Mislykket satire

Arild Rein
«Den evige fred»
Roman Samlaget


Forkvaklet tekst om forfall

Stavangerforfatteren Arild Rein har høstet til dels gode anmeldelser for sin mørke og dystopiske heimstaddiktning, trilogien fra oljebyens natteside. Han er ikke mindre mørk i sin nyeste roman "Den evige fred", men uten at jeg får lyst til å tegne abonnement i Reins engere fanskare i kritikerklubben grei. Denne gang gir Rein fortellerperspektiv til en hund, nemlig likhunden Harry, men det er uvisst hva dette hundeperspektivet har å tilføre fortellingen som foregår i Stortingets indre og (her) demoraliserte gemakker. Det er rett før jul i 2021 og stortingsfolket har låst seg inne, og her er en orgie i fyll, utveksling av kroppslige eksesser og dekadanse. Arild Rein legger sine umiskjennelige og systemkritiske punchlines i munnen på flere av de kopulerende stortingspolitikerene, og da kan det høres slik ut: "Me fann eit skrapelodd på bakken på botnen av Nordsjøen som ga oss full pott. Olja og rikdommen vår er ikkje noko anna enn ei kombinert jule-, nyttårs- og bursdagsgåve fra naturen si side, ein dritpakke av gull som låg gøymd under jordskorpa og blei oppdaga ved at nokon brukte tannlegeboret sitt nærmast i blinde - og ved eit himmelstormande lykketreff - trefte ein oljenerve". På slike punkter i teksten er det også at Arild Rein evner å treffe en nerve som kan fungere satirisk og der hans dom over oljenasjonen Norge kan fungere tankevekkende, kritisk - og det på en spissformulert måte.

Dessverre er ikke sitatet betegnende for teksten som helhet. Snarere opplever jeg at Rein går på tomgang i sin fremstilling av trash nation Norge. Hvis samfunnet er så vulgarisert og penetrert av elendighet som Rein med sin skjønnlitterære tekst hevder, fungerer det dårlig å la teksten forfalle i samme grad med overdreven bruk av tidlige sædavganger og forslitte navn på det mannlige kjønnsorgan. Jeg savner språklig spenst, fortellingens driv og en vilje til kritikk som er større en fortelling som kunne vært skrevet i den dypeste rødvinsrus. Det blir fort kjedelig å følge likhunden Harry. Han har i alle fall ikke fått snusen på satire. I det hele tatt mener jeg et kvalitetssterkt forlag som Samlaget her burde tatt et mer tydelig grep. Det er slett ikke gull alt som kommer fra etablerte forfattere. Dette er heller ikke god gråstein.

SILJE STAVRUM NOREVIK ( publisert i Bergens Tidene 4.10.)