Sommerens tid
når barn sitter ytterst på himmelkloden
med svingende føtter
og ser sitt verdensoms dybde
uten å svimle
Sommerens tid
det ferdige slottet i sanden
Barneskjelettet
Kraniets tomme hus
med de røde skygger og solskinnet utenfor
Mot spaden og spannet
kryper sjøen som et rovdyr
trekker seg tilbake
Mine år av henders verk og undring
hviler på dens blanke rygg
og fraktes bort
Sommerens tidens kveld
når jordisk hav og himmels møte
blir en linje av forråtnelse der ute
brakt til min erindring
av en brå og farlig vind
Og du min kjærlighet
din skygge ligger gjenglemt
ved foten av et sandfjell
I nattens tid snublet lynet over deg
og skyene støtte sammen i smerte
Nå når regnfrø prikker ditt bilde i havet
og ekko av torden jager meg i hus
vokser du sammenkrøpet som et foster
slår du din knyttede neve
dypere inn i mitt mørke
med lysets hastighet
Kate Næss ( Mørkerommet, 1964)
No comments:
Post a Comment