Karakterdrapet

J.M. Coetzee
”Sommer – scener fra et provinsielt liv”
Oversatt av Mona Lange
Roman CappelenDamm

Et spill for galleriet

Den sørafrikanske forfatteren J.M. Coetzee (f.1940) vant Nobelprisen i litteratur i 2003. Utgivelsen ”Sommer” markerer siste bind i hans selvbiografiske trilogi som ellers består av bøkene ”Barndom” og ”Ungdom”.
Men der de foregående memoarene har en tilstedeværende jeg-forteller, er forfatteren utradert i det siste bindet. Ikke bare er den berømte forfatteren ”John Coetzee” død, i løpet av boken skjer flere karakterdrap på forfatteren som person. Romanen består av et flettverk av beretninger, iscenesatt av akademikeren Vincent som skal skrive en biografi om ”John Coetzee” basert på årene mellom 1972 og 1977 – da forfatteren fikk sin første offentlige anerkjennelse. Og biografen er ingen uproblematisk akademiker, han tar kontakt med fire kvinner og en mann som alle hadde kontakt med Coetzee disse årene, og konsentrerer seg hovedsakelig om å spore trekk i Coetzees personlighet, forfatterskapet levnes mindre interesse.
Flere av kvinnene som intervjues hadde seksuelle relasjoner til forfatteren, og det er her dommen over han er mest lammende. Han fremstår nærmest som en seksuell autist hvis maskulinitet er fraværende (”denne poeten som ikke engang kunne tenne et bål”). Videre fremstår forfatteren som en ensom mann uten egenskapene som skal til for å inngå varige, intime relasjoner. Det stilles også etiske spørsmål ved hvordan Coetzee kunne ha vært en stor mann og forfatter, når han var så ynkelig som menneske.
Hva er det så den egentlige forfatteren iscenesetter her? For det første er det et spill med sjangeren, J.M. Coetzee lar seg selv være avdød og forfatteren ”Coetzee” i boken er både beslektet og avsondret fra den autentiske forfatteren. Karakteren i boken synes heller ikke å ha oppnådd den varige litterære anerkjennelse som har blitt Coetzee til del. Og gjennom det tidsrommet som skildres var den reelle forfatter ikke en sosial eremitt som i boken, men snarere gift barnefar. Så er også hele trilogien omtalt som ”fiksjonaliserte memoarerer”, her er jug og diktning.
Viktigere er det at bokens knallharde fokus på å lage et privat portrett av forfatterens personlighet, kan leses som en kritikk av vår tids misforståtte hang til å dyrke privatsfæren.
SILJE STAVRUM NOREVIK