heart failed/ in the back of the taxi

Cafe Suedois, Marais
Originally uploaded by Vinteræble

En beskjeden tilstandsrapport fra Rue Aubeuge, jeg fant gaten og leiligheten etter uttallige timer på Flesland på Gardermoen og på Kastrup. Du skulle ha sett gaselleblikket mitt da det lyste ur-gult og gate closed på utgang Oslo, sammen med B hadde vi rolig fortært våre croissanter på bakkenivå, en slags symbolsk handling før reisen. Det som ventet var tomme flyplasstimer og kanselleringer, og da jeg først ankom CDG fem timer senere enn forventet, sier den aldrende kvinnen fra Malmø noe presist - det er en hel vitenskap å finne frem her. Tilslutt finner jeg toget etter minitoget, og gaten "min", og leiligheten som har en fantastisk bokhylle med Rilke, Blanchot, Holtet Larsen, Duras og alt en litt.viter kan drømme om. I dag har jeg sett det underjordiske av Paris, krysset byen i alle retninger, og drikket avbildet kakao på et stille sted i Marais. Forlatte kopper, empty chairs, vi har en kjærlighet for ruiner, har vi ikke?

Late night ( for Anna)

Du er på etterfesten, og Bill er ikke der, han har meldt pass og står ikke på verandaen av mur og skuer ut over parken og natten og tenker på hotellet i Rue des Grands Boulevards eller tiggerne langs Palermo Recoletta, og du tenker på linjene fra år tilbake festen starter, vi er to fragmenter i et mørkerom, du tenker på fest og forgjengelighet, mens Anna er der inne og røyker frivolt fra et av bordene, og hei - er det ikke Billie Hollidays stemme som bryter gjennom samtalene som er bassen for natten, bensinen i blodet, og er det ikke den aller mørkeste fotografen som sniker seg inn til deg, stryker deg på nakken med fingertuppene på en måte som er ulovlig i andre soner enn denne, og du tenner en røyk, inhalerer øyeblikket og er skjelven i hele kroppen, og du tenker på alle tekster du har lest i det siste som favner om ordet begjær, og før i dag sto du utenfor kunstsenteret og tenkte på slakteren, han med hender og øks og aggresjon i skriften, metaforisk ment alt sammen, og du tenker på rommet ditt, det uryddige som bebor deg, du tenker på din bestefar som sover hele dagen og som er så gammel at hjertemuskelen er ei stoppeklokke som tikker inn døden, mens du er her på festen og nærmer deg ei linje av Jacques Derrida som skriver fotografier av festen i sorg, og bak deg står fotografen fortsatt med hånden på nakken din, and how can you tell the dancer from the dance, eller hvordan kan du gå hjem nå, og legge deg alene mens festen eksploderer eller dør hen og noen er nakne i rommet ved siden av, sårbare som klokka fire om natta, og du skubber fotografen bort, han får ikke sagt at han heter Paal, han får ikke sagt at han lå med ei dame til Tindersticks, at han har vært fattig i London, trist i Glasgow og fullstendig heureux noen uker i Cherbourg, for du har valgt, og ikke valgt et liv, en linje bortover med Bill, og du lammes av de du må la passere, natta omslutter deg, du stumper røyken, du ser deg om etter trofasthet, og er helt alene i drosjen med en mann du traff i gangen, og på det siste fotografiet av deg smilte du, og i morgen må alt finnes opp på nytt, tenker du det?

reiser nå

travelling ( or the art of passport photos), originally uploaded by Vinteræble.

Går til postkontoret i Hansabakken, plukker opp tre titler av Jacques Roubaud, rusler til Politihuset, forbi Jacobs, forbi innvandrersjappene og gitarmakeren i fjerde etasje. Tar smileløse bilder i sort/hvitt. Betaler og får byråkratalvorlig beskjed om at å få pass kan ta ti dager, kvinnen har ikke servicelepper og stram hestehale, hun snakker om kaker. Jeg sender en mail til J. Roubaud. Roubaud svarer. Jeg leverer en bok. Jeg drikker en kaffe. Jeg leser gjennom en tekst. Jeg overfører penger med muggrabatt. Jeg pugger en adresse. Jeg hører stemmen din fra et fyr. På koppen min står det flere onomatopoetikon

II

Du sitter i forfatterens leilighet, og du har sittet der i ti dager, øya synker ikke, den holdes oppe og taresanden glir mellom tærne dine, tenker du, og du spiller ei Fitzgerald-plate, du kysser kjæresten din i søvne, du har på deg den mosqitogrønne kjolen, og det er ikke pianohendene dine du strekker over bordet, og det er ikke din kropp som strekker seg opp mot hemsen og fyller dem med støvpartikler, og det er ikke det støvet som har lagt seg over døgnene og gjør dem skjøre og faste, eller fingertuppene dine som rører kjæresten din som sover og sover, for han finnes jo her nå, og det er ikke Hong Kong eller San Fransisco eller de ti tusen lysene over Buenos Aires eller mørket i øynene hans idet dere er fjell og fjord og det ensomme huset til Bill som lyser kunstig fra åsene, og du er ikke inne i fjellet nå, i den opplyste vogna, i undergrunnen som stinker urin og paris, og Bill som legger hodet på skulderen din på en ubehagelig måte - anspentheten i bevegelsen, trykket fra hodet hans mot nakken din, ikke som ti dager på vidda med telt og nyforelskethet, jegergryta som brant bill på tunga, og mykheten i deg da du for første gang tok helt del i en annens smerte selv om den var triviell og flyktig, var det da du tenkte at når du kommer hjem, flytter du tingene dine inn til Bill, du tar pianoet, du tar potteplantene og du tar den gamle stygge vasen etter mormor, og det var første gang du ville dele på disse bestanddelene av deg som du har flyttet rundt fra Place de Vosges til tiende arrondissement, og hjelperne har alltid vært fremmede de har hatt andres øyne, ikke latt dem hvile på deg, og så kommer du hjem, og så kjenner du aldri på følelsen fra vidda, noe ble vunnet og mistet, noe gled over i noe annet, tenker du, og ingenting av dette sier du til Bill. Du tar ikke tingene dine i bilen som er Lottas og bare til lån, hun er i København og ligger ikke med skuespilleren slik hun pleier, men slår opp på lotta-vis, kort og konsist og du trenger ikke bilen mens hun er borte, for du flytter ikke, du rikker deg ikke en meter, og det går to år, kanskje to år før Bill legger hodet mot skulderen din, og da er du jammen naken, du er knokler og nattesang, for vekten av hodet hans er vektene av tre år, og kroppen skjønner det før hodet når noen er på vei til å forlate, du sanser det på toget inn til paris, en slags avslutningsferie, summer du mot øret til Bill, han legger hånden kinnet ditt som en pappa som verner om et febersykt barn

Syv snapshots GLSGW

Det er tre timer siden han gikk, og to til klokka ringer, du har sovet syv sekunder og sett sola dvele utenfor vinduet.
Og alt dette er bare en øvelse, tenker du, i det en flaskegrønn drosje hviner utenfor vinduet ditt, igjen skal du forlate, kutte båndene til et land, et rom, et kontinent, og en kropp du har innstudert.

Hvorfor koster det deg ikke mer? Hvorfor koster deg ikke mindre? Du presser hodet mot flyvinduet, det trykker, det er lufta og det er tiden, og det er et farvel som du bærer med kroppen. Han drakk appelsinjuice, han gråt ikke, han spilte piano kvelden før. Du fester deg alltid ved ubetydelige hendelser, den siste lyden av stål som faller i oppgangen, du låser ham ut, og snur deg ikke tilbake. Du kaster ikke opp slik som i Buenos Aires etter tre måneder trakkende opp og ned avenyene, to av dem med han i hånda, han og et fotografiapparat, derfor tar du ikke bilder mer.

Du har sluttet å være sentimental, sluttet å spille Nick Drake, sluttet å forspille flere kvelder på whiskyflaskene du fant i Oban, drakk på toget mot Sterling, eller var det Edinburgh, var det før eller etter franskmannen som kalte deg enigmatisk, et begrep fjernt fra virkeligheten, fjernt fra deg og den du er, var, og det som rykker i deg.

Du sitter på en café i Paris, nei, Stavanger, nei, Buenos Aires, og du har hodet fullt av grøt, og armene er senete etter skriften, arbeidet, og det er ikke sant at kroppen er full av arr, eller at fotografiene som ligger foran deg på respatex er dine.

