knuser sommerens lyd mot natten

var jo så vakker, var jo så glad, hadde blå skinnhansker og pyntesko, trippet nedover asfaltgatene, det stadige lyset fra odontologrommene, de vintersøvnige villaene, og ikke minst høsten i en tredelt fargeskala, purgule trær, du, det ligner gull, det ligner gull og det er vakkert, og trærne stikker seg fram i ettermiddagsdøsen, og alt er fint og godt ( jeg våknet med et rolig smil om munnen med gårsdagen surklende i blodet, noe som føltes så perfekt, mennesker som gir meg trua, en munter samtale med en kjæreste fra da jeg var elleve, visjoner om en hyttetur, jeg glemmer ansiktet ditt for en stund!)

kirkegården er så vakkervond, sirlig bestrødd av blader og avfall, midt mellom motorvei, min gamle eføyskole, og togene, og alltid gripes jeg av dette synet, og aldri skal jeg klare skrive noe fint, noe treffende, noe presist. Det andre tar over, en sorgkantate av Bach, det er allhelgensdag, sier p2-stemmen, vi skal tenke på de døde