Friday, February 19, 2010

Karakterdrapet

J.M. Coetzee
”Sommer – scener fra et provinsielt liv”
Oversatt av Mona Lange
Roman CappelenDamm

Et spill for galleriet

Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee (f.1940) vant Nobelprisen i litteratur i 2003. Utgivelsen ”Sommer” markerer siste bind i hans selvbiografiske trilogi som ellers består av bøkene ”Barndom” og ”Ungdom”.
Men der de foregående memoarene har en tilstedeværende jeg-forteller, er forfatteren utradert i det siste bindet. Ikke bare er den berømte forfatteren ”John Coetzee” død, i løpet av boken skjer flere karakterdrap på forfatteren som person. Romanen består av et flettverk av beretninger, iscenesatt av akademikeren Vincent som skal skrive en biografi om ”John Coetzee” basert på årene mellom 1972 og 1977 – da forfatteren fikk sin første offentlige anerkjennelse. Og biografen er ingen uproblematisk akademiker, han tar kontakt med fire kvinner og en mann som alle hadde kontakt med Coetzee disse årene, og konsentrerer seg hovedsakelig om å spore trekk i Coetzees personlighet, forfatterskapet levnes mindre interesse.
Flere av kvinnene som intervjues hadde seksuelle relasjoner til forfatteren, og det er her dommen over han er mest lammende. Han fremstår nærmest som en seksuell autist hvis maskulinitet er fraværende (”denne poeten som ikke engang kunne tenne et bål”). Videre fremstår forfatteren som en ensom mann uten egenskapene som skal til for å inngå varige, intime relasjoner. Det stilles også etiske spørsmål ved hvordan Coetzee kunne ha vært en stor mann og forfatter, når han var så ynkelig som menneske.
Hva er det så den egentlige forfatteren iscenesetter her? For det første er det et spill med sjangeren, J.M. Coetzee lar seg selv være avdød og forfatteren ”Coetzee” i boken er både beslektet og avsondret fra den autentiske forfatteren. Karakteren i boken synes heller ikke å ha oppnådd den varige litterære anerkjennelse som har blitt Coetzee til del. Og gjennom det tidsrommet som skildres var den reelle forfatter ikke en sosial eremitt som i boken, men snarere gift barnefar. Så er også hele trilogien omtalt som ”fiksjonaliserte memoarerer”, her er jug og diktning.
Viktigere er det at bokens knallharde fokus på å lage et privat portrett av forfatterens personlighet, kan leses som en kritikk av vår tids misforståtte hang til å dyrke privatsfæren.
SILJE STAVRUM NOREVIK

Monday, February 08, 2010

Komikk i Pasvikdalen

Magne Hovden
”Sameland”
Roman Aschehoug

Vellykket voksendebut

Debutant Magne Hovden ( f.1974) markedsfører seg selv som både ”litteraturagent, forfatter, frilans oversetter, fraktmegler og gullgraver” på vaskeseddelen til romanen ”Sameland”. Han har tidligere gitt ut en barnebok og to humorbøker. Med sin skjønnlitterære voksendebut beviser Hovden at han også behersker (underholdnings-)romanen som sjanger.
Romanens kjerne er forberedelsene til det naivt optimistiske prosjektet ”Sameland”. Kort fortalt skal ”Sameland” være et opplevelsessenter for turister hvor de skal få muligheten til å leve ett døgn som ”autentiske samer” både med lavvo og spredte tilfeller av joik servert som lyddusjer i det avgrensende området. Men veien til målet blir både lang og brokete for de to kameratene Roy Åsen og Leif Samuelsen som står bak prosjektet, og som har rask inntjening og lange feriemåneder som motivasjonsgrunnlag.
Romanen vinner på en effektiv fortellerstil hvor hvert kapittel varsler perspektivskifte. Boken befolkes nemlig også av noen andre outrerte karakterer, vi kan nevne byråkraten som hater samer, og en ikke særlig talentfull bankraner.
Det er tydelig å se at Magne Hovden har en fortid som latterens litterære tjener for det er ikke særlig langt mellom de morsomme dialogene, de infame skildringene. En burlesk humor gjennomsyrer beretningen og driver historien fremover. Samtidig, ingen humor uten alvor og det er en viss dose tristesse i livene som tegnes opp for de to kameratene Roy og Leif. Roy dveler fortsatt ved sorgen over ekssamboeren Torhild som forsvant langs landeveien med et av medlemmene fra Berlevåg Mannskor, ”Frode, en femtito år gammel optiker med måne”. Til tross for det tragikomiske tilsnittet og overskudd av frekke dialoger mellom menn, byr boken også på fine skildringer av vennskap midt oppe i reinsdyraction og forretningsplaner.
Muligens kunne man innvende at underholdningsromanen fremmer bilder av samer som ”eksotiske” og ”ville”. Men jeg opplever snarere at disse fordommene tilhører de to karakterene, og mot slutten vendes mot dem og dermed gir boken et satirisk preg.

