Jeg leser at retten er vold uten grund, og det er på dansk, og han som skriver heter Alexander Carnera Ljungstrøm, og foreleser på Københavns Universitet, akkurat nu kommer han hem från arbeid, men har forlorat sin nøkkel och måsta vente i oppgangen til hans samboer kommer från biografen, hun har sett en alldeles nydelig film om fire rom i en katalansk bygård, og hun sier det var mer om tingene og rommene enn om menneskene som bebodde leilighetene, blant annet var der en lampe som oppførte seg merkverdig, i alle fall i lyset av en annen lampe, den bevret vär enda natt, du blir nødt å stänna kvar, verkelig, det var av og til komplett umulig å skille mellom menneskene eller tingenes tale, sa Alexander Carnerea Ljungstrøms kjæreste, senn låser de seg inn i leilighetene, i rommene, de har vært sitt arbetsværelse, atskilt av solide vegger, hun kan lytte til hvordan han stadig mister pennen på gulvet, han vet ingenting om hvordan hun stryker hånden over det blanke papiret, eller hvordan hun eldes i bokstavene, begge hører pastavannet som koker, det bobler over, de krangler alltid om dette, hvordan Alexander Carnera Ljungstrøm liker pasataen al dente, medan hans svenske flickvän vil ha pastaen nesten most fordi dette er hennes beste barndomsminne, mormors overkokte pasta en høst tynget av regn og renter, som om knakingen fra kjevene hennes i møte med den overmyke pastaen, er en motor, eller mekanisme som åpner dette bildet, og da er det klart at Alexander Carnera Ljungstrøm bøyer seg, og spiser sin overkokte pasta uten andre assosiasjoner er sin kjæreste sine gjenfortellinger, og han lurer på når han kommer til å gå trett av disse, når kommer han til å nå stadiet at det ettermiddagslunkne kontoret frister mer enn hennes monologer? Når skal han foreta en avveining i og med at han er komfortabel og tiltrukket av kroppen, men ikke lenger av ansiktet, eller hennes utilslørte språk som stadig maner frem de samme poengene, ville det hjelpe å skifte meny, overraske med forskning også på kjøkkenbordet, ville en ny type rett nødvendiggjøre andre samtaler, kunne det skape en i alle fall mikroskopisk bevegelse i samtalen, finnes det rom som også tosomheten kunne lukke seg inn i, en fluktrute, han kunne bestille en reise, helt uventet, en annen by, et slags lerret der de måtte tråkke opp nye gater, der bygningene reiste seg som sperringer og åpninger til dialoger, en slags optisk resirkulering, tenkte Alexander Carnera Ljungstrøm, rumpa var kald av oppgangen, et nøkkelpar boret seg inn i håndoverflaten, la igjen et smertefritt riss, en kort strekning av blod

Grenene er alfabetet

Og man blir kvalm og klebrig av sine egne tekster, av språket som ligger der i uavbrytelige kjeder, eier ikke rytme, men formørkes av oppkjørsler og utganger, brutalitet og uvesentligheter. Man kunne skrive i åtte timer hver dag uten å komme forbi handikapet i eget språk, og den stadige hangen til å gjenta det som for alle andre enn skriveren, fremstår som ubetydelig, som nøyaktige speilinger av hverdagslivet, gate-bevegelsene eller sløve fraser fra et kjærlighetsbrev, du ser, eier man ikke midlene for å løfte det hele opp på et nytt nivå, innreflektere politikken, og kanskje aller helst, eksistensen, så skriver man kanskje kun for sine egne, dovne øyne. Ellers blir det brudd og utflytninger, rom som forlates og lukkes, en slags omvendt og ironisk rørsle når planen var å bevege seg utenfor veggene, kaste seg over grensene og få dem til å forstumme, og dette er ikke religion, bare rytmeløs tåkeprat, og skrivingen er et ustoppelig prosjekt for å sluke den siste teksten, fortære den med grafiske koder, og i alle fall ikke parkere her; med en tekst som igjen vil bli slettet, så får man gå ut i gatene, og gjøre noe av størrelse.

( tittel lånt fra Rolf Larsens Koreografier)

noen vendinger i världen

tapas på Grønland
Originally uploaded by Vinteræble.

