happy times

navy boy, a photo by Vinteræble on Flickr.

lite slår følelsen av å ha presset ut en vakker og robust gutt som er alldeles ny i verden.

DEN NATTA SOV JEG IKKE

Den natta sov jeg ikke
Den første natta
med et nyfødt barn eller en ny kjæreste
var alle sanser våkne
Jeg hadde kjent sparkene under hjertet
og nå åpnet det seg
Det var deg
En ny kjæreste, kvelden er sen
og to skal lære å være en,
Et nyfødt barn, helt i ro
og en skal lære å være to
Jeg lå inntil deg under nattlampen
og fulgte pusten din
inn i morgentimene
mens du sov
og kjærligheten våknet

Cathrine Grøndahl, "Jeg satte mitt håp til verden"

Rundtjernet

Det fineste stedet vi noen gang dro

var ei sliten tømmerhoggerkoie oppkalt etter et tjern

ikke stort større enn et vasshøl egentlig.

Vi la madrassene våre på golvet

for å kunne holde rundt hverandre når vi sov.

Jeg våget ikke nevne all muselorten under senga,

som om alle punktumene hadde rast ut av setningene jeg forsøkte å skrive

på den tida.

Og veit du noe rart?

Det var vel akkurat det de hadde.

Om natta flettet jeg fingrene mine i dine

inne på kjøkkenet kunne jeg høre tømmerhoggerne preke,

steike flesk på svartovnen,

tynne ut kaffen med noe blankt

slå bøyde hjerteress i bordet

banne høyt

og juge om kvinnfolk de aldri hadde hatt.

Den natta var første gang jeg tenkte noe om å bli gamle sammen

at vi skulle bli noe som hang igjen i veggene

som ovnssoten etter for lengst døde skogmenn.


Levi Henriksen

Til dem du e glad i

Vincents

Etter en litt passiv dag - jeg rakk ikke hotellfrokosten, frokosten ble en fettholdig lunsj, pasta carbonara fra kjeden Pica som serverer det aller mest til en billig penge, var humøret litt på sparebluss. Riktignok hadde jeg fått med meg Jødisk museum, men det var for fragmentert og "amatørmessig" til at det ga meg den sammenheng og effekt som den blodige historien til jødiske latviere skulle tilsi. Like ved museet lå en raw food-cafe, og jeg benyttet sjansen til å lese videre i Virginia Woolfs dagbok og slurpe litt flytende banan.

Etter en samtale hjem til Norge og litt mer lesing i nederlandske "Middagen" som jeg ikke helt forstår storheten til, den virker litt for intellektuelt konstruert for meg akkurat nå, som i pretensiøs uten at den språklig eller innholdsmesig lever opp til stilen, så kom jeg frem til at det var på tide å teste litt latvisk gastronomi. Jeg lot meg forlede første kvelden til å prøve en av restaurantene i guideboken, men det var en skuffelse, klassisk østeuropeisk fokus på mye kjøtt og syltede grønnsaker, ikke helt min kopp te.
Denne gangen gikk jeg for det beste jeg kunne finne ifølge anbefalinger på tripadvisor, og jeg ble ikke skuffet. Topp service og god stemning på Vincents. Jeg angrer for at jeg ikke tok et bilde av mannen som kom for å tilberede hvileretten sorbet med flytende nitrogen og frosne bær, tryllekunst og naturfagstime. Dessverre kom jeg ikke så langt som til desserten da sashimi av laks og kamskjell, pluss and tok all min gastronomiske oppmerksomhet. Hittil har jeg bare spist på rimelige steder med blanding av turister og latviere, morsomt å snappe opp alle businessamtalene på Vincents.

I morgen er det siste dagen i Riga, en utrolig fin by som jeg gjerne vil tilbake til. Kunne tenkt meg å leie leilighet, handle maten min selv, og gli inn i befolkningen uten Riga-guiden tett til brystet.

Jurmala

Jeg når toget med et nødskrik, det koster 0, 95 lats, som er cirka 10 kroner, og da vet jeg ikke en gang om jeg også har sikret meg returbillett. Det er ikke noe stoppested som heter Jurmala, snarere må man gå i Majori, eller et av de andre omkringliggende stoppene. Før dette skjønner jeg hvor dumt det var å droppe hotellfrokosten og ankomme den travle togstasjonen med bare litt druesukker surklende i blodet. I køen i det lille konditoriet svartner det nesten for meg, denne følelsen før man besvimer, som bare kan reguleres ved å sette seg sporenstreks ned på det kalde terminalgulvet og gjenvinne balansen. Jeg må ha en elendig kroppstermostat, for på toget vedvarer den ekstreme svetten, jeg drypper som en lekk oljeovn, mens de andre passasjerene sitter intetanende med sine indre air conditions intakt.

Jurmala svarer til forventingene, stranden er ikke vanskelig å finne, slik jeg leste på nett. Snarere går jeg gjennom hovedgaten som har mange cafeer og restauranter, og noen stikkelsbærselgere. ( og dessverre også noen vulgære trøndere på tur). De mange feriehusene på min vei nedover stranden har form av forfalne kråkeslott, og jeg skulle gjerne kjøpt ett, hvis handywomantalentet var noe mer fremme i dagen, for de er fantastiske i sin skakke originalitet. Trist at iPhone ligger igjen i Riga med flatt batteri, og man må fotografere med øynene. Stranden er langt fra så overbefolket som jeg hadde fryktet, men det kalde vannet frister ikke til lange svømmeturer, snarere en forsiktig tådypping mellom hver novelle av Lorrie Moore.

Natt i Latvia

Taxisjåføren spelar latviske popsongar medan vi køyrer langs autostradaen inn mot byen. Og så, den gamle sviska "Wish you where here". Men akkurat då er det ingen eg saknar, og det er heilt rett å reise åleine. Eg likar å komme til byar, og køyre gjennom industrielle ingenmannsland, angripe byen from the wrong side. Eg liker det ikkje fullt så godt når klokka har slege midnatt, og reiser i min raudaste sommerkjole fordi eg ikkje veit betre enn å ønske meg solskin, og vér som ikkje er som i Bergen. Men alt kjennes trygt når eg sit i førarsetet med ein tjukk latvisk sjåfør som krev knappe 3 lats for turen, det vil seie 33 kroner, medan den latviske radiostasjonen spelar frosne popsongar. Eg høyrer den stille summinga frå dei andre passasjerane, indoeuropeiske lydar, men mest av alt ser eg innover mot midnattsmørket som omgjev oss og kjenner på ein fridom eg ikkje visste fantes her og no.