øyeeple, voksen smerte

først navnet på papiret

så sorgkroppen,
før leppene fortærer
overflatehuden

nei, først ansiktet, ordene, stemmen, forbipassasje. så skriften, omslaget.

jeg tror ansiktet har rester av gatene solli plass, observatorie, destillert sjøluft, jeg tror veggene var av mur, hele leiligheten omgitt av det fasteste, fineste materiale, en pianokrakk med grønt putetrekk av velour, uken som kretser rundt spisestuemiddagen, kjøttet, alltid det samme kjøtt fra dyrene som gresser, meksikansk storfe, om det ikke er høst og rypefuglens øyeepler har sluttet å vokse.

hvor feil kan man ta når det ikke finnes noen familie mer.

ansiktet puster torshov, puster sprengte familiemyter, puster ensomhet inn gjennom øremuslingene, stenger natteøynene, demper trykket bak tinningen

vi bestiller weekendturer til de skandinaviske byene, jeg var tolv sist jeg var i kbh, spiste kvalmeluktende ravioli, så min far full for nittende gang.

vi går langs flyterminalene, gravlunden, parkeringsplassene. vi merker oss selv i kritt, gatenavnene, alleene, og kafeene, byens terminologi finnes langs brystet, halebenet, fettreservoaret under magehuden

ny leilighet, metro, urinstank, minneboken fra da jeg var sju, jeg skal være tanntrollet dit
har klippet det ut, arket falmet, barnslig kalligrafi, blir med på kjøleskapsoverflatene, blant reisedokumentene og forlenget søknad om opphold ved kroppen din.

duret fra kraniekassen
noen må måle avstanden mellom øynene og hvor dypt de er plassert

alltid et ansikt bak ansiktet bak ansiktet