Lyden av min egen døde stemme

Det er utvilsomt litt rart å ringe hjem til huset hvor jeg ikke har bodd på fem år minst, det er kanskje syv leiligheter siden, har glemt adressene, husker disse: Rue Michel Brodon, Nye Sandviksveien, Agnes Mowinckels gate, Steinkjellerkroken, Lymburn Street, og så likevel, så mange rom og liv siden, men min stemme på svareren, som et symfoniorkester som spilte i Royal Albert Hall, kanskje som den enslige oboen, eller klarere, sterkere, illusorisk levende, kanskje dyp og god som en cello, melankolsk i midten, alltid en tersett over? Det er jeg som sier at vi bor her, Åse, Bjarne og Silje, men det er jo ikke sant, jeg ringer til et hus hvor ingen er hjemme, og her har jeg sitta og spist fiskepinner om mandagen, og jeg har hylt av glede for hver spaghettimiddag ( så kontinentalt) jeg har venta i trappen fordi pappa var full, eller spist tusenvis av pinneis og kasta papiret bak senga til mor&far, det var også netter som dette: hvor jeg hadde min fjortende øreverk og pappa varma melk i den lille smørsmelteren, så drakk jeg fra en rosa plastkopp og merka at smerte er en størrelse det går an å få has på, særlig hvis man har en pappa med større hånd enn øret ditt, og du kan ligge i senga mellom mor og far med øret mot pappas hånd, og akkurat da er det ingenting i historien utenfor som kan true. Men fortsatt er det rart å ringe hjem til sin egen stemme i et hus der jeg ikke finnes, bare unntaksvis. Fortsatt er det lov å banke på ruta om natten, etter en kald kald kveld på Garage, hvor jeg så ansiktet ditt, før det forsvant i et mørke