JEG tror jeg må begynne å arbeide med noe, nå når jeg lærer å se. Jeg er åtteogtyve, og det er skjedd så godt som ingenting. Vi gjentar: jeg har skrevet en studie over Carpaccio, som er dårlig, et drama som heter Ekteskap, som vil skildre noe svikefullt med tvetydige midler, og vers. Men med vers kan man utrette så lite når man skriver dem tidlig. Man skulle vente med dem og samle sinn og sødme et helt, og om mulig langt liv, og så, helt til slutt, kunne man kanskje skrive ti linjer som er gode. For vers er ikke følelser, slik som folk tror ( dem har man tidlig nok), - de er erfaringer. For et vers´skyld må man se mange byer, mennesker og ting; man må kjenne dyrene, man må føle hvordan fuglene flyr og vite om den geberde de små blomstene åpner seg med om morgenen. Man må kunne tenke tilbake på veier i ukjente egner, på uventede møter og avskjeder som man lenge så komme- på barndomsdager som ennå er uoppklarte, på foreldrene som måtte krenke når de kom til med en glede man ikke forstod ( det var en glede til en annen - ), på barnesykdommer som begynner så selsomt med dype og tunge forvandlinger, på dager i stille, dempede stuer og på morgener ved havet, på havet i det hele tatt, på hav , på reisenetter som bruste avsted og fløy høyt med stjernene, - og det er enda ikke nok om man kan tenke på alt dette. Man må ha minner fra mange kjærlighetsnetter hvorav ingen ligner på de andre, om skrik fra fødende og om lette, hvite, sovende barselkoner som lukker seg. Men også hos døende må man ha vært, må ha sittet hos døde i stuen med det åpne vinduet og de støtvise lydene. Og det er enda ikke nok at man har erindringer. Man må kunne glemme dem hvis de er mange, og man må ha den store tålmodighet å kunne vente på at de kommer tilbake. For erindringe alene er det ennå ikke. Først når de blir blod i oss, blikk og geberde, navnløse og ikke lenger til å skille fra oss selv, først da kan det skje i en meget sjelden time at det første ordet av et vers reiser seg fra deres midte og går ut av dem.
Malte Laurids Brigges opptegnelser, 1910
No comments:
Post a Comment