Et forgjengelig postkort fra Grønland dette, to lette dager, mandag, tirsdag, parfait begynnelse på en uke, i dag har jeg sloss mot stengte bankautomater, politisperringer og monarkiets kjøttlige representanter, alt for tilgang til katalansk Peer Gynt i morgon, billettpenger måtte oppdrives fra diverse dagligvareforretninger, det kan vel ikke kalles kanossagang, en etymologisk forbrytelse, men det føltes litt slikt, Festspillene er overpriset, og dermed blir det økonomisk elitistisk, eksemplifisert av at jeg måtte strene ut og kjøpe tyggis for store pengesedler i millionkonsernene av noen matbutikker.

Jeg gikk på Landmark for å avhente rusen i en cappuccino, og gjøre som alle landets bloggere, knote et dårlig dikt, men søren om det gikk, ved siden av meg satt en yndlingspoet, bortenfor tre småbarnsmødre innhyllet i ammetåken mens de avdekket sine bryster offentlig i rein massesuggesjon. Er det rart at det ikke blir skrift av slikt?

Jeg skulle egentlig bare si noe vakkert.
Jeg har fått en billett til Lille Eyolf i kveld.
Men virkeligheten avleirer seg på annet vis.

(...) "Ubehaget kom først da vi låste oss inn for kvelden på små hotellrom med kjønnshår på putene, tomme for badekar og rene håndkler, men fulle av alkoholiserte stønn i natten. Fra havnebarene lød sangene av grums og ensomhet, og etter at jeg sovnet, er jeg sikker på at du gikk der, at du smøg deg inntil meg like før jeg våknet, for hele tiden hadde jeg denne instinktive følelsen av å drømme i fred og fordragelighet. "

DET ER MANDAG OG TUNGT REGN I GATA

det er mandag, og tungt regn i gata, ikke en dag for provencalske ballerinasko, men jeg forsøker likevel, grått skjørt, og en rød jakke som kanskje ble sydd i 1962 på et slitent loftsrom, eller ute i bakgården, det kan ha vært smalahans eller uker med streif og lykke, jeg vet ikke, jeg vet eksistensen av dette rommet hvor vi har sittet i femhundre timer, musikken har hardnet og stilnet, vi frøs fast i ei linje av dylan, sovna til cohen, eller var det omvendt, var det stillheten, rødvinen på leppene, hender i håret, du trenger simpelthen en å bytte latter med, en å dra med på dans i lørdagsnatta, danse til vi er svarte silhuetter, rein bevegelse, snøflimmer i musikkmørket, til vi glemmer bakrus og oppdragelse, aske og oppvask. kjærleik finnes og varer, forvitrer ikke, ikke som en kalkyle i skrift, opptegnelser på korktavla, mer som et skipstau, mykt festa, derfor strammer det til, rykker, vil ikke fjerne seg fra sitt feste.

trettiseks timer christiania

wittgeinsteins dagbok på trikken, på toget, han starter så fint, jeg tror jeg lider av åndelig forstoppelse ( slik synger i alle fall setningen i minnet) og så er det å vente på sola i skjolden, eller kjøpe seg en genser i bergen, eller la Margareta forstyrre arbei-det, selvfølgelg med sitt dirrende fravær, det er filosofen på privaten, i vekselspill og spenn mellom å kjenne seg kapabel og utilstrekkelig, det er tanker og aforismer, en riktig fin dagbok med et lilla rustikt bilde av ludvig wittgeinstein midtveis i livet på omslaget, dette er linjer å hvile i.

fiskeboller på nordberg med en mikroskopisk kropp på fanget, antydning til krøller, og en hang til å kommunisere med lyder og vokaler, snart kan du gå, snart kan du stabbe deg bortover, gripe verden i bordhøyde

jeg har sust av gårde, to ganger tronsmo, la fra meg en sunn ukelønn for salinger, for aristoteles, for foucault og for gammelt vennskaps skyld, tre ganger på dattera til ha-gen, lett surklende i tapas og angrende mens scenearbeidere rigget til konsert, past my time, jeg gikk meg vill på en busstasjon, og vant et slags lotteri på flytogautoma-ten, og jeg fant et sted å sove på st.hanshaugen, våkna til et forlatt kollektiv, snuste på høyden under taket, og en myk stillhet i veggene, kryssa en kolonihage og kom meg til asfaltens tusen serveringer, linda på grünerløkka og jan erik vold under bordet, mild fråtsing på italiensk, og energien i en samtale om litteratur.

