En dikter i drøm og botanisk hage

Romerske ruiner, et gammelt hus i Sandviken, eller en glemt drøm. Alt siver inn når forfatter Hildegunn Dale gjenskaper verdensbilder i poesi på papirfiber.

Gravemaskinlydene forbryter seg mot stillheten i Muséhagen. Vi er på poetisk grunn for dikt-samlingen «Sea, say and see».
I ly av magnoliatrærne og kameliabuskene i den over hundre år gamle botaniske hagen har Hildegunn Dale fotografert mennesker, tenkt og notert, samlet stoff til sin siste diktbok. Fre-dag ble den feiret med sleppefest og Samlagets champagne på Opera. Men for Dale ligger ru-sen like gjerne i en overraskende diktlinje, det kan gi en form for lykke.
– Hvor kommer diktene fra?
– Arkitektur, fotografi og steder har en spesiell tiltrekning, og virker som inspirasjon for skri-vingen fordi det fører meg inn i en annen verden. Det handler om å se ting fra en ny vinkel, blande indre og ytre landskap, sier Hildegunn Dale.
Landskapet, stedet og blikket er viktige stikkord når Hildegunn Dale begir seg inn i skriving-en og poesien. Men den som leter etter klare og nøyaktige referanser til adresser og plasser i bøkene hennes, forblir rastløs i sin leting. Stedsreferansene er få, landskapene blir transfor-mert i skriften.
Naturen er viktig stoff for poeten Dale, men ikke den alene.
– For noen år siden dro jeg på en månedslang padletur ute på sjøen, da klarte jeg ikke skrive noen ting. Helt umulig. Ikke før jeg så en stol stå på en strand. En rest, et spor etter mennes-ket.
Gardiner og drømmebilder
«Det er vanleg at møblar står på feil plass», slik åpner Hildegunn Dales tredje diktsamling.
Hagen, huset, veggen, rommet og muren er konkrete grunnsteiner og symboler i diktene.
– Hvorfor denne vekt på hus?
Hildegunn Dale gikk i Sandviken og så steinblokker og innmaten tømmes fra et gammelt hus, og inn i lastebiler. Det ble til linjen om bygningen som en kropp.
Poeten vil nok protestere dersom vi skulle kategorisere huset og tingene som døde. Også de er bærere av historie, og kanskje faktisk mindre forgjengelige enn oss mennesker?
– Hus eksisterer i oss, og utenfor oss. Arkitektur er sammenvevd. Og for folk som har bodd i husene utgjør jo bygget noe kroppslig, poengterer Dale.
Hildegunn Dale samler biter fra drømmer og steder, bygninger og reiser. Konkrete sansinger blandet med glimt fra det ubevisste.
– Å skrive handler om å åpne rom som egentlig ikke eksisterer, mener poeten.
– For meg er fantasi, drøm og virkelighet på samme plan. Symboler i underbevisstheten kan være like reelle som gatene og husene rundt oss, eksemplifiserer forfatteren.
– Jeg er opptatt av vi bærer ting med oss, hvordan gjemte erfaringer påvirker våre sansinger og syn på verden. Hvordan erfaringen korrigerer oss med et indre øye, forklarer poeten.
I poesien flyttes grensene. Historien leses ikke lenger kronologisk. Kanskje kan man finne en annen tidsforståelse. Hildegunn Dale skriver om et tversnitt av tider, og fortid som blir samti-dig.
– Jeg ble blant annet inspirert av en reise til Osti Antica, en havneby utenfor Roma hvor man ser lag på lag spor etter sivilisasjoner bevart som en mosaikk av tid. Det skal være de eldste restene etter Romerriket.
Politisk sorg og sårbarhet
«See, say and see» markerer slutten på en trilogi. Forfatteren mener hun nå vil forsøke å ven-de seg mer mot det politiske. Men det politiske blikket er også til stede i den ferske poesisam-lingen.
«Laushundar, millionar i talet streifar, over slettene i Ukraina, Romania», skriver Dale i et dikt. Det er hentet fra radioen og virkelighetsreferatene.
Forfatteren er opptatt av hvordan konsekvensene kommer mot oss, akkurat som bildet av flokken av løshunder.
– Den tamme hunden stammer fra ulven, på grunn av krig blir hunder som tidligere har gått ved siden av oss, forlatt. På grunn av avl og kontaken med mennesket, kan de aldri bli ulv igjen, den blir løshund, forklarer Dale.
Hun er også opptatt av hvordan storpolitikken og Bush skaper forfalskninger.
– Jeg har vokst opp med den globale oppvarmingen, og bortforklaringen at den ikke var men-neskeskapt. I kjernen for det jeg skriver, ligger en sorg og en sårbarhet over det å ikke være villig til å se, over maktesløsheten. Nå kommer man ikke lenger bort fra konsekvensene og katastrofene. Det vil kanskje skape et annet sosialt engasjement.
Men overgang til romangenren melder hun ikke med det første. Til tross for at diktsamlingen har undertittel «historie». Hun er mer fanget av innsikt på setningsnivå. Og det er vel kanskje poesiens formue at den kan innsnevre livet i ei linje?
– Historier er for meg irrelevant. Det handler mer om å skrive setninger som overrasker. Jeg har glede av andres romaner, men for meg ville det bli å beskrive mennesker på overflaten. Jeg tror ikke folk går til diktene mine fordi de har filosofiske eller intellektuelle men heller fordi de har sjel.

( Bergens Tidende)