jeg skriver til deg fra den parisiske bydelskaféen ( rundt meg skråler forstedsbarna, det er jul og sangene skal innøves uten at verken tonetrappen eller språket beherskes fullstendig)
jeg skriver til deg, og det er sommer, og geografien viser rio, jeg har funnet meg en strand hvor sanden ikke brenner fullt så mye som andre steder, byen er full av blikk som vil meg vel, jeg har invitasjoner til kjølige drinker, uleste brev, og solkremen ligger hvit og ren på huden, alt synes overskuelig, som horisonten og den store ansamlingen av mennesker, alt dette som isolert ville pustet angsten inn i kroppen, har nå vrengt seg, som i et lydbilde, der tusen skrålende unger glir harmonisk mot øremuslingen
jeg skriver (til deg), og jeg er hjemme, badekablene er ennå kalde, det er vinter, og flere år har gått, jeg har ikke skrevet et eneste ord i mellomtiden, bare uvesentligheter, små brev til andre personer jeg kjenner, sanglinjene jeg skriblet ned i en bok er famlet, du ringer og spør om det vanlige, om jeg savner, jeg ser for meg telefonkiosken der du står, på krysset mellom universitetet og de neonvaskede kafebygningene, desember er uopplyst i sitt mørke, leser jeg i ei avis fra i går, eller var det stjålet fra en annen plass? det er uansett fortsatt umulig å svare
No comments:
Post a Comment