Romklang - utkast

Det er en av disse rare lørdagskveldene som ikke ender, du har sittet med nesa flere timer i boken, fulgt dens bevegelser, latt deg lede til den sørafrikanske kafeen det skrives fra, latt kroppen din bølge med i dialogene, i timene som tilbringes i boken og som utvider rommet, og nå og da har du tittet mot ryggen til Bill, denne så klisjeaktige mandige ryggtavlen som ikke tretter deg, men som gir deg en egen ro, der ytterst i synsranden, og utenfor, om du strekker kroppen mot vinduet, krapp sjø mot svaberg, en landhandel lukket for sommeren, og det er bare lyden, et kjølig klirr fra bills whiskyglass som lager brister i stillheten, som deler timen, setter skarpe kanter i den roen som brer seg utover to som leser, to som har snakket og snakket til stillheten vant dem, bebodde dem, og til det var alt de ville, arbeide seg gjennom uka og gjennomsnittsmiddagene sine, utveksle fraser om livet på jobben, om tingene de gjør hver for seg, vennene de ikke deler, men verner om, beskytter, slik at livet ikke skal smelte helt sammen, at det ikke blir én sfære, men flere, slik han fortsatt insisterer på at de skal bo hver for seg, fordi han trenger det, og hun trenger at han trenger det, disse rommene som er bokstavelige og tydelige, tingene hennes i en egen orden, musikken hans systematisert over hele leiligheten, netter som bare varer og varer, og en kropp som ikke venter og krever, slik forsøker de bevare en rest, en slags hemmelighet, noen hun ikke kan vite om ham, og omvendt, slik han faktisk kan sitte hele kvelder og bare tenke på henne, hvordan hun beveger seg gjennom byen, stolt og skjør på samme tid, var det ikke det han tenkte, da han traff henne at hun hadde noe ved seg, en slags krysning av noe som var likt ham, og samtidig fremmed, hun var skremmende i sin åpenhet, men likevel lukket, og så er det kroppsspråket hennes som særlig kommuniserer dette, og han har et bilde av henne, syklende gjennom byen, hvordan hun manøvrer mellom drosjene, grasiøs og røff på samme tid, og kanskje er det slik hun er, slik hun egentlig er, og det finner han ikke ut av, fortsatt er det slik at oppfinner hverandre på ny, slik helgene i dette huset som er hans har noe nesten undersjøisk ved seg, en annen type sansing, en annen type tid, de gjør alt sakte, legger seg ikke før søvnen overmanner dem og de har tappet natta for alt den kunne gi dem av omsluttende mørke, stillhet, og de beveger seg inn i kroppene til hverandre mens en øyenstikker surrer gjennom rommet, og det er alt som lager lyd, kroppene deres er ekstatiske og tause på samme tid, for de har lært seg at det er en sammenheng mellom nytelsen og stillheten, og de stenger havet som skurer svabergene ute, de stenger ute alt som er av uker og plikter, og mennesker som krever dem, avisene som må leses, planene som må legges, lånene som må prioriteres, jobbene som må skjøttes, dette hører ikke intimiteten til, de har fått et akutt behov for å oppsøke dette rommet, skape dette rommet i spennet mellom natur og dette menneskebygde huset som setter kreftene på avstand, og hun tenker at byen tærer dem, sliper dem, og det de forsøker å løfte, bære frem, denne forpliktelsen som hviler over forholdet til å være der for hverandre når det kreves, men når man egentlig ikke ønsker, som når hun ringer sent på kvelden etter at han har spilt og hun egentlig vet at alt han bejaer er å sitte på altan sin og skue utover byen, og bare vite at hun finnes noen bygårder borte, bare la kroppen hennes duve der i underbevisstheten, mens han innånder nikotinen, nattlige bylyder og han setter på ei plate som han kjøpte lenge før henne, og som derfor blir viktig fordi det er noe helt eget, noe han bare har eiendom over, og jenteansikt før henne, ansikter som kom og gikk, som betydde lite eller mindre, bare slike blaff av kroppsvarme, helgens botemiddel for den ensomheten han ellers oppsøker, bekrefter, og han trenger disse sprangene til tiden da hun ikke fantes, fordi det er skremmende å la seg oppsluke så totalt av et annet menneske og tenker på noe som Nietzsche har skrevet, oversatt til engelsk, Intimacy is the most hazardous experience, og han husker ikke konteksten, men han har lagt det til i denne forståelsen av seg selv og kvinnene han velger, eller som velger ham, slik hun gjorde, og kanskje derfor, blir behovet enda mer presserende for å fortsatt ha sitt eget, for å ikke la henne få et grep om alt, slik at selv det mest kroppslige, banale og elementære i et hvert forhold, i enhver relasjon, kan virke skremmende på ham, fordi det bokstaveliggjør disse båndene de slynger om hverandre, og når hun ringer nå, midt på natten utgjør det en slags trussel, en inngripen han helst skulle ha sluppet, og som han tidligere ikke ville tålt, uten særlig begrunnelse, enn dette narsisstiske behovet for å råde over sin egen tid, og ikke være eiet, eller behøvd av andre, og det irriterer ham å måtte avbryte denne stunden for å komme til henne, være nær henne når det bare er dager siden sist, og det skremmer han at han er så vrang, så uten vilje til å tåle også dette skjøre som han beundrer og liker ved henne, og han skremmes over vissheten av at det er så lite som skal til før han likevel tviler, han tviler på de to, på henne, og det er en tanke som raskt går over, som slår over i noe annet når han legger kroppen sin inntil hennes og kjenner på hvordan de passer sammen, hvordan de vokser sammen, hvordan det blir stadig bedre, og farligere, å ligge inntil henne, og at han i det hele tatt kan tenke på å ville bort fra dette, bekymrer, og det er av de tingene han ikke kan dele, og som derfor ikke er riktig å si til noen, det ville være galt å si det til kameratene som han møter med samme hyppighet, og som han ser oftere enn henne, tidvis, særlig nå når hun legger så mye i hverdagen, i jobben, i treningen, for selv om kameratene ville forstå og gjerne dele den samme følelsen, erkjennelsen av et forhold kan føles som en fengsel, innsperret i denne kjærligheten, denne andre kroppen, til tross for at du får all den frihet et forhold kan tillate, og han kan ikke si det til noen, ikke språkliggjøre den fornemmelsen han får ved å bli oppringt, alarmert, at noen savner ham så intenst burde være en lykke, hvis kjærligheten skulle være å behøve hverandre, og for noen år siden da han bare hadde seg selv, var det slike telefonoppringinger han så fram til, han ønsket å fornemme et slik tydelig adressert savn som handlet om alt de var sammen, og alt han var alene, og som også bar i seg kranglene, og misforståelsene, en lang ferie på Kreta som bare var tortur fordi de gikk der og var usikre på hverandre, hadde ikke funnet noen rytme, hadde ikke funnet språket som var deres, han gikk der og skammet seg over at han tenkte på alle han valgte bort ved å velge henne, og det innenfor et skjema som ikke var tilpasset ham, og den han ønsket være, han var temmelig sikker på at hun tenkte det samme, at hun også betraktet det som et problem selv i den skarpe solen, og selv om de var ømme mot hverandre, og ikke artikulerte denne formen for tvil over tilfeldige tavernaer hvor de satt og skrev muntre postkort til sine respektive venner, og fortsatte dialogen, den endeløse, over romaner de hadde lest og som hadde betydd noe for dem, enten i kraft av den litterære opplevelsen, eller fordi det var i en spesiell fase av livet, ved et punkt som bare litteraturen kunne hele, forløse, eller forstå. Slik som da hun tilbrakte et heller ensomt år i en europeisk hovedstad uten å bli kjent med noen flere enn de få vennene hun hadde der fra før, og da hun leste bøker som fikk en ekstra betydning, valør fordi de var alt hun klamret seg til, mens byen føk forbi som flimmer utenfor vinduet, alle konsertene, filmene, teaterstykkene hun hadde gledet seg til å oppsøke, men som når scenene lå der tilgjengelige, klarte hun ikke mobilisere den type kraft og energi som slike steder krever, og så ble hun i bøkene og i litteraturen, og tenkte at det var en eneste stor klisje, å være den ensomme leseren i en større by, uten å mestre språket, og alle disse tilstandsrapportene som hun sendte hjem som ikke ved et ord røpet noe av ubehaget hun følte ved å være så ytterst alene, ved å kjenne på denne følelsen over tid, og den gikk sjeldent over i noe annet, selv ikke når hun samlet sin kjerne av venner til middager, middager som var fulle av musikk, liv og intense samtaler, heller ikke da klarte hun å forrykke denne kroniske følelsen av stillhet som la seg over henne og oppholdet i byen der hun måtte bli, ett år var planen, og hun ble der, og kom tilbake, ikke som en annen, men noe var forandret, hun var mer alvorlig, moren bemerket at kroppsspråket var en smule annerledes som om gestene hennes hadde fått en annen karakter, som om hun hadde skiftet språk, uttrykk, til tross for at hun ikke hadde kommet dit for å gjøre annet enn å skrive, noe hun selvsagt ikke fikk til, til gjengjeld ble hun belest, det var det eneste året hun kunne smaken på den type selvdefinerende term, og kjenne at den kledde henne, at den passet, det var alt hun var, belest. Siden kom årene hjemme, ved universitetet, på jobben, flytte ut og inn av leiligheter, drikke vinflasker som ble dyrere og dyrere etter hvert som jobben spiste mer og mer av den akademiske tiden, og vekslet mellom menn som krevde henne, som hadde karrierer som gjorde dem egosentriske, selvsentrerte og hun skjønte ikke selv da hvorfor denne arrogansen, som ofte virket påtatt, defensiv, hvorfor den skulle være så tiltrekkende, de dro på flotte ferier, hun leide sommerhus ved havet alene, en hel sommer bare for å tenke, det var to år før hun møtte Bill og hun var sammen med en fransk skuespiller som hadde forført henne på så klassisk vis, at det ble en parodi, en vits i venneflokken, og hun brukte hver lønning fra den anonyme vaskejobben til å fly til Charles de Gaulle, og være innestengt i hans leilighet i Rue Dupont, i et av Paris skitneste strøk, hvor de bare snakket og spiste, og gjorde alt på intenst vis fordi de skulle ta igjen for den tapte tiden som passerte mellom hvert møte og som ble fylt av krangler, telefonisk sjalusi, og all den usikkerheten som ble skapt av luften mellom dem. Det var et forhold som ikke kom til å vare, begge levde i den uformidlede vissheten, som en uutalt klausul, han skulle senere gifte seg med en skuespiller han kjente allerede da, men det var for godt og intenst til å konkludere med slutten allerede dra, og på veggen sin har hun fortsatt remsen av boardingkort som forteller om det kaotiske og flyktige ved relasjonen, slike ting som ikke evner å gjøre Bill sjalu, noe som heller ikke var meningen, det henger der som en slags ruin eller som tittelen ”museum of broken relationships” en humoristisk tittel hun engang falt for, en utstillingsplakat i den anonyme havnebyen Split som en gang var en ferie med en venninne hun slett ikke har glemt. Og hun er med alt dette, i alt dette, reisene, de havarerte forholdene, og dette tydelige arret på kneet, en inskripsjon fra en fotballkamp for atten år siden, da broren ikke viste omsorg, men bare hadde mål i sikte, og det gikk stygt utover henne, hun kan fortsatt kjenne på denne følelsen, hente frem minnet om denne smerten som siden og så ble stående som uttrykk for en hardhet, konkurransen mellom dem, et slags skjold mellom henne og broren, og hun tenker nå at det er kanskje det er derfor hun er så krevende, kjærestene pleier si det, om de er aldri så ulike, de mener hun krever, vil alltid være et steg foran, gå videre, og derfor må hun passe seg, finne et slags filter, hun har behov for dette betingelsesløse i relasjonen, samtidig som hun vil ha vennene sine som noe Bill ikke har tilgang til, en sosial verden for seg, både en redsel for, og et ønske om at han skal besitte livet hennes, kanskje er det derfor de ikke flytter sammen slik venner rundt dem gjør, finner boliger som definere dem, tegner skarpe rammer for livene sine, vokser sammen, dyrker planter, har felles platesamling. Men de to, når de to lever sammen, er det i en slags tilstand av eksil, en mellomposisjon, disse rommene ute ved sjøen, som eies av Bills familie, og derfor er langt mer hans enn hennes, og disse døgnene her er øvelser i stillhet, den type god stillhet som vokser frem i stundene av tiltro og tillit, og hun ser på ryggen hans ser hvordan kroppsarbeiderarmene hans støtter hodet hans, og det er et slikt øyeblikk hvor hun bare har lyst til å røre ved ham, stryke over underarmen, og det er feil og muligens mangelfullt at hun ikke tør, at hun ikke tør gli ut av stolen, ut av stunden for å berøre ham hun er sammen med.

MIN DØDE VENN KRISTIAN

Hver jul, påske og 17.mai får han besøk
av oss. Krans på snøen, krokus, påskeliljer
og rosetre. Ugress.

Ungen min ble fotografert på gravkanten udner
et besøk, smilende som på sengekanten til en
frisknet. Moren hans var støtt av det fotografiet.
Ubetenksomt av meg å gi henne det. For henne
er han som en kronprins Olav under krigen under
bjerketreet.

