060502006

tredje året på rad, og likevel kommer det alltid som et sjokk, et rykk, når dørene slås opp, orkesteret har trappet opp, og vi skal seile galant nedover grieghallens tusen trappetrinn, det er mørkt, og det er høytid i kroppen, jeg følger med på de tretten kroppene bak meg, vi sjunger oss inn på scenen, det er taler og blomster, regn av kameralys fra punkter i salen, stemmen min i mikrofonen, kastes ut i konserthallen, til rad nr 69, et slags patetisk forsøk på at hvert navn skal fylle rommet, ikke som den gulliksenske tanke at vi bare er ett individ blant milliarder, men heller etter festtaler kim frieles tanke, den spesielle blandingen kjøtt, kjemi, stoffer, beveggrunner og handlinger som gjør oss fullstendig skillbare. Sola sto hardt på orkesteret og under Grieghallens høyeste punkt var det hett og indidan summer under taket, jeg kom nesten rett fra en sleppefest, de røde leppene fra i går, silkekjole, Ekstasar og See, say and sea på Cafe Opera, påfølgende fest i Prof. Hansteens gate, endelig i besittelse av Gottfried von Baders Dagbok, behørig og meterologisk signert, noe om den varme mainatten, en slags øyeblikksrapport, var det ikke det du skrev, Pål? ( jeg var allerede på den lange veien hjem)