a song for billie holliday

hele tiden vil jeg at det skal skje noe, at brien skal smelte perfekt mot tunga, at min minste kusine legger sin mjuke babyhud mot kinnet mitt, vil at telefonen skal lyse og ringe, at det skal være deg, men ikke deg, at kalendertegnene fylles opp av flytider, at du står akkurat på det punktet hvor du stod sist, lett ventende mot en av toghallens skitne søyler, du trenger ikke ta med deg blomster denne gang, for vi skal ta inn på hotell, jeg har reservert et rom for penger jeg ikke er i besittelse av, vi må ommøblere rommet, vaske badekaret, ta med egne håndklær, men ingenting gjør noe, hviner vi, for vi har ventet så lenge, en alderdom, på denne dagen, det er nesten nødt til å bikke over, men det gjør det ikke, jeg åpner vinduet, inhalerer byens ekskrementer, du har surra et håndkle rundt livet, og er naken og fin, og alle muskler spenner seg, og tiden tar et fraspark, og jeg vil bare ligge i timesvis for å avkode takets tilfeldige riss, og du kan ikke forstå at noe så lite gjør en hel kropp stappfull av lykke, og jeg sender deg av gårde med kartet og anbefalingene, vet jo at du har byen skrevet inn i handa, at du eier gatene, men du har fortsatt blikket fiksert av nysgjerrigheten, og det er derfor jeg lover deg år av det som kommer, derfor jeg møblerer rom bak membranen, bokhyller, slagstøvler, selv din sorteste side skal ha utsikt til gaten, til menneskene som ser oss, bitte små der vi står