Monday, June 12, 2006

Det er umulig, nesten, å arbeide i denne varmen, kroppen er en smelteovn, hodet fullt av svette. Jeg leste Rune Christiansen i natt, dette diktet, i Bjørndalen, det var natt, og de fleste sov, hva vet jeg, hva vet jeg om sovende, eller våkne, man burde slutte bryte seg inn i andres søvn, bare for at det er et vakkert søvnbilde, huset helt stille, de umerkelige bevegelsene til kropper stivnet i søvn,

Papirer blåser, jeg må myse mot skjermen, kritter ned dette diktet for alle dere der ute,

JEG SAVNER DET
Vi går inn i en mørkere tid,
ensomheten slår ut allerede i svangerskapet,
legger seg i hvert jævla atom
og en hvilken som helst gnager overlever oss glatt.
Skjorta henger under månen, en veps summerer
og natta trenger dypere.
Men hvorfor er vi redde:
fabrikken står opplyst mellom trestammene;
vakker og sånn vi husker den,
og kjærligheten, det virkelige arbeidet,
venter i hjertet

( Motormelkeveien)

jeg blir angrepet av spindelvev, helt sant.

2 comments:

mariamia said...

Tusen takk! Jeg som kvier meg for å gå og legge meg, hvorfor er jeg redd? Fabrikken står jo der og lyser og er vakker og vanlig? Veggene er de samme når jeg våkner i morgen, og lyset er der, bare sterkere?
Jeg får tro det blir fint, jeg får håpe det, å sove og drømme og våkne igjen. Jeg tar med meg diktet og Iron & Wine inn til senga. Og sender en takk over tannpussen.

Anonymous said...

Smil tilbake, fra Vaktmesterboligen, Sydneshaugen og fabrikkaffi. Akkurat nå ville søvn være en befrielse.
Alle Rune Christiansens dikt, hele ni samlinger, finnes i en myk samling, fant jeg ut. Les også "Intimiteten", vidunderlig, vakker prosa.

s