Han koblet kroppsarbeid og tungindustri sammen med store eksistensielle spørsmål i poesien. Kranfører, sjømann og forfatter Bjørn Aamodt er død, 62 år gammel.
I dag gravlegges forfatteren fra Nesodden kirke. Tilbake står syv diktsamlinger på 32 år. For to av dem ble han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
– Vi har mistet en av de beste lyrikerne vi har. Han var en lærd mann, en belest mann, en sjel-den fugl med en enorm tiltrekningskraft. Aamodt holdt skyhøy språklig kvalitet og tematiserte store spørsmål i et estetisert, men også dagligdags språk, sier nordist Dag Haugstvedt som har arbeidet med Bjørn Aamodts poesi.
Litteraturprofessor Atle Kittang formulerte det slik da forfatteren ble tildelt Gyldendalprisen i 1998 for et særlig betydelig forfatterskap.
– Stor poesi gjør vanskelige erfaringer tilgjengelige. Dine dikt er som en lenke av ravklumper. Diktets detaljer står der for oss, billedskarpe. Og vi blir målløse. Bjørn Aamodt skal ha stor takk fordi han skriver slike dikt i dag.
Kroppsarbeid med slagside
Forfatteren var en ekte proletar, i 20 år jobbet han som kranfører og skiftarbeider hos Kvær-ner.
– Bjørn Aamodt var aldri noen kravstor mann. Oss i forlaget forstyrret han bare hver gang han var ferdig med et nytt manuskript. Det kom han og leverte i kobberdøra i Universitetsgata. Han la alltid ved returporto, selv etter å ha fått Gyldendalprisen og blitt nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris, uttalte Einar Ibenholt, forlagsredaktør i Gyldendal i sin minnetale.
Oddvar Aurstad var Aamodts redaktør gjennom seksten år i Gyldendal.
– Aamodt kommer til å bli stående som en av de virkelige store lyrikerne i dette og forrige år-hundre, sier Aurstad om det nå avbrutte forfatterskapet.
Flere har nevnt Bjørn Aamodt som «den siste klassiske arbeiderdikter». Dette mener Dag Haugstvedt er en redusering av Aamodts poetiske stemme.
– Det er ikke bare en viktig, og savnet beretning fra kroppsarbeidet i Norge. Arbeiderdiktene fra sjøen har også en voldsom eksistensiell slagside. Aamodt stilte enormt svære spørsmål fra konkrete utgangspunkt, påminner litteraturviteren.
Haugstvedt låner en linje fra Aamodt for å illustrere hvordan den konkrete utsikten fra vinduet på sjøen ble abstrahert til noe større.
– «Bevissthetens lille kuøyne», skriver Aamodt, og det viser at dette er et prosjekt som peker utover arbeidet, kroppen og tingene. Det har større dimensjoner.
Lyriker Helge Torvund sier det slik til Bergens Tidende:
Bjørn Aamodt var ikke redd for å trekke teppet under det mørke gapet som vi av og til kjenner suget ifra.
Ånden og arbeidshånden
– Jeg prøver å beskrive det som foregår inne i huet på deg, mens tida går. Øyeblikket som brister, sa Bjørn Aamodt i et intervju med Dagbladet i 2002.
Den hjemkomne sjømannen, og oppsagte kranføreren var en autodidakt; en selvlært intellek-tuell som holdt seg unna det litterære liv og forfattertilstelninger. Fjernt fra jåleriet skrev Aa-modt frem en poesi som arbeider med systemene; alfabetet, det periodiske system, eller ned-byggingen i industrisystemet.
– I diktsamlingen «Anchorage» er alfabetet og tallrekken erstattet med geografiske navn som favner så godt som hele kloden. De poetiske bildene viser oss sjømannen, industriarbeideren, og poeten Aamodts erfaringsverden. Det er dikt om å vokse fra barn i et avgrenset norsk miljø til voksen mann med verdenshavene som arbeidsplass, forteller Oddvar Aurstad.
– Men diktene lukker seg ikke inn i selvbiografien, de er monumenter over tid. De er en kol-lektiv historie som den moderne norske turbokapitalismen er i ferd med å kjøre på skraphau-gen: kroppsarbeidets æra i norsk skipsfart og industri. Aamodt skriver om båtdekket og hav-nebaren, om never og nattehimmel, om arbeidsgleden og arbeidsstoltheten, oppsummerer Aurstad.
– Først forsvant Georg Johannesen, og nå Bjørn Aamodt. Norsk lyrikk tappes for store lyrike-re, avslutter Dag Haugstvedt.
( Fra Bergens Tidende)
No comments:
Post a Comment