Jeg hadde han naken i senger, alltid fotbladene
utenfor sengekanten, og for korte dyner. Da han
ble lagt inn på hospitalet, ble jeg pleier. Ga ham
kam og speil og sigaretter, sang for da han ble
for trett til å synge og ville dø.

Jeg, som var hans forlovede
giftet meg med andre menn, lette i alles øyne
etter et glimt av hans humor.

Krans, liljer og roser gir jeg ham, slik det ventes
i vår Kulturkrets.
En dag graver jeg ham frem. Skraper jorden kjærlig
bort fra kinnbeina. Plukker opp speilbiter og tenner
som han plysteret gjennom. Rydder unna stein så han
kan strekke seg i den altfor korte graven.

Cecilie Løveid, Mørkets muligheter, 1976

I dont see those airport-eyes

det er høst, og endelig en årstid som har bestemt seg, ikke all den dvelingen, disse tvetydighetene som gnager i deg, pseudosommeren, brisen som ikke er en bris, verandaen som blåser bort i vinden mens du leser nok ei novelle som ikke tegner skarpt. hva vil du ha? kritt på veggen, tydelige muskler, et ja eller nei, en tekst av pasternak, ei gryte chili, eller bare lydene i leiligheten når den fylles opp for høsten, en egen ro hos dem som sover, hvordan roen forplanter seg til en lampestille leilighet, fortetter seg kroppslig, springer ut i de spedbarnsaktige fingrene som blar over boka, en ro som setter seg med et rykk

så vakkert kledd i grått

du kledde deg
så vakkert
i grått
og ikkje veit eg
kvifor sorga blir så tung

er det fordi du har kledd deg så vakkert
er det fordi du har kledd deg i grått

eller er det berre, igjen og igjen, dette
at alt er eit syn som alltid forsvinn
som du skal forsvinne
og eg skal forsvinne, men nett no står du der, så vakkert
kledd i grått

så vakkert kledd i grått
du står så vakkert kledd i grått
og seier slik du står at du ikkje veit
om du er vakker
eller dum

du står så vakkert kledd i grått
så vakkert kledd i grått
(Hund og engel, 1992)

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

( Astrid Hj. Andersen)

Come back from San Fransisco

Det er noen album som ikke forvitrer, som er like gyldige i dag som for fire år siden, og Magnetic Fields maksimalistiske prosjekt 69 Love Songs er definitivt blant dem, for meg henter platene fram et helt annet land og en annen geografi, Glasgow tidlig totusentall, kveldene på det fantastiske og bortgjemte te-stedet Tchai Ovna med vannpipe og intimkonserter, studentteatret og de skjønneste tyske venner du kan tenke deg, but thats not the point. Plata gjelder like mye nå, når du suser oppover de seige og deilige bakkene mot Tarlebøvannet hvor steinformasjonene mimer et gresk amfiteater, i alle fall i blikket ditt, og da er du i Athen med litt.vit-gjengen og har den beste uka på flere år, men nå stavrer du oppover med friske skritt og hele vidda er tåkelagt, du ser bare stien og noen nærliggende varder, og det forviller deg litt, men du går videre i faste tre timer, til du når det nye Fløyen-platået og turistene som har tatt den enkle veien, banen og som drikker kakao fra den døgnville souvenirbutikken, og du har vann på flaska og vin i drømme, og ikke minst 50 spilte sanger som kruser og slynger seg i kroppen



I should have forgotten you long ago
But you're in every song I know
Whining and pining is wrong and so
On and so forth, of course of course,
But no, you can't have a divorce

I haven't seen you in ages
But it's not as bleak as it seems
We still dance on whirling stages
In my Busby Berkeley dreams
The tears have stained all the pages
Of my True Romance magazines
We still dance in my outrageously beautiful
Busby Berkeley dreams

ornaments of discourse

du våkner ikke idet du våkner, eller i det du svømmer tusen morgenmeter, brystsvømmer irritert forbi disse middelaldrende menn med gigantpondus og ingen sensibilitet for de illusoriske baner som oppstår når man ferdes til vanns, du våkner heller ikke idet du leser forordet til jacques derridas "acts of literature", eller når du faller for fristelsen og kjøper fire titler hos studia, den akademiske bokhandelen forkledd som hvilken som helst utsalgssted for krimlitteratur, ikke et eneste eksemplar av gaston bachelard er for eksempel å spore, du våkner der på steintrappen hvor du klamrer deg til en utgave pappkrus, denne universitetskaffen som skal besørge og generere produktive tanker, skrift, så beinhardt må man si det, først da løsner det

space opera

jeg er ikke flink til å leve hver dag i den samme leia; smøre brødskriver med laks og hvitløkssmøreost, drikke presskannekaffe, høre gjennom en samleplate en gang dedisert fra en gammel kjæreste, gud, vet hvilken adresse han nå oppfinner seg selv på dag for dag. Variasjonene er ørsmå, ta bussen til universitetet, gå til bassenget først for å svømme tusen meter og håpe på at det klarner tanken, og så; stabbe bestemt til lesesalen, lese seg opp og varm, tre inn i det poetiske universet, skribler ned noen nøkler i notatblokken, noe Adorno skriver i Notar til litteraturen, leser Jenny Hvals tekst om Joanna Newsom i tidsskriftet Bøygen, og hele tiden må jeg begrunne min egen motivasjon, i hver muskel, dette drives ikke fremover alene, men av og til får man disse innsiktene, og jeg kan ikke strekke det helt til de woolfske glimt, "moments of being", for oversanselig er det vel ikke, men av og til kjenner man gløden, kraften, og man tenker at det man skriver er godt, viktig, for så at det taper sin betydning, og så sitter man der mens en kryptisk duett glir gjennom fingrene, all that jazz for nothing!

Big bang in a laboratory

Så er man tilbake igjen på det kjølige universitetsbiblioteket som, paradoksalt nok, oppleves som mer varmt nå når det er sommerforlatt og passelig stille for akademiske nedtegnelser. Dagen starter ( and note: dette er ikke et forsøk på å skrive logg, blogg eller dagbok) med tusen meter på Nordnes Sjøbad enten Askøy befinner seg i horisonten eller er totalt tåkelagt av dette sedvanlige bergensregnet. Uansett holder vannet konstant minst 26 grader, som tidvis er dobbelt så mye som de landlige varmegradene, og jeg har en sterk tese om at svømming klarner hjernen og fører til bedre masteroppgave ( opponenter må gjerne melde seg). Andre viktige komponenter for akademisk stamina synes å være presskannekaffe i monstrøse mengder, for ikke å glemme effektiv gange til camps, og lydelig gjenhør med fantastiske, fantastiske Magnetic Fields. Lytt til "Come back from San Fransisco", will you?

fjell fortalt

jeg løper i skogene, presser kroppen oppover, helt til det bare er sauene og meg igjen, vi forlater Svartediket, vi drikker av fossen ved Tarlebøvannet, og alt er fotograferbart og stille, jeg er lukket inn i mitt lydelige univers, selv naturens lyder forstummer, på toppen er Rundemannen og rosa himmel som lar seg feste til øyeminnet, og igjen er det meg og sauene og en ensom, gul biker, som sliter seg opp stein for stein, mens vi ser blåne for blåne innover, og strekker jeg meg nå, har jeg Ulriken i hendene. Og hver dag gjør jeg dette, knytter skolissene, fyller flaska med vann, skritter ut i skogen, bakke for bakke, fortærer avstand og timer, og målet ligger i hver bevegelse, hvordan kroppen spiller på lag, hvordan vi skritter over i letthet, og det er verken idyll eller uro, men noe som brer seg innover, utover

look at the grains in my hands

Du hører på den sårbare rockestemmen, og dette er januar, februar, to måneder av glass og tomme whiskeyflasker, før forskeren, før poeten, før pianisten i den sorte dressen, lenge etter hotellrommet i den grønne parken, og frokosten med den søvnløse katten som skrapet minner av vinduet ditt. For et hotell, for en frokostbuffet, med avisene fra Roma/Napoli, brettet som hygienisk undertøy, et barn løp gjennom øyelokkene dine, og du bar henne gjennom gresset, sov deg gjennom hele Rue Rivoli

I hang my coat up in the third bar

Og du er i dette, i denne dagen med hele deg, og det er så fint, du legger manuset i konvolutten, skriver til en annen forfatter og spør om han skal dit du skal, og det skal han ikke, men til sommeren kommer han, og da blir det vin, og alt dette stemmer, for du har planlagt en rolig rolig sommer, ikke et fransk landsted, ikke en charterreise, bare arbeid, bare roliger kvelder, og du håper at rastløshet skal bli til ro i kroppen, slik at det virker, slik at du får det til, slik at du holder hodet oppe, og at kroppen samstemmer, ikke slik som nå, kroppen forkjølet på tredje uken, preget av alle disse hvileløse døgnene, hotellnetter, samtaler, ensomme solnedganger, men plutselig nå, kommer alt på en gang, i en sverm, en veranda i strandgaten, denne nærheten, bare mellom dere to, bare der og da, språket uten attraksjoner, natt uten slutt, før dere velger hver deres ende av gaten, og nå når du skal reise, til et helt annet sted, så er det med, det er med deg i hvordan du mottar tekoppen titusen meter over bakken, hvordan du leser ordene til debutanten du skal intervjue, hvordan du ser det hvite i de hvite hotellakenene, selv i søvnen er det med deg, dette mikroskopiske døgnet som gjorde så godt.

do you really think you go to hell for having loved?

Jeg har ikke hørt på Rufus Wainwright siden den natta, og jeg hadde nok tålt det, slik jeg tåler det nå, slik avstand og døgn har fortettet seg, slik at dager blir måneder, og fjernt som et diasbilde, et glemt røntgen. Men hører hva han skriver I m going to a town that is already been burnt down, I m going to a place that has already been disgraced, hittil har jeg bare blitt lykkelig over linja I m so tired of you America, samtidig som jeg hørte på Tori Amos som synger ironisk på sin fantastiske nye plate Hey, George: I salute to you CommanderAnd I sneeze Cause I have now an allergy To your policies it seems
Og røsket ut fra sin musikalske sammenheng blir det kanskje røft og ensidig politisk, frigjort fra helhet og labert estetisk sett, men disse linjene borer seg inn hos meg, jeg våkner med dem, eller det er kanskje en løgn, men dette er stedet for å lyge, for å risse med jukse-tattoo, og hva har jeg egentlig gjort I det siste?
Jeg har lest Joan Didions De magiske tankers år og som jeg likte den boka, den ble en god besettelse, det er sjelden jeg finner bøker som jeg bare må sluke, og slik var denne, sanselig og sorgfull, svingte seg mellom erindring og tap, og uten store attraksjoner og svingstanger I språket, og med klokskap, teorier, referanser om sorg. Jeg har lest Ian McEwan On Chesil Beach og det var et skoleverk, på en annen måte, i forflytninger i avsnittene, av og til er det vanskelig å si annet enn hvilket språk! Hvilken innsikt! Det er ingen litteraturvitenskapelig bragd og formulere seg i slike eksklamasjoner, men av og til må følelsen seire for begrunnelse, jeg skriver dette, og vet at jeg vil motsi meg selv i neste setning.