og så kommer man hjem og synes byen er for liten, jeg skulle ta avstand fra søttende, lulle meg inn i pensum, domstalers vilkårlighet, risse visse formuleringer inn i bord-plata, men jeg bevegde meg heller fra chr.michelsens gate over øya, og til landås og et bord fylt av små og store kropper, et fantastisk dekket bord, og innbydelse til å synge godnattsang til et vakkert barn jeg ble kjent med

SØNDAG, kalk og leppemerker

søndager er utsøkte og fine; lese rolig i Eva Jensens kloke essaysamling, sloss mot dusjens avleiringer, kle meg i lørdagens mintgrønne kjole, hånden mot en stoppeknapp, bena mot asfalt, blande meg med de ventende i avgangshallen, spore takmønstrene i jerbaneoverflaten, vakkert registrere at himmelen hver dag risser inn nye overflater og formasjoner, at bevegelsene kan være forskyvningene og rommet i boken, taket, en samtale i en skittenbrun pub midt på dagen, en kake av falske jordbær, kaffe importert fra brasil, min mor er vakker og gammel som alltid, tråkkede bær skinner terapeutisk på tungen.

En dikter i drøm og botanisk hage

Romerske ruiner, et gammelt hus i Sandviken, eller en glemt drøm. Alt siver inn når forfatter Hildegunn Dale gjenskaper verdensbilder i poesi på papirfiber.

Gravemaskinlydene forbryter seg mot stillheten i Muséhagen. Vi er på poetisk grunn for dikt-samlingen «Sea, say and see».
I ly av magnoliatrærne og kameliabuskene i den over hundre år gamle botaniske hagen har Hildegunn Dale fotografert mennesker, tenkt og notert, samlet stoff til sin siste diktbok. Fre-dag ble den feiret med sleppefest og Samlagets champagne på Opera. Men for Dale ligger ru-sen like gjerne i en overraskende diktlinje, det kan gi en form for lykke.
– Hvor kommer diktene fra?
– Arkitektur, fotografi og steder har en spesiell tiltrekning, og virker som inspirasjon for skri-vingen fordi det fører meg inn i en annen verden. Det handler om å se ting fra en ny vinkel, blande indre og ytre landskap, sier Hildegunn Dale.
Landskapet, stedet og blikket er viktige stikkord når Hildegunn Dale begir seg inn i skriving-en og poesien. Men den som leter etter klare og nøyaktige referanser til adresser og plasser i bøkene hennes, forblir rastløs i sin leting. Stedsreferansene er få, landskapene blir transfor-mert i skriften.
Naturen er viktig stoff for poeten Dale, men ikke den alene.
– For noen år siden dro jeg på en månedslang padletur ute på sjøen, da klarte jeg ikke skrive noen ting. Helt umulig. Ikke før jeg så en stol stå på en strand. En rest, et spor etter mennes-ket.
Gardiner og drømmebilder
«Det er vanleg at møblar står på feil plass», slik åpner Hildegunn Dales tredje diktsamling.
Hagen, huset, veggen, rommet og muren er konkrete grunnsteiner og symboler i diktene.
– Hvorfor denne vekt på hus?
Hildegunn Dale gikk i Sandviken og så steinblokker og innmaten tømmes fra et gammelt hus, og inn i lastebiler. Det ble til linjen om bygningen som en kropp.
Poeten vil nok protestere dersom vi skulle kategorisere huset og tingene som døde. Også de er bærere av historie, og kanskje faktisk mindre forgjengelige enn oss mennesker?
– Hus eksisterer i oss, og utenfor oss. Arkitektur er sammenvevd. Og for folk som har bodd i husene utgjør jo bygget noe kroppslig, poengterer Dale.
Hildegunn Dale samler biter fra drømmer og steder, bygninger og reiser. Konkrete sansinger blandet med glimt fra det ubevisste.
– Å skrive handler om å åpne rom som egentlig ikke eksisterer, mener poeten.
– For meg er fantasi, drøm og virkelighet på samme plan. Symboler i underbevisstheten kan være like reelle som gatene og husene rundt oss, eksemplifiserer forfatteren.
– Jeg er opptatt av vi bærer ting med oss, hvordan gjemte erfaringer påvirker våre sansinger og syn på verden. Hvordan erfaringen korrigerer oss med et indre øye, forklarer poeten.
I poesien flyttes grensene. Historien leses ikke lenger kronologisk. Kanskje kan man finne en annen tidsforståelse. Hildegunn Dale skriver om et tversnitt av tider, og fortid som blir samti-dig.
– Jeg ble blant annet inspirert av en reise til Osti Antica, en havneby utenfor Roma hvor man ser lag på lag spor etter sivilisasjoner bevart som en mosaikk av tid. Det skal være de eldste restene etter Romerriket.
Politisk sorg og sårbarhet
«See, say and see» markerer slutten på en trilogi. Forfatteren mener hun nå vil forsøke å ven-de seg mer mot det politiske. Men det politiske blikket er også til stede i den ferske poesisam-lingen.
«Laushundar, millionar i talet streifar, over slettene i Ukraina, Romania», skriver Dale i et dikt. Det er hentet fra radioen og virkelighetsreferatene.
Forfatteren er opptatt av hvordan konsekvensene kommer mot oss, akkurat som bildet av flokken av løshunder.
– Den tamme hunden stammer fra ulven, på grunn av krig blir hunder som tidligere har gått ved siden av oss, forlatt. På grunn av avl og kontaken med mennesket, kan de aldri bli ulv igjen, den blir løshund, forklarer Dale.
Hun er også opptatt av hvordan storpolitikken og Bush skaper forfalskninger.
– Jeg har vokst opp med den globale oppvarmingen, og bortforklaringen at den ikke var men-neskeskapt. I kjernen for det jeg skriver, ligger en sorg og en sårbarhet over det å ikke være villig til å se, over maktesløsheten. Nå kommer man ikke lenger bort fra konsekvensene og katastrofene. Det vil kanskje skape et annet sosialt engasjement.
Men overgang til romangenren melder hun ikke med det første. Til tross for at diktsamlingen har undertittel «historie». Hun er mer fanget av innsikt på setningsnivå. Og det er vel kanskje poesiens formue at den kan innsnevre livet i ei linje?
– Historier er for meg irrelevant. Det handler mer om å skrive setninger som overrasker. Jeg har glede av andres romaner, men for meg ville det bli å beskrive mennesker på overflaten. Jeg tror ikke folk går til diktene mine fordi de har filosofiske eller intellektuelle men heller fordi de har sjel.

