Tove Nilsen på sitt aller beste

«Nede i himmelen»
Roman Oktober

Igjen har Tove Nilsen truffet blink med sin beskrivelse av blues og ekstase på Bøler

Melankolsk blikk mot blokken på Bøler

Barndomsskildringer får mye pepper fra litteraturkritikere. Protestene går ut på at barndomsskildringer lett blir apolitiske og navlebeskuende portretter som tilsynelatende fungerer best som terapi for forfatteren selv, og ikke evner å se utover sitt eget univers. Uansett anklagen er barndommen som motiv neppe et ferdigtygget topos. Og godt er det, for så lenge barndom er noe vi alle bærer på, preges av og vender tilbake til – skulle det inneholde tilstrekkelig eksistensielt og litterært sprengstoff. I alle fall om forfatteren vet å forvalte det godt nok. Det klarer Tove Nilsen til fingerspissene med «Nede i himmelen».

28 år etter den epokegjørende oppvekstskildringen "Skyskraperengler" er Tove Nilsen tilbake med mer blues fra Bøler. Denne gang er det den voksne fortelleren som ser tilbake på en tid som er tapt og et drabantbylandskap som er forlatt. Året er 1968 og den kommende månelandingen er verdensbegivenheten som forbinder drabantbyen Bøler med universet. Romanen beskriver hovedpersonen Toves seksuelle oppvåkning, erotiske møter med kameraten, «outsideren» Goggen som senere sendes til guttehjem på Bastøy, vennskap og skoleliv. Ikke minst er skildringen nærgående i beskrivelsene av blokklivet på Bøler under en nærmest Tolstojsk parole om at «alle familier er ulykkelige på sin måte». Mens Goggens dysfunksjonelle familie er kjent for alle og oppe i dagen, er hovedpersonens Tove dirrende uro over eskalerende krangler og disharmoni i hjemmet, mer noe som holdes skjult under overflaten. Her oppstår også samholdet mellom de to hovedpersonene som får så forskjellig skjebne, men også svik og sjalusi er viktige motiver i Tove Nilsens fjerde bok fra skyskraperuniverset i drabantbyen.

Tove Nilsens fremste styrke som forfatter er hvordan hun med tilsynelatende letthet vandrer 40 år tilbake i tid og forener den ungdommelige opplevelsen med den voksne fortellerens mer melankolske blikk. Slik klarer hun å svøpe et erindringens mørke over den mer energiske teksten om oppveksten på Bøler, om familiehemmelighetene til Goggen og Tove som speiles i hverandre. I følge et intervju skal tittelen «Nede i himmelen» spille på det øyeblikk Neil Armstrong og co dro tilbake fra månen og skuet månen under seg, men fremviser også den dirrende ambivalensen som gjennomsyrer teksten - «Om himmelen er noe sted, må den være her. Likevel kan det være et helvete».

Og for tilhengere av Skyskraper-kvartetten: det er slett ikke sikkert at Tove Nilsen er ferdig med beskrivelsen av eksistensens blues og ekstase på Bøler. Det er i alle fall sikkert at hun har truffet blink med stoffet, kanskje fordi det rommer så mye mer enn en blokkleilighetskildring, og fordi det finnes en flik av både Tove og Goggen i oss alle: «Så mye lyd og så stor taushet. Så få ord, eller verre, en sånn umulighet i ordene, et sånt stengsel i språket. Om Goggens historie var blitt vesenet hans, eller om vesenet førte til historien, ingen vet, og det spiller ingen rolle, det er bare jeg som ikke kan glemme tausheten fordi jeg aldri slutter å lure på om det var i den vi møttes.
SILJE STAVRUM NOREVIK