Om forlatelse

Idet du kommer hjem, er leiligheten sval og ingen har rørt ved ruinene fra en frokost. Du ser de franske ostene, appelsinjuicen og M. sin gjenglemte notatbok, smulene er for fugler, og alt rotet er håndgripelig.
Ironien kommer med postmannen, det forseglede brevet, tydeligvis skrevet fra øya Hvar som du en gang besøkte, du var fjorten år, og aldri har du sett en haglskur som den gang, hele øya ble transformert, turistene tok komiske fotografier av hverandre, du var helt naken og huden din ble truffet av de kraftige ispartiklene. Plutselig er tiden noe som krakkelerer, ikke fordi du den gang var fjorten år, og at du i en glipe fortærer alt som har passert av forflytninger, voksesmerter, og rommelige bygårder. Du er tre utenlandsopphold eldre, du har bodd med et menneske i fire år, du har et album av verdensbilder, du har alle arrene på magen fra operasjonen ved Sainte Anne Hospital du Paris, og du husker kirurgens øyne, de røde forgreiningene langs øyeeplet, og i kveld spiller Rufus Wainwright på Le Trianon, fire kvartaler bortenfor hybelen din, og ingenting av dette har umiddelbar effekt for ordene du nå leser, det kroatiske postkortet har rester av fruktjuice, en flekk, et spor, eller en ruin, og ordene er kirurgisk lysende, et nettverk av toner som borer seg inn under huden et sted, du kjenner den rytmiske sammentrekningen fra hjertet, og på et punkt lurer du på om det faktisk går an å kjenne hvordan kroppsvæsken pumpes gjennom kroppen

Frokost i det fri

der begår du den feilen igjen, sier hun/han og skjærer skarpt av et stykke brie.
du drømte at litteraturviteren var en morderske med blodig øks og snerk rundt leppene.
han var lege, men ikke som i romanene, han var arktitekt, men ikke som i huset dere leide som var av papp og holdt akkurat en sommer ( før murerne kom og forseglet lepper, ganeåpninger og gjorde minnene til underlig hermetikk)
du stjeler begrepet music for airports fra jacques roubaud og klapper en katt i transe

vi har sett ananas, snøfnugg og bikuber

en weekend i musikken og litteraturens tegn, dessuten har en skarp vårsol vist seg, slik at gårsdagen kunne synke og fordøyes ved fjorden, verftet og en blodrød himmel over askøy, der satt vi fire og fant på nye ord, mens en portugisisk vin vislet i blodet.

dagen i dag sier park, iskrem og bok ganger tre. Silje Vethal, Rune Christiansen og Tomas Espedal kommer/ har kommet med bøker i Miniatyr-serien til H-Press, jeg gleder meg til å lese i gresset mens øynene klør av pollensmerte.

(tittelen på innlegget er ei linje i Silje Vethals bok, En slags epoke)

we lived a thousand years in one

Every night he’d come to meI’d cook for him, I’d pour his teaI was in my thirties thenHad made some moneyLived with menWe’d lay us down to give and getBeneath the white mosquito netAnd since no counting had begunWe lived a thousand years in oneThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is foundThe candles burnedThe moon went downThe polished hillThe milky townTransparent, weightless, luminousUncovering the two of usOn that fundamental groundWhere love’s unwilled, unleashed, unboundAnd half the perfect world is found

madeleine peyroux, in concert tomorrow!

nothing like a belly full of stitches

hvordan skal vi fjernet "jeget" fra disse lysende morild-setningene, fjerne byen der det ikke hendte, alt som er grums, alt belegg fra kjernematerien? (jeg) er litt lei av disse tekstene som mimer hverandre, i oppbygging, i språk og i et kjedelig savn etter et bestemt fikseringspunkt, gro et hull i hagen, bygg en bro, gjør noe arkitektonisk og vakkert, men ikke igjen bombadér meg med sløve fraser om forglemmelig savn og forbigående badedager, adresser og dine kanoniske lesestykker, all I can read is this TIRED, tired, TIRED.

Torvund skriver til Breton ( og det er fint, må vite)

BRETON
Breton, denne kvelden har farge som gyngehestane frå fengselet
Breton, eg slår opp vin til deg med ein maskin av små regnbogar
Breton, børa av ettermiddagar i byen tynger oss som fulle eselkjerrer
Breton, dei som dansar på bordet er ei ordmaur og ein orgelterrier

Breton, du oppretta skular med plass til ein einskild elev av myrull
Breton, du dukka opp utkledd som maurslukar hjå dansarinnene
Breton, dine dikt kasta lasso kring kontrabassane som vart til bestevenner
Breton, basunen på bordet strekker seg gyllen etter middagskvilen

Breton, du opna den heilage grinda slik at alle biene fekk honning og salmebøker
Breton du gøydde på presten sin bil medan ein rev las preika for klesvasken
Breton du har levert inn den kvithåra pistolen medan det var amnesti for poesi
Breton, eg ventar på deg ved kiosken med ei kappe av armert sement i neonlyset

Breton, det har vorte sett opp plakatar overalt med bilete av brillene dine
Breton, regnet som kjem bortover fortauet har gløymt kvar det bur
Breton, lyden av paringssjuke padder hyllar deg på radioen i to timar
Breton, ein gatefeiar soper opp alle desse bokstavane i ei flaske av blått glas

( Helge Torvund, Alt er høy, 2007)

forgreininger

Men lenge siden nå, etter Cockney island, før vinteren på Færøyene, trøtte fugler og den arktiske søvnløsheten.
Gammelt som et skoleminne, dratt frem i et middagselskap i den mest døsige bydelen hvor t-banen kveiler rundt, og leiligheten mimet et isolat, og hvorfor lukter det sukker hele natten, er det en kvalme, er det søtt, er det godt ? og alt kan markeres i parantes, for sannheten hviler seg, blir feit og sollekker på stranden på Omaha, Oban, et helt annet kontinent faktisk, dit vi kom uten å ha lest bøker, veggene malt så langsomt at solen størknet først, på en måte, og utenfor. K som ringer fra et tivoli, det er susende te-kopper og døgnåpne radiobiler ( forteller K), og slik går det slag i slag, nei, for egentlig er det dørgende stille, bare bølgslag, eller puls, dette surklende blodet, disse grønne årene, dette terrible minnet, du burde ligge helt naken når du forteller dette

akademisk basseng

dagene tilbringes innenfor, derfor kommer man ut i lue og kåpe, og oppdager at sommeren har sprunget ut som en døgnflue over byen, og så går man til svømmebassenget på hotellet, og slipper knapt til, det er omgjort til en tyrkisk spa med frottékåpedamer overalt og den tvetydige lukten av kremer og massasje, man svømmer sine kalde runder, og oppdager kraften i musklene og hvordan hjernen kjølner, og du tenker skarpere, skarpere nå.

für t. (wherever you are)

I dag kunne jeg tenke meg en ny roman av T.e. eller R.c, eller en parisisk kveld alene, i stedet regner det tett, og opplesningen avbrytes stadig av folk som forlater stedet med sine handleposer og bringebærøyne, høfligheten har forstummet fra offentligheten. Jeg hører på en debutantplate, og den er ok slik som earl grey er ok, slik som nettene i budapest er mediocre, slik som årene du forlot meg med, og den grønne hagen, og månedskortet i den zoologiske hagen, eller for den slags skyld, stavelser om lykken, hvor glad jeg var da vi tillot oss å dø i hverandres hukommelse, kjøleskapsnotatet fire år tidligere: det er i disse ruinene jeg vil være.

I am not inspired, but my friend is.

Originally uploaded by carinaebe.

Hvit natt i Berlin

Hvit, russisk
Originally uploaded by Vinteræble.

Squeaky swings and tall grass
The longest shadows ever cast
The water's warm and children swim
And we frolicked about in our summer skin

I don't recall a single care
Just greenery and humid air
Then Labor day came and went
And we shed what was left of our summer skin

On the night you left I came over
And we peel the freckles from our shoulders
Our brand new coats so flushed and pale
And I knew your heart I couldn't break
Cause the seasons change was a conduit
And we left our love in our summer skin

( death cab for cutie)

pas de polaroid

her skulle egentlig den fotografiske føljetongen "gode rom" fremvise skribentens eget rede, vårengjort og vakkert for anledning, med roser og rødvin på bordet, og svarte trær på blått vinduslerret i bakgrunn, lyset fra hospitalet, og grønnsåpe i nesa. men fotoapparatet fikk kjenne festens bismak lørdag, innsauset i gresk stifado og gjenglemt på et pyntet bord på øya, de seneste bildene ble bleklagte, og jeg tenker at dette apparatets kroatiske ungdom, ble dens beste tid. nå er det kaffe og arbeid, intervjuet skal flyte.

jeg lander

Jeg lander to ganger, det har blåst dobbelt orkan, og de har ingenting med de bensinstasjonsplukkede fiolene å gjøre. Utenfor ruta er alt svart, det rykker i flykroppen, kapteinens stemme er ingen godnattsang for piloter.
Sju år gikk den natta, i bytte mot to flasker vin, bygården som stilnet i jazzen fra vår røykfylte leilighet. Til frokost var gulvene kalde igjen, det stjålne krystallet vasket opp, mørket svant med lyset fra instituttet nedenfor. Igjen holdt jeg hodet varmt, goldt og nakent opp mot him-melen, mens nakne trær flimret for ørkenblikk. Jeg så ikke på klokka, men tømte kiwijuice mot tærne, og drømte om sandslottet på den maltesiske stranden, og hjørnerestauranten dempet mot midnatt.
På ettermiddagen gikk jeg ned igjen, rommene, møblene, en avskygning annerledes, hvordan skyggehuden falt på de tærede veggene, eller hvordan låten lød uten to par klokker på nattbordet. Siden kommer drømmene tettere, slynger seg lik hageløv, danner små formasjoner, kropper seg

I have a date

badehjarte, ven av meg
Originally uploaded by Vinteræble.

