Oslobesøk er koordinert, markert i lefsete agenda. Fint å ha en fluktrute fra akademiske dødlinjer og vante rutiner. Fjoråret bestod av hyppige utenlandsturer. London, Toulouse, Athen og Lisboa på knappe syv måneder. I år er kapitalen av annen valør.
Men man trenger sjelden reise langt. Det er bevegelsen som sitrer i meg.

Me and you, and Hercules

a year is just a drop in time
it cannot touch the female form in my bed
she is just a friend of mine
in the dark she knows the touch of my hand

let the music play like you want it to
let the sunshine light in your hair
let the moonlight play at your feet
and softly linger there

her words profane, her mouth divine
I try to sympathise with both sides...

(Mercury Rev)

L´oh! Dette er en sangen som spilles på full styrke i den grønne Ikea-stuen med gamle møbler, nye forsterkere, Dali-kunst og blomsterbilder. Dette er sangen som får meg til å trippe med asfaltsteg nedover Kalfarveien, forbi min eføykledde, gamle skole, forbi åstedet for sykkeltyveriet og kulpen hvor jeg falt langflat. Som Elvis Costello sa, å snakke om musikk er som å danse til arkitektur. Skjønt, jeg skulle gjerne danset til arktitektur. Men lytt til den sangen. Oh yeah.

Ting ordner seg tilslutt. Men lider av lettere akademisk adhd, en rastløshet som frikobler rumpe fra stol, hode fra tekst, og fokuset forvitrer som gamle gaustad sykehus. Akkurat nå vil jeg bare skrive, bulimisk eller anorektisk. Langt eller kort. Skrive. Jeg finner inspirasjon overalt. Hos artikulerte professorer og selveksponerende programledere, musikken, menneskene. Aj. Aj.
Jeg har vært en ørkenrotte på let lenge nå. Jeg fortjener væske.

Neste helg skal jeg kjøre snøgg. Snøgg er verdens vakreste ord. Det er herved vedtatt. Snøgg innover fjordene, mellom fjellene, utsikten, den evige utsikten innover fjorden, innover, innover, innover. Når man kan sitte i timesvis på hytten for bare å se innover fjorden, da er man voksen, sier min far.

Men det er noe med veiene og avstanden mellom husene, det er noe med følelsen av å kjøre på disse fjellene. Tilslutt ringe på Bekkefaret tyve. Min godeste farmor. Smilet til min godeste farmor. Klemmen, varmen og kjærleiken. Leve klisjeene!

Nå venter jeg derimot på straff. Har brukt udødelig lang tid på å ikke anmelde romanen jeg skulle ha anmeldt. Håper redaktøsen har harelabbene på.

Og så, middagsinvitt. Jeg elsker middagsinvitter. Særlig i klassikerkollektivet i Prof. Hansteens gt. Residensen med duft av indisk grønn kylling, bokhyller og studiekamre. Min kamerat Vidnes har vært på en liten forlagsodyssee, og jeg venter spent på referat. Skal han vende tilbake til sin Pessoa-pult på Sydneshaugen, blir han eksilert forfatter på Gotland, eller rett og slett en ufordragelig forlagspamp i Oslo ( det siste var selvsagt svartsyke i annen). Vent spent på forfølgelsen!

kunstpause

elevkonsert april 1987
harpiksstøvet har drysset
på de nye skoene mine
ligner asken etter mormor

jeg svetter i hendene
cellobuen glipper

først femten år senere ber noen meg
lytte til stillheten
tørker håndsvetten bort

En kvinne i en likpose
ansiktet vendt mot havet

Mormor solbadende på et svaberg,
et gammelt bilde hvor støvet skyver
tiden ut fra kantene
Brente hudflekker, så vidt synlige
på høyre skulder

Jeg vet ikke om jeg var der,
men kjenner mormors hender
knipe et barns runde kinn, kjærlig,
men vondt.

