Jeg leser at retten er vold uten grund, og det er på dansk, og han som skriver heter Alexander Carnera Ljungstrøm, og foreleser på Københavns Universitet, akkurat nu kommer han hem från arbeid, men har forlorat sin nøkkel och måsta vente i oppgangen til hans samboer kommer från biografen, hun har sett en alldeles nydelig film om fire rom i en katalansk bygård, og hun sier det var mer om tingene og rommene enn om menneskene som bebodde leilighetene, blant annet var der en lampe som oppførte seg merkverdig, i alle fall i lyset av en annen lampe, den bevret vär enda natt, du blir nødt å stänna kvar, verkelig, det var av og til komplett umulig å skille mellom menneskene eller tingenes tale, sa Alexander Carnerea Ljungstrøms kjæreste, senn låser de seg inn i leilighetene, i rommene, de har vært sitt arbetsværelse, atskilt av solide vegger, hun kan lytte til hvordan han stadig mister pennen på gulvet, han vet ingenting om hvordan hun stryker hånden over det blanke papiret, eller hvordan hun eldes i bokstavene, begge hører pastavannet som koker, det bobler over, de krangler alltid om dette, hvordan Alexander Carnera Ljungstrøm liker pasataen al dente, medan hans svenske flickvän vil ha pastaen nesten most fordi dette er hennes beste barndomsminne, mormors overkokte pasta en høst tynget av regn og renter, som om knakingen fra kjevene hennes i møte med den overmyke pastaen, er en motor, eller mekanisme som åpner dette bildet, og da er det klart at Alexander Carnera Ljungstrøm bøyer seg, og spiser sin overkokte pasta uten andre assosiasjoner er sin kjæreste sine gjenfortellinger, og han lurer på når han kommer til å gå trett av disse, når kommer han til å nå stadiet at det ettermiddagslunkne kontoret frister mer enn hennes monologer? Når skal han foreta en avveining i og med at han er komfortabel og tiltrukket av kroppen, men ikke lenger av ansiktet, eller hennes utilslørte språk som stadig maner frem de samme poengene, ville det hjelpe å skifte meny, overraske med forskning også på kjøkkenbordet, ville en ny type rett nødvendiggjøre andre samtaler, kunne det skape en i alle fall mikroskopisk bevegelse i samtalen, finnes det rom som også tosomheten kunne lukke seg inn i, en fluktrute, han kunne bestille en reise, helt uventet, en annen by, et slags lerret der de måtte tråkke opp nye gater, der bygningene reiste seg som sperringer og åpninger til dialoger, en slags optisk resirkulering, tenkte Alexander Carnera Ljungstrøm, rumpa var kald av oppgangen, et nøkkelpar boret seg inn i håndoverflaten, la igjen et smertefritt riss, en kort strekning av blod