Monday, September 27, 2010

Tove Nilsen på sitt aller beste

«Nede i himmelen»
Roman Oktober

Igjen har Tove Nilsen truffet blink med sin beskrivelse av blues og ekstase på Bøler


Melankolsk blikk mot blokken på Bøler

Barndomsskildringer får mye pepper fra litteraturkritikere. Protestene går ut på at barndomsskildringer lett blir apolitiske og navlebeskuende portretter som tilsynelatende fungerer best som terapi for forfatteren selv, og ikke evner å se utover sitt eget univers. Uansett anklagen er barndommen som motiv neppe et ferdigtygget topos. Og godt er det, for så lenge barndom er noe vi alle bærer på, preges av og vender tilbake til – skulle det inneholde tilstrekkelig eksistensielt og litterært sprengstoff. I alle fall om forfatteren vet å forvalte det godt nok. Det klarer Tove Nilsen til fingerspissene med «Nede i himmelen».

28 år etter den epokegjørende oppvekstskildringen "Skyskraperengler" er Tove Nilsen tilbake med mer blues fra Bøler. Denne gang er det den voksne fortelleren som ser tilbake på en tid som er tapt og et drabantbylandskap som er forlatt. Året er 1968 og den kommende månelandingen er verdensbegivenheten som forbinder drabantbyen Bøler med universet. Romanen beskriver hovedpersonen Toves seksuelle oppvåkning, erotiske møter med kameraten, «outsideren» Goggen som senere sendes til guttehjem på Bastøy, vennskap og skoleliv. Ikke minst er skildringen nærgående i beskrivelsene av blokklivet på Bøler under en nærmest Tolstojsk parole om at «alle familier er ulykkelige på sin måte». Mens Goggens dysfunksjonelle familie er kjent for alle og oppe i dagen, er hovedpersonens Tove dirrende uro over eskalerende krangler og disharmoni i hjemmet, mer noe som holdes skjult under overflaten. Her oppstår også samholdet mellom de to hovedpersonene som får så forskjellig skjebne, men også svik og sjalusi er viktige motiver i Tove Nilsens fjerde bok fra skyskraperuniverset i drabantbyen.

Tove Nilsens fremste styrke som forfatter er hvordan hun med tilsynelatende letthet vandrer 40 år tilbake i tid og forener den ungdommelige opplevelsen med den voksne fortellerens mer melankolske blikk. Slik klarer hun å svøpe et erindringens mørke over den mer energiske teksten om oppveksten på Bøler, om familiehemmelighetene til Goggen og Tove som speiles i hverandre. I følge et intervju skal tittelen «Nede i himmelen» spille på det øyeblikk Neil Armstrong og co dro tilbake fra månen og skuet månen under seg, men fremviser også den dirrende ambivalensen som gjennomsyrer teksten - «Om himmelen er noe sted, må den være her. Likevel kan det være et helvete».

Og for tilhengere av Skyskraper-kvartetten: det er slett ikke sikkert at Tove Nilsen er ferdig med beskrivelsen av eksistensens blues og ekstase på Bøler. Det er i alle fall sikkert at hun har truffet blink med stoffet, kanskje fordi det rommer så mye mer enn en blokkleilighetskildring, og fordi det finnes en flik av både Tove og Goggen i oss alle: «Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet, og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Monday, September 20, 2010

