Nesten atten onsdager har blitt tilbragt foran fjernsynet. Jeg innrømer gladelig at jeg ble slukt av skoleuniverset. Det hvilte noe usunt, Cervantes-aktig over denne virkelighetsforvrengning. Jeg la inn en absolutt empati overfor mine yndlingskarakterer ( Cecilia, definitivt). Frustrasjonen var stor hver gang rulleteksten avbrøt en uoppklart knute.
Skuffelsen var stor da NRK idag begravde serien for alltid. Synlig sparebluss, episoden bestod nesten utelukkende av oppsummeringer, klipp fra hele serien. Kanskje pedagogisk siden jeg før dette trodde seriefraværet skulle etterlate en stomhet fra 21.45-22.30.
Oslobesøk er koordinert, markert i lefsete agenda. Fint å ha en fluktrute fra akademiske dødlinjer og vante rutiner. Fjoråret bestod av hyppige utenlandsturer. London, Toulouse, Athen og Lisboa på knappe syv måneder. I år er kapitalen av annen valør.
Men man trenger sjelden reise langt. Det er bevegelsen som sitrer i meg.
No comments:
Post a Comment