Rød koffert

Og igjen våkner du brått etter en krøkkete søvn, optikeren stirrer deg dypt inn i øyne, danser nesten rundt deg, og det er så rart at du må le, etterpå ser du yndlingsforfatteren din sitte i kjøpesenterets midte og klapre aggressivt på en datamaskin, det er en av disse kafebarene som kan angripes fra alle kanter, men jo, tenker du, det er noe fint ved at han sitter der i den absolutte offentlighet, og klaprer på en mail, tar du rulletrappene seks etasjer opp, kan du betrakte ham fra et olympisk perspektiv.
Og så er det svømmingen, og livet under vann, og det er slik du får tak på denne dagen, alle dager, selv nettene. Byen er så mikroskopisk at idet du ringer en venn, ser du ham femten meter foran deg, og så lunsjer dere på en stamcafe, og så går du innom jobben, sender en mail hit og dit, glir ytterligere inn i dagen, tar grep, tenker på den røde koffer-ten du snart skal kjøpe, for i morgen, før byen har våknet, skal du forlate, du skal gå i frossen natt, nedover den kjølige asfalten for å nå den aller første flybussen, for å dra til en by du vil bebo

Det regner på syttitredje dagen

Originally uploaded by carinaebe.

så vi poster et bilde fra bedre tider, fra en hammock i Dubrovnik, vin på enlitersflaske, kroppene gyngende i kvelden og gitarmannens falske sødme, hva snakka vi om? de grelle lysene fra turistrestaurantene, eller kjølige isbarer, gatene i en fremmed by, å, jeg vet, og jeg holder det som en hemmelighet, her nå, kebabsjappen er stengt, de økologiske brødene lukter ikke godt, det dufter våt denim, det oser ikke sommer

etter altona

du så ham i går, og du har sett ham før, og hele tiden har han satt seg litt fast, helt fra første gangen, en trapp, eller en scene, han tror han har sett deg ti ganger, men det er likevel første gangen dere prater, og etterpå husker du først stemmen, så de senete, fine hendene, og du kunne sende en melding, men det er for verdifullt til å tapes så lett, og du kan bare krysse fingrene for at han med det vakreste mellomnavnet i verden finnes et sted hvor du også er i kveld, akkurat som i går etter runder med champagne og den tunge vinen flytende ned i krop-pen, og en venn du ikke har sett på alt for lenge, og latteren som eskalerer fordi du blir fri og flytende, og så stenger stedet, men dere blir, for dere kjenner vinkelneren, og tilslutt samles alle og tømmer restene fra gode, lagrede flasker, og du snakker på engelsk, og prøver å finne tilbake i språket, som i 2004 eller 2003 dag du gikk gatene i argyle street, glasgow, og der bodde du på et lite, rent rom, og det tok tid før du kom inn i aksenten, i vennene, i teatret, sko-len elsket du, kveldene med rødvinskollokvie, biblioteket på elleve etasjer, og dette hører ing-enting til lenger, men finnes et sted i deg, og kanskje kan noen røre ved det, kanskje i kveld, kanskje etter b og tapas, og venneprat og vinen og konserten og denne ustadige lykken

solsnu

Han som har forlatt kottet sitt for åtte måneder på et annet kontinent. Han vet ikke at noen har lånt rommet hans for å kjenne hvordan drømmene forskyves, eller forstyr-res av de lydlige forskjellene fra utsiden av leiligheten.

Hun som er dratt nordover vet ikke at hennes tilnærmelser er perfeksjonerte, at hun har rørt ved noe i deg, at hennes empati er noe å strekke seg etter.

I morgen skal du ta linje to til B som du ikke har sett siden hotellfrokosten. Du skal ha med deg tulipaner og den papirpakkede gaven, det skal være rødvin i glassene, solen har snudd, kroppen har falt gjennom natten, og du vet at du trenger ham / ikke.

II

ryggen din når du arbeider i rommet / neve for neve bygget noen huset, forskalte veggene, tegnet opp rommene etter noter, la strie på veggene, fylte gulvene med furu, glemte tømmermannens kjærlighetsbrev, ordene ligner størknet sement, utydelig som et regnestykke der i kjøkkens midte / jeg ser håret hennes mildt flagrende, hvordan hun puster det bort i kjøkkenets brå hete mens det damper fra bakerovnen og muskelkraften presses utover bordet og det lukter jul eller juli, vi er utenfor årstider, kjevlen presser flat materien som er deig som skal formes, stivne, fortæres / eller det er paris og en forsinket bryllupsreise, vi er ikke en gang sikret gjennom det performative språket, ler du når du forteller dette, at du ikke kan huske ordet du utstøtte, at det er ugjendrivelig som når vi går i gatene, og de vakre arrondissementene ikke teller, og det lukter ikke urin her oppe på overflaten, er det sansingen, språket som bedrar deg, kan jeg la være å legge meg på minne: rusten fra vielsen / du har foie gras på leppene, en stille restaurant det er minutter og timer før dukene trekkes av bordene nå er bestikket kjølig og isende mot ganen, hva om jeg føder et barn som ikke ligner oss, jeg tørker bort de siste restene av gåsefett fra leppenes overflate, fjerner en erindring fra rommet, dette er også den første øvelse i utholdenhet, spenne kroppen fast til den harde sengegavlen /,alle sengene, rommene, det kalde metallet fra låsesmedens ferske arbeid, stirre inn i tapetmønster til det danner struktur i drømmene, kjenne metrovognene hamre under jorda, kroppens feiltakelse, du brer deg utover /

det kan sies så prosaisk / kjøpe huset på landet i gresset i byen ved sjøen utkanten av minnet / spenne muskeltrådene rundt stålbørsten, kjenne lukten av tjære, tyrirøtter brent i hulrom i jorden / fotografere arbeidet, dokumentere skapelsen, hvert møbel, hver ting som passerer dørkarmen / hver søndag vekke deg for å ta metroen, bussen eller bilen til loppemarkedet / de hjemløse synger i gatene / skolebarna har korpsuniformer på / vi svetter, eldes og slåss / vi leser bøker høyt for hverandre gror inn i hverandres familier/ huset er bedre enn oss, fast, stødig, uten ornamenter, truet av sollyset

(...)

Et fantastisk dikt

det fins ingen jungel i oslo

i en by av lys og glass
prøver jeg å huske hvem du er
det prøvde jeg, det prøver jeg
men du er for vag
du er en jungelskygge
metroens grønne øyenstikker
du er snart fire-fem år gammel
du er født i januar
du leker på et kveldsblått Legoteppe
du har ingen kamerat
du har ikke begynt på skolen
du har aldri begynt på noe i hele ditt liv men
se denne skyggen
i et vindu eller mot en murvegg, når andre sover
puster vi asynkront, ubåtstille i Stockholmsnatten
bakgården vår skinner, bare svak flapring i en presenning

Av Una Eskilsson
( eller en venn med psevdonym..)

Et godt rom

Et godt rom
Originally uploaded by Vinteræble.

I den tekstlige og visuelle serien gode rom vises et utsnitt fra bygården i thormøhlens gate, hvite vegger, kveldslys, er bor to venner i kjærleik, her har det vært noen gode kvelder av vin, te, og vi kommer tilbake

kroppen, i sin dødelighet

Med en lysstråle peger den unge læge
ind i mit øje,
hvor en stumfilm knitrer.
Den sidste av de medvirkende,
som overlot mig
at skrive ord til historien,
bar jeg til graven i går,
mens syrenerne, svanerne
og alt, hvad der er hvidt i denne verden,
henlagde resten i skygge.
Der sad jeg længe og lytted
til den susende oppløsning
af to kodimagnyler i vand.
"Det er arveligt", siger han,
og slukker lygten.

Søren Ulrik Thomsen "Det skabtes vaklen"

Uten adressat

"Det er lenge siden sist, jeg har drukket minst trehundre kopper kaffe, forstuet ankelen, og sett på damene i Sentralbadet, studert huden deres under vann, hvordan den nærmest har løsnet fra knoklene, ingen innsunken bevegelse, heller som om hele subjektet trues med oppløsning, som om den kjemiske forbindelsen klor kunne ha en fortærende effekt, eller bare vise aldringen på sin røntgenopplyste måte. Jeg har verken ringt eller skrevet særlig mye. Jeg har studert brevene hennes. Det er et nitidig arbeide. Brevene er innbundet og ligger i brune konvolutter med tilfeldige årstall på. Ingen adressat. Den som leter etter logiske kausalfor-klaringer i setningene hun skriver og forsøker å knytte betraktningene til hennes biografi, har tapt. Mor ringer med jevne mellomrom, suset i røret blander seg med en gammel jazzpla-te, det er som om hele rommet forvrenger seg og filtreres gjennom røret. Det er selvsagt en klassisk umulighet. Men slik kjennes det, som om tida spaltes, rommet oppløser seg. Eller bare en renere erfaring av dobbelthet. Det er riktig å si at jeg nærer stor kjærlighet til min mor. På andre måter kan det ikke sies. Jeg kan ikke innbille meg at en kjæreste kan ta mors plass. Tross alt har hun vært min beste fiende og venn i 28 år."

LUKTEN AV TE ER BEDRE ENN TE/ MINNET OM DEG ER BEDRE ENN DEG / OG MIN SØNDAGSTOMME LEILIGHET ER VAKRERE ENN ALT ANNET / SELV I SIN SKJØRHET / SELV I SITT SKITNE SENGETØY / SMULER & RESTER AV GIN /
VI SATT OPPE HELE NATTA / VISSTE DU DET? JEG LESER RUNE CHRISTIANSEN PÅ NYTT / ROMANEN TÅLER DET / JEG VIL BO I DITT SPRÅKREGISTER /
FOR EN UNDERLIG PARASITT DU ER / EN BRUNSTIG FLØRT / EN KALD ESTET

avsagde notater

( TING ( JEG) KUNNE FORTALT DEG, OG SOM BARE LÅ DER PÅ TUNGA (SOM EI KORSIKANSK DRUE) SOM EI PERLE, SOM kjølig amfetamin)
What is the meaning of life? That was all – a simple question; one tended to close in on one with years. The great revelation had never come. The great revelation perhaps did never come. Instead there were little daily miracles, illuminations, matches struck unexpectedly in the dark, her has one. This, that, and the other, herself and Charles Tansley and the breaking wave, Mrs Ramsley bringing them together. Mrs Ramsley making of the moment something permanent (..) this was of the nature of revelation. In the midst of chaos, there was shape.

-Dette er en av de fineste, klareste tekstpassasjene i To the lighthouse

Notat2 ( For Mona)
Jeg liker vekten på hverdagens små bestanddeler her; sauens hvithet, tannbørstens rødhet, observasjoner med rest i den russiske fine formalismen, hvorfor skulle ikke kunsten være sansingen av hverdagen. Det er her Woolf vinner mitt terreng. Totalt. I spennet mellom hvedagens sjokk og magi. Det er jo der vi befinner oss, usikkert dansende langs denne syltynne tråden. Stol og ekstase.

Notat3 Tyngden av snø
Rommet har platespiller, skråvendte vegger, et bord, en stol, søvn, jeg oversetter en linje fra fransk, jeg har søkt friheten ( fritt etter hukommelsen). En replikk kunne være: du bare driver gjennom døgnene. Jeg har lest tusen bøker og lærte meg å danse gjennom Friundervisningen. Du har svakhet og ekstase, og ei vinylplate fra 1962. Jeg tar vakter i en annens liv. Lærer meg å sove hennes søvn. Et annet sted sier Gro Dahle om boka si "som å være overlatt til hverandres brutalitet, på ferie, i ei hytte.
(Klatrer jeg helt opp, og ut takvinduet nå, vil du forveksle meg med ei spansk sirkusslange)

mitt øyes tjuveri

Jeg har vært i byen O med all dens hoste og korrumperte hjerteslag. På flyplassen tilbragte jeg omtrent en time, gumlet en pølse med tarmtråd-staffasje, mens jeg så på de dumme forretningsmennene med deres stygge maskiner, og den hissige utstrålingen av en tydelig overdimensjonert følelse av eksistensberettigelse.

