Det spores en ekte glede i det å skru vekkerklokka fra 05.25 - 07. 30, to timer søvn forlengelse fra mandag hvor jeg våknet under militærdyne på feltseng i St. Hanshaugens hyggeligste kollektiv. Jeg liker egentlig å traske byen på den tiden av døgeret, kjenne asfalten vinterlig under føttene, og se Slottenparken isende, mørk.
Det gled så lett, flytoget gikk akkurat da jeg hadde kommet, kjøpt studinebillett og satt meg blant de pendlende, dokumentmappebærende, de som skal til Malapensa, forhandle en tjukk kontrakt, strekke armen blindt etter en symbolsk gave til den som måtte vente solveigsk hjemme. Jeg skal ikke det.
Denne gangen snek jeg kofferten til S med inn på flyet. Jeg bannet stille, men bittert ettersom det gikk som en lek. Den ble ikke veiet, og funnet for tung, slik som på fredag da jeg tilbrakte store deler av kvelden på blankt Gardermoen-gulv, alene og ventende mens øyet vendte kyklopisk mot kofferten som var glemt i Bergen.
Og så rakk jeg være på jobb klokka 09.00 Bergen. Takk til metallfuglen. Jeg kan simpelten ikke slutte fascinere meg over slikt.
No comments:
Post a Comment