Sunday, May 28, 2006

Grenene er alfabetet

Og man blir kvalm og klebrig av sine egne tekster, av språket som ligger der i uavbrytelige kjeder, eier ikke rytme, men formørkes av oppkjørsler og utganger, brutalitet og uvesentligheter. Man kunne skrive i åtte timer hver dag uten å komme forbi handikapet i eget språk, og den stadige hangen til å gjenta det som for alle andre enn skriveren, fremstår som ubetydelig, som nøyaktige speilinger av hverdagslivet, gate-bevegelsene eller sløve fraser fra et kjærlighetsbrev, du ser, eier man ikke midlene for å løfte det hele opp på et nytt nivå, innreflektere politikken, og kanskje aller helst, eksistensen, så skriver man kanskje kun for sine egne, dovne øyne. Ellers blir det brudd og utflytninger, rom som forlates og lukkes, en slags omvendt og ironisk rørsle når planen var å bevege seg utenfor veggene, kaste seg over grensene og få dem til å forstumme, og dette er ikke religion, bare rytmeløs tåkeprat, og skrivingen er et ustoppelig prosjekt for å sluke den siste teksten, fortære den med grafiske koder, og i alle fall ikke parkere her; med en tekst som igjen vil bli slettet, så får man gå ut i gatene, og gjøre noe av størrelse.

( tittel lånt fra Rolf Larsens Koreografier)

4 comments:

Linda said...

hva er handikappet, som du sier det, i språket, da? bare lurer. syntaksen? krangler? eller innholdet?

glassdråpe said...

det er vel bare en metafor for denne kjensla av at en er amputert i språk, at det ikkje gjeng so vel som ein vil når ein skriv. det er ikke språket som er handikappet per se, det er min egen individuelle språkdans

o said...

sidan i går kveld har orda dine vore i hovudet mitt og dei slepp ikkje taket.

eg brukte ein time i går på å prøve å formulere ein kort kommentar, men det vart ikkje rett kva eg skreiv, så eg gav opp.

eg prøver nok igjen ein annan dag.

Anonymous said...

takk, det var gode ord likevel.

:) silje