Den største forbrytelsen som gled gjennom rommet var imidlertid forvekslingen mellom blikk og begjær. Først på flyturen tilbake lå det et lite håp for menneskeheten, en av disse dresskledde, anonyme, boret sitt forglemmelige ansikt ned i en utgave av Ulysses. ( Dette er ikke et optimalt sted å avslutte teksten, leseren kunne få følelsen av at skriveren virkelig bærer dette håpet, men skriveren avtrer i det byens hoste har forplantet seg i kroppen, snurper halsen sammen, får selv ordene til å skrike etter pust)

så enkelt og så vanskelig

Du tegner et bilde av Bergen,
regnet faller på fontentevis
Det finnes ingen skyskrapere
men det finnes portrom av ensomhet
og to små jenter som har øyne tunge av gråt
og du som skriver dette
fra en jernbanekafe midt i byen
her hvor byen forgreiner seg
skriver seg i et annet dikt
lager ørsmå forskyvninger i kroppen
en liten strofe jazz i kinnet
et anslag av andre gater og rom
der du satt så lykkelig ensom
og skrev brev hjem til dem du er redd for å miste
så enkelt og så vanskelig,
dynene henger til lufting
du har sluttet å tro på søvnen
at den kan vugge, helbrede
du har en bok og en stue som vender mot byen
du skriver oktober
og mener januar
du skriver ømhet
og minnes en sorg
så stille at den krøp på kanylevis
forplantet seg i hele kroppen
gled gjennom gaten og bibliotekene
våkner et sted i europa

Det var en fin kveld

( fotograf Maria)

(GOD MORGEN)

GOD MORGEN HUND
GOD MORGEN KATT
GOD MORGEN GAMLE KATT
HAR DU DRUKKET?
DRØMT? SUNGET
SANGER I NATT?
JEG ER SÅ HES
DU MÅ HA TATT FRA MEG STEMMEN

GOD MORGEN MUNN
GOD MORGEN PENN
GOD MORGEN GAMLE VENN
HAR JEG SKREVET?
SKRÅLT? FORTJENER JEG
SKJENN?
DU MÅ HA DRØMT
DET ER SÅNN DET HENGER SAMMEN

GOD MORGEN TRIKK
GOD MORGEN BY
GOD MORGEN GAMLE BY
ER DU VÅKEN?
ER DU OPPE?
SKAL VI BEGYNNE PÅ NY?

Nils-Øivind Haagensen, Hender og hukommelse

oktober-trinn

Ut i vår hage
Originally uploaded by Vinteræble.

Uskarp blomsterfest

Susende.

Det er regn, regn, og morgon av brie, og Susannah som syng it aint no use and sit and wonder why, babe, it dont matter anyhow, og det er mørke, foran og bak gardinene, det er denne dusjen, dette hvinende instrumentet, og et varmt regn, og ei dansk regnkåpe som mimer tapeten i ei gammel leilighet der vi bodde og leste, og aldri gikk ut, og det er dette å vente på bussen, midt i det asfaltvåte, stengte tannklinikker, og DA, eller kanskje senere, tenker du på Torild Wardenærs opplesning, på at hun virkelig gjør noe nytt, noe eget, og du tenker på han som sier at avantgarden er død, og du lurer på om han egentlig har peil? Og du tenker på føttene dine, mykt innlåst i noen utslitte støvletter, tankene går høyt og lavt, bort og tilbake, og du kommer på jobben, med ei god kaffi i handa, kjøpt på det beste stedet, og du skriver om Weill og Brecht, og du lurer på noe med Cohen, og du sender noen meldinger til Oslo, kan vi snakke sammen nå? Og så får du et helt manus susende mot minnet.

I was in Oslo

Hva er et godt rom?

I sin siste roman, "Gå" skriver Tomas Espedal om gode rom, og jeg tror ikke nødvendigvis han har så harde kvalifikasjoner, han nevner en seng, en pult, det er ikke staffasjen, kanskje mer den følelsen rommet skaper.

En serie gode rom er en forlatt barndomsheim, så innbodd og vakkert, så taust og talende. Langs furuveggene en samling fotografier i svart/hvitt. Et barndomsbilde av min morfar som ligner en engel og har håret mitt, eller mammas forundrede blikk, to år gammel, og plutselig forstyrret av regnet og fotografens linse. Eller meg selv fjorten år og vakker uten å vite det, eller tjueto og ulykkelig i regnet av London og oppspist kjærlighet. Bare ett av bildene er mine, noen trær i Glasgow, Kelvingrove Bridge, byen som bodde i meg, som bebor meg ennå.

Min leide stue er også god, den har bøker, gamle møbler, og grønne gardiner som vender mot skogene, og jeg har et bilde av den som jeg liker særlig godt, hvor byen speiler seg i stuen, og rommet speiler seg i byen, fotografiet fjerner grensene, mimer hvordan kroppen er i verden, verden i kroppen, hvordan skillelinjer slører og er kunstige.

En øvelse: hva gjør et godt rom?

Det er fredag i Bergen

Signaler fra Bergen

FOTO: Bergens Tidende / Rune Sævig

Opplest

Så skal man lese ( okej, "jeg"..), i det ene øyeblikket forsøker man kjoler, finner en rytme i teksten, et driv, blir optimistisk, sender tekstmeldinger til de du vil skal være i salen, og i det andre forfaller tekstene, smuldrer i lufta. Problemet med opplesning er selvsagt at det "jeget" man forsøker å kvitte seg med, blir så lenket til ditt eget ansikt, dine egne organer, alt dette som avisene lengter etter, at det er din egen dagbok du leser opp, at det er dette du staver deg gjennom, men jeg har et slags håp at det ligger en distanse i rytmen og slagene, en kraft som kan tynge ned det porøse, eller kanskje noen hørte Erling Aadlands ord: "Hvordan kan vi vite at "jeget i det ene diktet er det samme som i det neste"? Og er det uansett så farlig?

It´s the last day of Summer

jondal

Fredag 07.46 Nordnes

Mrs. Dalloway said.

Stella

Tilbake

jeg rekker ikke flyet, jeg har sittet utenfor Café Sør med B, og det tar til å regne, vi flytter oss inn, og hun likte det jeg sa om å ønske seg noe større enn hverdagen, noe jeg sa dagen før jeg reiste, vi hadde en fantastisk kveld rundt kjøkkenbordet, vi lo vår beste latter, og drakk en chilensk rødvin, nå eller da var det søndag, det var i går, og jeg gikk tur i maridalen, jeg så S klatre på ruinene, og jeg lekte med krøllene til St, det var en helt perfekt søndag, stå opp halv åtte, lytte etter barnelyder

Jeg venter på flyplassen, jeg får en ny billett, jeg finner Saramagos Beleiringen av Portugal på lufthavn-bokhandelen, en av avisene dikter "du krangler som dine foreldre", jeg lander lett i Bergen, det er noen som venter på meg, en som har bilen full av druer, ost, egg, pølser og ubesvarte brev.

Og på kontoret i dag da jeg våknet; Tomas Espedals gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. En gave.

Jeg har hengt klær på snora. Jeg har sovet blant syv bøker langs en linje ved sengekanten. Det er her jeg har mine beste stunder.

museum of broken relationships

det haglet paa Hvar i gaar, paa faa minutter forsvant den brennende solen, vi hadde ligget paa kaien og dyppet taerne i sjoen, snakka litt om diktene til RC, foer himmelen saa svartnet og serverte haglklumper store som snoeballer, det var et fascinerende syn, solstedet transformert, vi trakk sammen under presenninger og tok bilder av hverandre, de andre turistene som klumpet seg sammen utenfor kontoret til Jadrolinja, det smalt godt, noen ble truffet av det harde vaeromslaget, men etter ni dager tredve grader, var det nesten litt rensende.

SPLIT BY, og igjen blir vi kapret ved havnekanten, denne gangen har de ikke bilder, men postkort, hvor lite troverdig er ikke det, og det river litt i hjertet naar en gammel dame loeper etter oss "would you come with me if I give you a cheaper price", kvinnen vi foelger er universitetsbibliotekar og tar oss til en nedsarvet bygaard, kjoekkenet noksaa skittent, to enorme pudler sloss i gangen, de to overnattende fra doegnet foer er fortsatt paa rommet, jeg drikker et glass vann og venter, og er skeptisk til tusen, men hvilket rom! Vakre vinduer, en skrivepult. En seng som tar etter for vekten av kroppene. Best av alt, en bokhylle med tusen titler paa kroatisk, Faulkner, Hegel, Plath, og Rilke, som jeg skriver til Christopher. Her tenker vi oss at hennes avdoede forfattermann bevegde seg innover i spraaket.

Hvar, Kroatia

I dag har jeg leid sykkel, etter tips fra R, det er saa varmt her at man trenger vind i haaret, og ikke minst bevegelse i kropp og rom, jeg hadde spist min beste frokost paa Cafe Pjaca, adressert postkort til Mohlenpris, Hoyanger og Son Eldresenter, lest ei novelle av Woolf der ved bergene hvor vannet var paa sitt mest turkise, jeg bannet nesten da jeg glemte snorkleutstyret og badeskoene mot kraakeboller og skjell, jeg har sett tusen fiskestimer under havoverflaten, og det finnes ikke noe mer fredelig enn det. Saa ble jeg trett av sola og en kropp som kontinuerlig skinner i svette, og fant et mikroskopisk firma som leier ut sykler for 20 kuna per time. Den rimelige prisen harmonerte perfekt med de skjoere bremsene, jeg var ikke uten angst mens motoriserte kjoeretoey i alle stoerrelser suste forbi paa hovedveien, tidvis var det vanskelig aa skille den massive lyden fra kroatiske braakete gresshopper og min hvinende sykkel, og andre ganger hoertes det ut som sykkelens indre maskineri var eksterne lyder, kroppen kokte i asfaltvarmen, men jeg hadde vind i haaret og tankene, og kom paa hils med de andre syklende, og angret kanskje bittelitt paa at jeg ikke ennaa har lappen, Karen Blixen har jo foreskrevet viktigheten av sertifikat og kort haar.

