Wednesday, December 07, 2005

SORGEN SPRINGER FRA ANSIKT TIL ANSIKT

I natt stod jeg opp,
låste en drøm ute av verden

ville være en rest av kjærtegn
lukket inn bak leppene

I dette rommet omskriver jeg gamle brev
til nattbordlampen ligner en middelmådig sol

De sier tiden, og mener det som legger seg i en linje
Glemmer alt som inngår, faller sammen, oppløser seg
kalklaget som rommer blikkene, kyssene, samtalene
alt som umerkelig inngår i kroppens reservoar

**
ønsker bare:
sitte en hel dag og kritte et dikt mot bordet
tape det hele mot ditt hjemkomne ansikt

mens byen ligger lydløs der ute,
gatene sørger over år som ble borte

munnens sorgspråk til dette lydløse ingenting som blir igjen av oss

1 comment:

Pocahontas said...

Flott titel og en meget flott text.
Du er en poet!