1
det er noe vakkert ved å være våken når resten av byen synes å hvile i forfatningen av sine klareste drømmer. jeg spoler til spor 71 på digterstemmer, dette er en morgen for thomsendikt, mens jeg sluker fullformataviser og tabloider, avisene tunge av farge og ansikter.
( etterpå) et brennemerke på min venstre pekefinger, det sortner bekymringsfullt fra stekeovnen, alltid denne samme frokosten, cheddar, salami, olivenolje og hvitløk, den seige osten er et dødt foster mot lepper uten fukt
det formløse gies språk, visste du at det finnes en setning for ansiktet ditt, skriver jeg den, driver ansiktet ditt i en godartet odyssee bak pannebrasken min. hele dagen i et bevegelig, bristende bilde, frem og til bake, som i et gyngespill.
i isflakets hastighet, drives jeg mot dette: skrive hvor snøvakker utsikten er fra vinduet der jeg sitter.
mens hvert ord nagler meg fast tilbake
2
Papirkruset har leppenes avtrykk, de blodrøde fettmerkene, vilkårlige fargeflekker mot det hvite plastlokket, og alt dette avtegner seg mens Dylan skriver til Isis, solen står skarpt på himmelen, togskjelettet kiler under føttene.
Du sover i en by langt unna, jeg husker urinstanken fra metroen, og den uteliggende mannens klamme hånd, det er jeg dette jeg vet om byen, parken du pleier ringe meg fra, og berette om Luxembourghagens minste forgreininger, den salte løksuppen i latinerkvartalet, og dine hvileløse søndagsrunder i Musee d Orsay. Med fingeren som før fikk myke innriss av skjeggstubbene dine, kan jeg følge dine mikroskopiske bevegelser langs kartet, en slags hendenes nekrolog, vi blir aldri 1:1
No comments:
Post a Comment