I morgen skal vi forlate vaar lille leilighet med 70-talls interior og botanisk hage paa altanen for havnebyen Split. I alle fall dersom vaar lille landlord, en prof de sport, snarest kommer tilbake med passport. Den lille udugelige guideboken beretter hvordan gjoere Split paa 24 timer, og det er vel cirka det vi har til disposisjon, i reiseskildringens sminkede spraak, er vi lovet utekino til lyden av sirisser, samtidig skulle Hvar lukte av lavendel, kaffe (!) og annet.

dubrovnik backpackers club

leser en fantastisk roman av José Saramago paa stranden i Lopud, og langs bergene paa Lokrum; "Den andre mannen", et spraak hinsides norsk bokhoest, og et suverent spill med fortellerinstansen, en av de beste romaner paa lenge.

i dag har vi plukket fiken fra traerne paa vingaarden hvor stina holder hus, og soekt tilflukt fra brennende sand, det beste er aa flyte paa rygg med tillit til adriaterhavet.

soendag skal vi taa baat til Korcula. Kroaita er vakkert.

bringebær på gresset

Har grillet i mørket, og spist bringebær på gresset mens kvelden falt tungt over byen, bare leilighetslysene igjen, vakrere ting enn lysende bygårder, finnes ikke. Tok båt ut til øyene, og skar tærne på stikkende blåskjell, så noen gifte seg i ruinene, kjøpte et stykke kake, og drakk sommeren ned til leppene ble sorte av koffein.

Nå er jeg veldig lei av at Dagbladet ikke stopper sin regisserte "feminisme"-debatt, men kjører på som om de hadde knust kreftgåten, eller funnet en formel for fred.

Over og ut. Det er snart natt, og jeg må lese.

Ring meg tilbake

Hallo! Det er Selma! Ring meg tilbake! Min favoritttreåring har eksplodert i språk, og administrerer telefonsvarere med selvfølgelighet, bare litt skremt over den rungende stillheten i andre enden av telefontråden, hvem ville ikke være det? Det er sjelden jeg lytter til en telefonbeskjed mer enn en gang, men denne gjør meg myk i hjertet. På fredag skal jeg toge til hovedstaden, først til St. Hanshaugen hvor frøken Asbjørg holder hus, vi skal fråtse i tapas og hemmeligheter, mandag skal jeg forfatterintervjue to romanklare, og ellers bo på Nordberg hos de skjønneste av de skjønne, Stella og Selma. Og onsdag, veldig tidlig, sitter to piker på fly mot Kroatias kronglete, vakre kyst. HURRA.

smil

legal (ø)

shezuan drugstore / it´s perfection

trasker bjørndalen - absolon beyers gate i gule sandaler, blå kjole, veit jo ennå ingenting om regnet, gjenhør med ei kjær plate, it´s a record, ganske enkelt, sgt. petter synger inn i skrittene, asfalten,
spiser eksotiske bær hos agnete, og inspiserer et loftsrom med vakker kjøkkenkrok i rødt, var det ikke for pengene, ville jeg flyttet dit, verandautsikt til streets of sandviken, kort vei til flere som jeg liker,
eller bare dette: jeg går til grieghallen, setter meg lydig på benkerad numero une, hører aage kvalbein spille haydn sin cellokonsert, intervjuer et trompetisk stortalent, hører henne fortelle om menneskemassen, 45 000 på Rathausplatz i Wien, tretti kameraer, verdens beste symfonikere i ryggen, hun kan fortsatt bli nervøs forut for den konserten, sitte på t-banen i oslo, kjenne tapte sommerfugler, vi snakker om chicago symphony orchestra, og om å stå der å vente, forsvinne, før en konsert begynner, eller om nødvendigheten av ydmykhet

Dubrovnik

Sommerferien er sikret, i august flyr C og jeg til Adriaterhavet med koffertene lastet med bøker, bikinier, kamera og annet essensielt for å klatre Kroatia på langs, hvile kroppen på stranden, øyhoppe og annet som er gøy på ferie.

Jeg er veldig lykkelig over å ha utflukt å se frem til etter neste ukes maraton med 10 dagers jobbing i strek, sistevakt, polititelefoner og reversering av døgnrytme.
Nå skal jeg lese meg opp på Kroatia, bokhøstforfattere, og ta helg med årgangsvin og badekar. Hurra.

Eufori skyldes morgenbad på Nordnes, mens englandsbåten tøffet forbi, svømte jeg anstendige lengder sammen med Lars, og hoppet i sjøen etterpå. Duggfrisk start på dagen 07.30! Nordnes Sjøbad anbefales, utsikt til barndomsøya og havhorisonten fra det varme bassenget.

Hvorfor er jeg så glad?

leser litt i Virgina Woolfs The years på altanen, sover for lenge, og drømmer for mye, det er min forbrytelse, sluker et par dikt av Geir Gulliksen før jeg sykler til byen og parken, slanger meg i Botanisk, leser det andre har skrevet om dødsbakterien, og i ettertid berømmmer jeg min egen evne til ikke å overdramatisere, og jeg ler mot meg selv, jeg er en ihuga nyhetsjournalist, sånn ut av det blå, jeg liker hver gang jeg kan notere krass kritikk mot myndighetene mens Vredens Gang velter seg i gravstøtter og eksponerer fortvilte pårørende, før legene har kommet med sin vitenskapelige analyse, har avisen opprettet en egen hot linje hvor alle som er ENGSTELIG for streptokokkbakterien kan melde sine spørsmål, og det er til å skrive dikt av, rett og slett.

Og det som gjør meg glad er selvfølgelig noe helt annet, det er ikke bærne i parken, eller smilet ditt på arbeid, kanskje er det bar disse løftene om vann, min hamsunske stein ut av skoen, bassenget på nordnes, bassenget på norge, med lars, og med eirin, disse vannskapte kjærtegn i klor.

Kanskje er dette det nærmeste vi kommer

jeg suser rundt i de asfaltvarme gatene, bevegelsene overtrukket av sola og ansiktet i salte perler, det er gjerne ikke særlig vakkert, men det er nå slik kroppen ter seg, det er ikke fest for tida, det er sene vakter om kvelden, og kanskje en kopp kakao etter jobb, eller var det kjærlige porselenet mot andres lepper, og jeg ble halvt avspist med en liten porsjon jegergryte, jeg låner ei diktsamling som egentlig skjuler fem andre, og jeg sitter på festplassen, mens sola trofast brenner i ryggen, og det er ikke akkurat bensin i blodet, men kanskje et lite karrig øyeblikk av lykke likevel?

Ånden fra det tungpustede lokomotivet trengte inn i kupeen

"Rommet, som dreier og flykter og trenger seg inn mellom ham og hans arnested, besitter krefter som man ellers tror er forbeholdt tiden; fra time til time bevirker rommet indre forandringer som ligner svært på den tiden medfører, men som på sett og vis overtreffer tidens virkninger. I likhet med tiden skaper rommet glemsel, men det gjør rommet ved at den løser mennesket fra dets betingelser og hensetter det i en fri og opprinnelig tilstand - ja, selv en pedant og spissborger blir i en håndvending til litt av en vagabond. Tiden, sier man, er som Lethe; men også luftforandring er en slik drikk, og skulle den virke mindre grundig, så virker den til gjengjeld desto raskere."

"Trolldomsfjellet", Thomas Mann.

Hagefest, Gamle Kalvedalsveien

Hva skal vi gjøre vi som ikke har ferie?

vi skal tage til stranden, eller nordnespynten, løpe svett til linje 11 som kjører fra starefossen ( vi når selvsagt ikkke bussen) til akvariet og nordnes hvor de ligger og slanger seg, dagdrivere under solen, det lukter grillspyd, og kjæledyr på slep, denne gang sovner jeg ikke sola, jeg leser et intervju med alice munro, begynner på Opptegnelser fra kjellerdypet, jeg sender en melding til I, noe om det vi snakka om på Pingvinen i går mens italienere tok stedet med stemmer og hurrarop, jeg snur meg, like et stykke kjøtt, mør og svett på begge steder, kveiler meg på teppet og håndklet og alt er varmt og koker som i Cures sang killing an arab on the beach, som i Camus roman, men jeg ser på klokka, den er halv tre, og jeg labber på asfalt, sniker meg inn på hotellet, stuper i vann, perfekt nedkjølt for syv timer på tastatur.

Gress

"Du ligner på Marilyn Monroe, men eg trudde du hadde daua der du låg" - jeg sovna i Teaterparken i dag, lå på gresset med Imre Kertész si bok i armen, og da jeg våkna lå jeg skyggen, og hadde dessuten fått selskap av en vennlig uteligger med replikkene i orden. Etterpå trasket jeg utover Gågaten, passerte et nytt, italiensk sted med lunsjtilbudene i orden, tatoo-stedene, et gammelt kollektiv hvor jeg har vært på fest noen ganger, helt til jeg kom til Nordnespynten hvor det var glitter i bølgene og lyden av sjø og motorbåt. Satt der og dingla med beina og hadde lyst til å ta et bilde av den gamle damen med den engelske avisen, sommerhatt og saft på skoleaktig plastflaske. Det blei med tanken, og respekten. Suste innover på asfalt, tenkte på statuer, eller på lyden fra en eller annen leilighet, og hele tida gynga jeg litt mildt i det morsomme komplimentet.

fest

i går

amerika er ingen steder

Well i got us on a hiway an' i got us in a car
Got us goin' faster than we've ever gone before

An' i know it ain't gonna last
An' i know it ain't gonna last
When i see yr eyes arive
they explode like two bugs on glass

tung som timene før midnatt, søvnen og fiskegratengen. byen eksploderer i sol, og jeg trenger en fattig form for trøst, en time alene på et vernet sted; sort/hvitt-bildene av notekjøperne på 30-tallet, feminine fjes og smale ankler, portretter med dobbel signatur, hvile i de meningsløse avisene og sentrumsunderholdningen, saueflokken på asfaltørken, og tapet som stammer fra tankene, jeg har en gul og sort kjole i mimende silke, solbriller i håret, de hviteste lårene, og av og til duger det bare ikke å stå til vanns i ord.

avant travail

Mot Fjærland

I swear I saw a tatoo on her thigh

jeg kunne blitt med deg hjem, det lå i lufta, den infrarøde strålevarmen, eller hylet fra tusen brasilianere kledt i gult og samba. jeg kunne blitt med deg hjem, det lå i øynene, linjene, og den oppspiste fotballkampen. jeg satt en hel kveld og venta, slik jeg har ventet i litteraturen, ventet i filmer, gjennom lange middagsselskap, og jeg sover en kort natt søvn, tangerer en drøm som mimer dagen, jeg står opp, huset er urryddig, fiskebollerester, oppvask, en gammel avis, begravelsene er holdt, de døde har ikke navn lenger, jeg har mista interessen for å dusje, jeg stjeler naboens morgenavis, bildet av pedro som leser, og brer stemmen utover bøkene, biblioteket, menneskene som tar notater ( de gjør vel det?), hvorfor er folk så redd for poesien? fordi den kan forandre deg, ditt syn på verden, skriver cathrine. jeg tar bussen med den samme sangen av motorpsycho fordi jeg elsker sluttlinja diet coke and disney blues, i m so tired (…) lets get some weed and chill out to pink floyd

nesten midnatt på fjellet

It doesn´t take a jealous man to write a jealous song

Tilbake i byen, til min indre sankthansfeiring, ovnsbakt laks, pas de feux, to gode venninner og jordbær rundt bordet. Skritt i kroppen, jeg bakset meg inn i terrenget, opp Isdalen, til demningen og Rundemannen, ned til Fløyen hvor en indisk familie begeistra meg, der satt de midt i dette kaos av turisme og turgåere, og merkverdige souvenirer, med store gryter av aluminium og indiske smaker som blanda seg med lukten av vått, skog og endestasjon. Om kvelden var jeg bypike og vandra fra bar til bar, og var passe kokett da vi ble bedt på etterspill, ble forsøkt bært på nachspiel, men lengta hjem til ørsta-søvn. Så klatra vi opp på Ulriken, med søndagssvette og rødme i kroppen, det kosta steg og krafttak, men du så deilig å nå toppen, en mann spilte piano, og vi hadde urtete og frukt i sekken, kontantene gled inn og ble til vaffel med bringebær og krem, og vi satt der vel en time før vi kjørte skummel luftheis ned med en gutt som var like søt og redd som oss. Og jammen så ble det en solo kveldstur på meg også, jeg og Blanche og andre lydelige venner, in my beautiful neighbourhood.

