Hvorfor fortelle om smertefabrikken, denne kroppen som ikke vil med, i en slags omvendt begeistring vrir den seg, men hvorfor dyrke dette inn-overskuende blikket, en slags vestlig perversjon, om ikke verden der ute mimet kroppen min akkurat nå.
*
Tre kaffekopper som alle bærer forskjellige variasjoner over leppers avtrykk, eller det lille barnet som maler et lerret i svart, og oppfinner nye avtrykksmetoder, legger hvite ark mot den våte overflaten, har tidlig tatt innover seg blikket for spor og fravær
*
Denne dagen av løse linjer og telefonsamtaler, tvetydighet og en ambivalent morsbinding, seks postkort fra Montpellier. Hvor ofte tok jeg opp telefontråden og forvekslet den med en blodig navlestreng? Neppe ofte nok til å skrive bok om det.
No comments:
Post a Comment