Jeg var der.

amour secret, toujours obligé de se cacher
til tross for brysters edderkopphår syrlig lukt av armhulesvette og blodåreknuter
du insisterer på å kjærtegne hvert eneste veneriske sår
skrive deg inn i en annens kropps biografi

du fraus ved fjorden
sa du kunne sitte i timesvis
berre med augo mot det evige blå
fjella står der enno
sjølv om du er borte

eg gjenskapar dialogane
kvar kveld på verandaen
oska spredt i fjorden
du kvilar i det uvisse
fotografi gjer deg ikkje mer verkeleg,
det er å sitje i en brun stol med smak av plank
som gjer deg nærast

i din ytste distanse

ho, han
kjole i vann
ansiktet dratt av skjelettet
dei dansar ein dans under jorden
under byen elskar dei ho han kjole i vann

Restoppgjør

Det eneste som er igjen av denne dagen er en tom pastilleske, og halvferdige filer som foreløpig hviler mellom elektroniske kirkegårder. Samt noen bussbilletter, tause kvitteringer for bevegelsen mellom hjem og universitet. Flyktig observert, men trolig glemt av den trenchcoatkledde kvinnen på vei hjem med en innpakket blomst mellom hendene. Om forlatelse. Forelskelse. Jeg vet ikke. Fra et gatevendt kollektiv nær trappen til Johanneskirken lød høye desibel fra Dum Dum Boys. Det lokket frem et smil. Jeg vet ikke om noen så det. Ansiktsmusklene trives best i ensomhet.
***
Uansett hva man skriver om er blogosfæren et egosentrisk univers, således et fint speil for den virkelighet som ligger bak eufemismene, og de språklige forskjønnelser som tidvis skjuler kloden og menneskenes naturalia. Denne dumme digresjon for å unnskylde at jeg nok en gang skal skrive om søvndryss. Riktignok for å understreke at i dag blir det ingen flertimers postmiddagputehvil. Nei. I dag blir det pauselesing av The Order of Things. Ikke LOTR. TOOT. Anbefalt av Karl Ove Knausgård et sted i haugen av trykksverte. Det var sparket jeg trengte.
***
Endelig Once more with feeling. Placebo-singles. Pure morning.

fargelagte løgnfortellinger

nok en helg har passert sitt stemplingsur, jeg tror jeg kan notere søvndagbokens aller lengste kapitler, et empirisk faktum som biter på mitt spisse fiskeagn av samvittighet. uken byr på brekke-analyse, humanisme-undervisning for mine seksten femtenåringer, og ikke minst panikkpreget ferd i den litterære sfære for utarbeidelse av prosjekt. har pådratt meg akademisk angstlammelse, men hviler litt i roen om at denne felles skjebne forsegler oss alle på masterkullet av 05.
vidunderkuren av et urtemiddel som min mor applauderte forleden synes å ha en antiplacebo-effekt på meg, er det kroppens forsvarssystem som nekter ekstern påvirkning, i alle fall, sjelden har et vitalitetsprodukt fungert like neddopende; urtetradisjon fra vikingtiden; like manipulerende som syntetisk knask.
for første gang på lenge har jeg klart å skrive noe helt og holdent fiksjonelt. en liten fortelling, makaber sådan. en bevegelse bort, på veien mot en kjernestemme.

this is just to say

you don´t want to hear about my new formula for mixing garlic, prawns and mayo, or the cold softness of eating chilly kiwis from the fridge. I stay up too long, something postpones my sleep. My universe is made up of duvets, being broke and out of work these days. My only pleasure is inventing dinners and finding new books in the shelves.

But I just wanted to say; go read "If nobody speaks of remarkable things" by Jon Mcgregor.

Kroppskataloger

magen til den gravide kvinnen
svømmende, tre pulslag i klor

forbyttet med
dobbelthaken til pensjonisten
som sover på fjordfergen, eller min
mors underliv etter operasjonssår

minnet om å trykke en talgkjertel flat
til den presses sammen
koblet med tanken om å være
seksogtredveår kropp
mens noe dødt dras ut av ditt indre,
ditt hjertes rytmeskjema
avlest på et hvitt kontor
av profesjonspsykologen
med fullmåne

det svette håndtrykket
til en gammel venn
glipper sakte taket
etterlater huden din
en hel likkjeller

min mor sier aske er det reneste som finnes.