Stina Nordenstam

en annen sover på min røde sofa, rommet ikke lenger fylt av ensomhet, han har ryggen vendt mot meg, og øyelokkene skjuler ganske sikkert det som kunne vært avklart. vi har snakket i mange timer om gatene i femte kvartal, vi husker ikke kirsebærtrærne på samme måte, vi har gått samme strekning med enkelte ukers mellomrom, han bodde i en avlegs ballsal, jeg i en nedsarvet leiegård, betalte firehundre euro for et enkelt rom, jeg klistret mors halvprofil mot veggen, og brukte hver kveld til å lese en bok av en ny forfatter, bokstavene var bare tause tegn, utbrytere fra en zoologisk hage, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte den intensive lesningen, som for å holde noe unna, en stadig utsettelse, jeg ventet i intens spenning på at vekkerklokken skulle ringe, påkalle nye tanker, gjøre hendene opptatt med å smøre brødskiver, la ørene vende mot transistorradioen som skurret i vinduskarmen, vaske meg med allergifremkallende såpe, savne mine stadig fjernere foreldre, eller late som om mine egne hender tilhørte noen andres