SILJE STAVRUM NOREVIK

Monday, February 01, 2010

Sanselig skittenrealisme

Hunter S. Thompson
”Brennevinsdagboka”
Oversatt av Kyrre Andreassen
Pax Forlag

Eksistensiell debut om døgenikter i Puerto Rico

Den legendariske journalisten og forfatteren Hunter S. Thompson (1937-2005) er særlig kjent for kultromanen ”Frykt og avsky i Las Vegas” som ble filmatisert i 1998. Romanen ”Brennevinsdagboka” (”The Rhum Diary”) var Thompsons debut som forfatter, og samme år som den foreligger i norsk oversettelse, varsles også Hollywood-filmatiseringen med Johnny Depp i hovedrollen. Thompson, som begikk selvmord i 2005, er også kjent som opphavsmannen bak sjangeren ”gonzojournalistikken” hvor fakta og fikjson blandes, og hvor skribenten setter seg selv i sentrum av teksten. Men mens hans kommende romaner skulle bli halsbrekkende, hallusinatoriske dop-oddysseer, er ”Brennevinsdagboka” en sober innføring i Thompsons mangeslungne univers.
Hovedpersonen (journalisten) Paul Kemp flytter fra New York til Puerto Rico for å jobbe i den konkurstruede avisen The Daily News. Snarere enn å handle om Kemps journalistiske bragder, byr romanen på nedtegnelsene fra Puerto Ricos dunkle nattemørke hvor kvinner, rom og avisens døgenikter er essensielle momenter.
Det interessante ved ”Brennevinsdagboka” er ikke handlingen: håpløse menn som surrer rundt i natta med utilfredstilt begjær og et melankolsk drag om øynene er ikke nytt, verken i verden eller i litteraturen. Lesere av John Fantes Bandini-trilogi vil dessuten nikke gjenkjennende til Thompsons hovedperson - en mannlig skribent uten fast bopel, et kronisk hang til flasken og tidvis euforiske tanker om egen skrivekunst. Svakheten ved sjangeren er også at de begjærte kvinnene (både hos Fante og Thompson) fremstår som nokså karakterløse kvinner, raskt risset opp innenfor et maskulint, røft univers.
Til tross for dette, er ”Brennevinsdagboka” en sann svir å lese. Den løfterike forfatteren Kyrre Andreassen har gjort en grundig og musikalsk jobb som oversetter, her er språklig briljans på setningsnivå. Thompsons litterære bilder er nyskapende og uanstrengte, og den suggererende stilen tar virkelig leseren med til den karibiske sommeren på slutten av 50-tallet. Bokens detaljrikdom, enten det gjelder å skildre råtne bosted (”den møkkete kakkerlakkinfiserte leiligheten”) eller livsbejaende og sanselige netter på dansegulvet, skaper et pulserende spenn mellom det nedrige og det euforiske. Gjennom skildringen av Paul Kemp får Thompson dermed frem den tynne linjen mellom lykke og lede som bebor de fleste av oss. Eller som det heter i romanen: ”Stemmer steg og falt i huset ved siden av og den grove lyden fra en jukeboks kom fra en bar nede i gata. Lyder fra en natt i San Juan drev over byen gjennom lag med fuktig luft; lyder av liv og bevegelse, folk som gjorde seg klare og folk som ga opp, lyden av håpe og lyden av utholdenhet, og bak den alle, den stille dødelige tikkingen fra tusen sultne klokker, den ensomme lyden av tiden som gikk i den lange karibiske natta.” Verdt å lese før filmen kommer.
SILJE STAVRUM NOREVIK