nok en helg har passert sitt stemplingsur, jeg tror jeg kan notere søvndagbokens aller lengste kapitler, et empirisk faktum som biter på mitt spisse fiskeagn av samvittighet. uken byr på brekke-analyse, humanisme-undervisning for mine seksten femtenåringer, og ikke minst panikkpreget ferd i den litterære sfære for utarbeidelse av prosjekt. har pådratt meg akademisk angstlammelse, men hviler litt i roen om at denne felles skjebne forsegler oss alle på masterkullet av 05.
vidunderkuren av et urtemiddel som min mor applauderte forleden synes å ha en antiplacebo-effekt på meg, er det kroppens forsvarssystem som nekter ekstern påvirkning, i alle fall, sjelden har et vitalitetsprodukt fungert like neddopende; urtetradisjon fra vikingtiden; like manipulerende som syntetisk knask.
for første gang på lenge har jeg klart å skrive noe helt og holdent fiksjonelt. en liten fortelling, makaber sådan. en bevegelse bort, på veien mot en kjernestemme.
1 comment:
S.,
Jeg tror jeg har lest teksten du sikter til, og i så fall liker jeg når du er makaber. Herlig morbide detaljer!
Å.
Post a Comment