Monday, May 14, 2007

Om forlatelse

Idet du kommer hjem, er leiligheten sval og ingen har rørt ved ruinene fra en frokost. Du ser de franske ostene, appelsinjuicen og M. sin gjenglemte notatbok, smulene er for fugler, og alt rotet er håndgripelig.
Ironien kommer med postmannen, det forseglede brevet, tydeligvis skrevet fra øya Hvar som du en gang besøkte, du var fjorten år, og aldri har du sett en haglskur som den gang, hele øya ble transformert, turistene tok komiske fotografier av hverandre, du var helt naken og huden din ble truffet av de kraftige ispartiklene. Plutselig er tiden noe som krakkelerer, ikke fordi du den gang var fjorten år, og at du i en glipe fortærer alt som har passert av forflytninger, voksesmerter, og rommelige bygårder. Du er tre utenlandsopphold eldre, du har bodd med et menneske i fire år, du har et album av verdensbilder, du har alle arrene på magen fra operasjonen ved Sainte Anne Hospital du Paris, og du husker kirurgens øyne, de røde forgreiningene langs øyeeplet, og i kveld spiller Rufus Wainwright på Le Trianon, fire kvartaler bortenfor hybelen din, og ingenting av dette har umiddelbar effekt for ordene du nå leser, det kroatiske postkortet har rester av fruktjuice, en flekk, et spor, eller en ruin, og ordene er kirurgisk lysende, et nettverk av toner som borer seg inn under huden et sted, du kjenner den rytmiske sammentrekningen fra hjertet, og på et punkt lurer du på om det faktisk går an å kjenne hvordan kroppsvæsken pumpes gjennom kroppen