Dokumentar med sminke

Ivo de Figueiredo
"Mysteriet Ingeborg Køber"
Dokumentar
Aschehoug

Sjangerforvirret prosjekt

Historiker Ivo de Figueiredo har skrevet en dokumentar som for tiden er høyaktuell i lys
av debatten om prinsesses Mãrthas angivelige kontakt med døde. "Mysteriet Ingeborg Køber"
handler om kvinnen fra Fredrikstad som på 1930-tallet var et av Nord-Europas mest kjente spiritistmedier.
Figueiredo bruker mye tid på å dokumentere Købers såkalte "sansefabrikk" og har gjort et svært grundig og etterrettelig
forarbeid, noe hans doktorgradslange kildeliste bakerst i boken bevitner. Likevel er jeg ikke overbevist om at prosjektet
er vellykket.
Den dramaturgiske listen høyt når leseren loves "En sann historie om spiritsme, kjærlighet og et
mulig mord". Leseren får inntrykk av at Figueriedo tar på seg kriminalforfatterens tweedfrakk og lupe for å vende på steinene
som skjuler mennesket "Ingeborg Køber". Dokumentarens sentrale motor er nemlig en pikant drukningsulykke. Købers
far, Ludvig Dahl, dør i august 1934 med datteren Ingeborg som eneste vitne. Senere kommer det fram at dødsfallet var varslet, og at medisinske rapporter fastslår at byfogd Dahl har skader som tilsier maktmisbruk før døden inntraff. Datteren blir senere arrestert, mistenkt for
medvirkning og rettsdramaet ble en farsott i landets aviser på grunn av familiens status som spiritister. Rettsdramaet henlegges imidlertid.Figueiredos olympiske ambisjon med boka er å svare på hvem Ingeborg Køber egentlig var, og ikke minst finne "sannheten" om hva som egentlig skjedde for 76 år siden. Imidlertid mener jeg at boken mangler den fremdrift og spenning som utloves. Det blir etterhvert trettende å lese både alle utdragene fra seanseprotokollene som levendegjør Ingeborg Købers kontakt med de døde. Også den møysommelige dokumentasjonen av rettsprosessen gjør at etterrettligheten ettervhert går på bekostning av lesegleden. Ikke minst tværes farens mistenkelige død ut som et stort narrativt poeng uten at romanen gir de svar den lover, selv om historikeren lanserer noen egne teorier. Valget av fortellerstemme er høyst problematisk. Historikeren gjengir motstandsløst fra seanseprotokollene og forteller om brødrenes skolegang i det hinsidige som om det var en vedtatt sannhet at himmelen finnes og holder norsk grunnskole.
"Hekseprosessen" mot Køber i rettsalen fremstilles som om Figureido var henne beste venn og ikke en nøytral biograf.
I sum sitter jeg igjen med å ha lest en nokså tørr dokumentar forkledd som underholdende kriminal.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Monday, September 13, 2010

Debutant med veteranspråk

Dan Aleksander Andersen
"Evighetsarbeid"
Dikt
Aschehoug

Ambisiøs debut

Debutanten Dan Alexander Andersen (f. 1982) kan regnes som en liten wonderboy i forlagsverden. Ikke bare
er han prosjektredaktør på CapplenDamm forlag og mannen bak serien "20 under 30", nå bærer han også verdenslitteraturen
på sine skuldre når han debuterer som poet med samlingen "Evighetsarbeid". Her er nemlig hyppige referanser til antikke myter. Både Sisfyos, Promethevs og kyklopene er mytologiske figurer som inngår og benevnes i Andersens poetiske sfære. Samlingen kretser om kjærligheten som tema, og da en kjærlighet som må forstås som kroppslig, fortærende, tidvis makaber, men også inderlig og høystemt.

Som poet fremstår Andersen tidvis i forkledning, og når han lar sin indre olding slippe til, i et arkaisk formspråk er han faktisk på sitt beste. Samlingen har flere referanser til Olaf Bull sitt signaturdikt "Metope" som problematiserer kjærlighetens forgjengelighetsangst, og Andersen beveger seg ofte hinsides liv-død-dikotomien, særlig i sitt crescendo av et åpningsdikt: "Jeg skal elske deg inn i landet/ hylle deg inn i stupbratte fjell/la deg bli dyr igjen, ete og dvale, / fiske deg mett gjennom ørretfylte elver, / tvinge deg ned mellom brunbakra røtter, / uutstoppelig åtsle og flå".

Med sin naturlige og inderlige autoritet markerer denne dyriske hymnen et av høydepunktene i Andersens debutarbeid.
Tidvis oppleves imidlertid billedfigurasjonene som mer forslitte og påklistrede, leseren rives ut av Andersens mytiske natteverden. Da oppleves språket som mer mislykket metaforisk. Blant annet når lydlikhet og repetisjon brukes: "Hver dag drar oksene sine slappe ploger/ slapt over jordene og lager halvskeive renner/med hovene i slaps og søle". Andersens akilleshæl som dikter avleses også i strofer som dette: "Jeg skal kjølhale deg/ gjennom havet, og du/ skal la meg gå planken/i ditt farvanns fryd". Her blir tettheten mellom de maritime bildene påtrengende.

I sum er Andersens debutarbeid et spennende og ambisiøst stykke poesi med klart forbedringspotensial. Når han er på sitt mest uanstrengte sjarmerer debutanten mestog serverer oss minneverdige poetiske punchlines som dette: "for alltid/ skal det bli sagt at kjærlighet også angår kråker og fugleskremsler".

SILJE STAVRUM NOREVIK
Bergens Tidende 13. 09.2010