Sitter på kontoret og har observert byen falle i søvn, nå er det bare gangoverfelt og neonlys, og amerikansk veikro-møblement som kan skimtes, eller mitt gule pashmina-sjal som speiles av lysrørene her i min glass-celle.
Jeg skriver på eksamen, og aner ikke hvor mye tid jeg har brukt på innledningen, uten at den har blitt vakker eller forskjønnet, kanskje bare større og styggere, jeg drøvtygger et par begreper, ringer en nødtelefon, og får en vokal beroligelse, nei, jeg trenger ikke lese lovtekstene som litteratur, det får bli en annen gang.
Espen sier at jeg må legge inn litt humor, litt bifall, så ærede lek-dommere, gi meg anfall av applaus der hvor min subtile humor dukker opp i teksten, det hviler ubønnhørlig noe ironisk teatralsk over en slik perfomance, halvt student, halvt foreleser, klokka er elleve, men jeg har fortsatt sola og fem revolverskudd.
2 comments:
Eg fekk Arild og Bjørn til å smila ein gong, men ikkje meir heller. Eg fortalte om ein gong på grunnfag, Erling Aadland underviste om "Forbrytelse og straff". Professoren skulle gi eit handlingsreferat av romanen og det var slik: "Raskolnikov myrder en gammel ågerdame, for å befri sin søster og gi lykke til sin mor. Han får dårlig samvittighet, og angir seg selv. Dette tar det 700 sider å utdype.”
Poenget mitt var altså at ein domstale står i like stor fare for å synda mot alle stemmene i ein rettssal, som eit handlingsreferat gjer mot ein roman.
Det er sant, og et viktig aspekt, vi kan jo ikke bare skyte mot Dragefjellet uten å vende blikket innover. Mye vold i litteraturkritikken også. Ubetalelig handlingsreferat fra Aadlands lepper, dog..
Fantastisk deilig å våkne opp uten eksamensdyret pustende i kroppen, ikke sant? Og så slipper man tenke på at det ikke gikk bra, for det gikk jo storveis!
Håper du skal ha en behagelig sommer!
s
Post a Comment