malaysia or wales

Noen snorker gjennom de tynne veggene av papir, forbryter seg mot min søvn, og hotell er ikke lenger ladet med komfort, stillhet, hellighvitt sengetøy. Jeg savner rommet på Ørsta. Nå er det snarlig frokost og konsentrert arbeid, skal fange en hel bokby i trykksverte, og ikke minst prate med noene av delegatene fra Malaysia, Wales eller Belgia, for å nevne noen av dem som deltok på den svære middagen i går, fire retter, og jeg fant en advokat fra Sogndal som jeg selvsagt måtte eksponere for jussens blindhet for språk, han var helt enig, og ga meg ytterligere krutt i diskusjonen. Etterpå fant jeg ut at jeg hadde Pompel og Pilts pappa ved bordet, annen generasjon Mykle. bokbymennesker er fine skapninger. nu, back to work.

TRANSIT

En morgen starter med et savn
når du spør om vinden i Hamburg
egentlig var en frostnatt i Oslo,
og jeg ikke kan svare, men husker en barnelatter
som blander seg med lydene i trafikken utenfor,
og eimen av nylagt asfalt, tung luft og betong.
Og jeg tenker at bølger og hjerteslag,
og selve poesiens grunnlag
har tapt mot tida,
og det er ikke mer å se, ingenting å si.

Nils Chr. Moe-Repstad,
2002

Ørsta, babe ( & Fru Svendsen cafe)

Det fineste døgnet på lenge, jeg suste ut i byen i går på jakt etter ei hovedgate, et eple i magen, sultne øyne. Først fant jeg bare forskjellige religiøse fora, en suspekt kinarestaurant, men så, en helt vidunderlig cafe i et stort trehus, kunst på veggan og staselege bestemorsmøbler. Her satt jeg mens det ekploderte i søtt rundt meg, marengskake og kaffe mocca, i den lokale boksjappa, en merkelig hybrid lekebutikk og bokbutikk, fant jeg Nils Chr. Moe-Repstad sine dikt "Sannheten og andre konstruksjoner", og ingenting er vel bedre enn å finne gode dikt for første gang, finne et sted som lyser av ro, og sitte der og lese dikta. Satt der uten penn og fikk ikke kryssa og understrekt linjer, og det er en beklagelse.

På ettermiddagen intervjua jeg festspilldikteren Olaug Nilssen, og kjørte med Finn Graff til Aasen-tunet hvor avistegneren, det mest sympatiske mennesket, hadde utstilling. Og så var det åpning og kampen mot klokka, en prat med Nora Simonhjell som også skulle inn i teksten med sine kloke tanker. Da alt var over, strøk jeg rett i Aasen-baren for å hente et stort glass rødvin, vi snek oss inn sceneinngangen og fikk beste plass før konserten.

Nå har jeg sovet som en engel, og er snart klar for tre timer buss sydover i tre etapper mot bokbyen i Fjærland.
Vakre distriktstur.

Jeg reiser alene

Ørsta, Viking Fjord hotell, sitter i en tom lobby, tømt bar, tv-skjermen viser en statsminister på god morgen-norge. Første etappe på min lille distriktseilas er unnagjort. Har kjørt melkerute med Widerøe til Sogndal, det lød som en motorbåt og var skjørt som et papirfly. Nå er jeg litt sur på den sunnmørske resepsjonisten som telefonerer privat istedet for å betjene romløse hotellgjester. Har foreløpig mager utsikt; lokaltrafikk og rundkjøringer, en bankfilial, eller en nydekorert bauta av Ivar Aasen.

I morgen skal jeg busse i tre timer for å komme til mine opphavelige røtter, Sogn og Fjordane, skal fra Dei Nynorske Festspela til bokbyen i Fjærland, via nokså mange busstopp. Med meg har jeg Jose Samaragos "Det året Ricardo Reiss døde", som jeg startet på i Lisboa, passende nok, for nesten to år siden, kan ikke skjønne at en så god bok ligger uferdig for mine øyne. Jeg ville også ha med meg Simone de Beauvoir sin amerikadagbok, men hvor ble du av i alt rotet. I går gikk jeg tur, oppover og innover, til huden ble varm og hjertet trassig, bare meg og lydsporet til Minor Majority, de høye trærne, det fjerne vannet, meget fint. Fordi dette er min lille road-movie har jeg også med meg nyinnkjøpte The scent of green papaya. Nå må jeg oppspore en fotograf, og kanskje også forske litt på stedet.

Kommer tilbake med flere reisebrev.

Digtproduktion er en samfundmæssig luksus

Paludan Bokkafé og antikvariat
Originally uploaded by Vinteræble.

Københavnerminne fra mars, den fine dagen på Paludans bogkafé, røyke og drikke kaffi inne, sammen med gode anne helene. Jeg har omsider fått strøm til kamera, og ut sviver gode polaroider, Tænkeren med snø på, Rodins skulptur utenfor Glyptoteket, de fine kveldene med kartongene, opplesning på LAB, rødvin i plastglass og Lars Bukdahl live..

plansje

Sitter på kontoret og har observert byen falle i søvn, nå er det bare gangoverfelt og neonlys, og amerikansk veikro-møblement som kan skimtes, eller mitt gule pashmina-sjal som speiles av lysrørene her i min glass-celle.
Jeg skriver på eksamen, og aner ikke hvor mye tid jeg har brukt på innledningen, uten at den har blitt vakker eller forskjønnet, kanskje bare større og styggere, jeg drøvtygger et par begreper, ringer en nødtelefon, og får en vokal beroligelse, nei, jeg trenger ikke lese lovtekstene som litteratur, det får bli en annen gang.
Espen sier at jeg må legge inn litt humor, litt bifall, så ærede lek-dommere, gi meg anfall av applaus der hvor min subtile humor dukker opp i teksten, det hviler ubønnhørlig noe ironisk teatralsk over en slik perfomance, halvt student, halvt foreleser, klokka er elleve, men jeg har fortsatt sola og fem revolverskudd.

rommet flyter i støv

Rommet til J vendte mot gaten, og derfor var vi aldri alene, som om samtalene våre rommet tyngden av dem som passerte, eller lyden av nattbussene på vei ut mot øyene, du hadde øyne av kjølig tivoli, jeg sov den slagrammedes søvn, og sa ingenting om hvor lykkelig jeg var, det var min forbrytelse mens jeg pusta sand mot leppene, og stjal skrøpelig fra dine flimrete drømmer, jeg hadde andres hender og dette rastløse blodet som surkla i oss, jeg eier stemmen din et sted. Det var ikke fotogent.

Jeg skulle vært der og inspirert deg

ET ROM Å SKRIVE PÅ
Du sa du trengte
et rom, en pult, et bord
en dør som kunne låses
fra begge sider
Der satt vi og kodet
i gåter
dette slangeskinnet
eller et helt fortryllende minne
hvert vårt rom
jeg hørte slagene fra din skrivemaskin
din knoklete jazz mot tastene
skjønte du hvordan jeg ble gammel i bokstavene
at jeg ble kvinnen av inntørket hud og skjelvestemme
hun som bare fantes på papiret
du ble underlig og katedralsk
vi var borte i to måneder av gangen
sov i hverandres hender

Det er umulig, nesten, å arbeide i denne varmen, kroppen er en smelteovn, hodet fullt av svette. Jeg leste Rune Christiansen i natt, dette diktet, i Bjørndalen, det var natt, og de fleste sov, hva vet jeg, hva vet jeg om sovende, eller våkne, man burde slutte bryte seg inn i andres søvn, bare for at det er et vakkert søvnbilde, huset helt stille, de umerkelige bevegelsene til kropper stivnet i søvn,

Papirer blåser, jeg må myse mot skjermen, kritter ned dette diktet for alle dere der ute,

JEG SAVNER DET
Vi går inn i en mørkere tid,
ensomheten slår ut allerede i svangerskapet,
legger seg i hvert jævla atom
og en hvilken som helst gnager overlever oss glatt.
Skjorta henger under månen, en veps summerer
og natta trenger dypere.
Men hvorfor er vi redde:
fabrikken står opplyst mellom trestammene;
vakker og sånn vi husker den,
og kjærligheten, det virkelige arbeidet,
venter i hjertet

( Motormelkeveien)

jeg blir angrepet av spindelvev, helt sant.

Juss och litteratur

Jeg skriver prøveforelesning, og drives av en motor, eller en fornøyelse ved å se hvordan litteraturvitenskapelig innsikt kan brukes til å rive ned stillas, avdekke rettsretorikkens maktkonsekvenser, problematisere domstolens ulykkelige kjærleik til sannheten, kort sagt, fra litteraturens flerstemthet til jussens reduksjon av stemmer, og dette mellomrommet hvor rettferdighet kan forstumme. Jeg fordyper meg i Camus, Shakespeare, Carnera Ljungstrøm med flere, og skal i neste uke forhåpentligvis si noe fornuftig om narrativitet i retten.

Spor og fravær

Hvorfor fortelle om smertefabrikken, denne kroppen som ikke vil med, i en slags omvendt begeistring vrir den seg, men hvorfor dyrke dette inn-overskuende blikket, en slags vestlig perversjon, om ikke verden der ute mimet kroppen min akkurat nå.
*
Tre kaffekopper som alle bærer forskjellige variasjoner over leppers avtrykk, eller det lille barnet som maler et lerret i svart, og oppfinner nye avtrykksmetoder, legger hvite ark mot den våte overflaten, har tidlig tatt innover seg blikket for spor og fravær
*
Denne dagen av løse linjer og telefonsamtaler, tvetydighet og en ambivalent morsbinding, seks postkort fra Montpellier. Hvor ofte tok jeg opp telefontråden og forvekslet den med en blodig navlestreng? Neppe ofte nok til å skrive bok om det.