trettiseks timer christiania

wittgeinsteins dagbok på trikken, på toget, han starter så fint, jeg tror jeg lider av åndelig forstoppelse ( slik synger i alle fall setningen i minnet) og så er det å vente på sola i skjolden, eller kjøpe seg en genser i bergen, eller la Margareta forstyrre arbei-det, selvfølgelg med sitt dirrende fravær, det er filosofen på privaten, i vekselspill og spenn mellom å kjenne seg kapabel og utilstrekkelig, det er tanker og aforismer, en riktig fin dagbok med et lilla rustikt bilde av ludvig wittgeinstein midtveis i livet på omslaget, dette er linjer å hvile i.

fiskeboller på nordberg med en mikroskopisk kropp på fanget, antydning til krøller, og en hang til å kommunisere med lyder og vokaler, snart kan du gå, snart kan du stabbe deg bortover, gripe verden i bordhøyde

jeg har sust av gårde, to ganger tronsmo, la fra meg en sunn ukelønn for salinger, for aristoteles, for foucault og for gammelt vennskaps skyld, tre ganger på dattera til ha-gen, lett surklende i tapas og angrende mens scenearbeidere rigget til konsert, past my time, jeg gikk meg vill på en busstasjon, og vant et slags lotteri på flytogautoma-ten, og jeg fant et sted å sove på st.hanshaugen, våkna til et forlatt kollektiv, snuste på høyden under taket, og en myk stillhet i veggene, kryssa en kolonihage og kom meg til asfaltens tusen serveringer, linda på grünerløkka og jan erik vold under bordet, mild fråtsing på italiensk, og energien i en samtale om litteratur.

og så kommer man hjem og synes byen er for liten, jeg skulle ta avstand fra søttende, lulle meg inn i pensum, domstalers vilkårlighet, risse visse formuleringer inn i bord-plata, men jeg bevegde meg heller fra chr.michelsens gate over øya, og til landås og et bord fylt av små og store kropper, et fantastisk dekket bord, og innbydelse til å synge godnattsang til et vakkert barn jeg ble kjent med