( Bergens Tidende)

Farvel til poeten i heisekranen

Han koblet kroppsarbeid og tungindustri sammen med store eksistensielle spørsmål i poesien. Kranfører, sjømann og forfatter Bjørn Aamodt er død, 62 år gammel.

I dag gravlegges forfatteren fra Nesodden kirke. Tilbake står syv diktsamlinger på 32 år. For to av dem ble han innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.
– Vi har mistet en av de beste lyrikerne vi har. Han var en lærd mann, en belest mann, en sjel-den fugl med en enorm tiltrekningskraft. Aamodt holdt skyhøy språklig kvalitet og tematiserte store spørsmål i et estetisert, men også dagligdags språk, sier nordist Dag Haugstvedt som har arbeidet med Bjørn Aamodts poesi.
Litteraturprofessor Atle Kittang formulerte det slik da forfatteren ble tildelt Gyldendalprisen i 1998 for et særlig betydelig forfatterskap.
– Stor poesi gjør vanskelige erfaringer tilgjengelige. Dine dikt er som en lenke av ravklumper. Diktets detaljer står der for oss, billedskarpe. Og vi blir målløse. Bjørn Aamodt skal ha stor takk fordi han skriver slike dikt i dag.
Kroppsarbeid med slagside
Forfatteren var en ekte proletar, i 20 år jobbet han som kranfører og skiftarbeider hos Kvær-ner.
– Bjørn Aamodt var aldri noen kravstor mann. Oss i forlaget forstyrret han bare hver gang han var ferdig med et nytt manuskript. Det kom han og leverte i kobberdøra i Universitetsgata. Han la alltid ved returporto, selv etter å ha fått Gyldendalprisen og blitt nominert to ganger til Nordisk Råds litteraturpris, uttalte Einar Ibenholt, forlagsredaktør i Gyldendal i sin minnetale.
Oddvar Aurstad var Aamodts redaktør gjennom seksten år i Gyldendal.
– Aamodt kommer til å bli stående som en av de virkelige store lyrikerne i dette og forrige år-hundre, sier Aurstad om det nå avbrutte forfatterskapet.
Flere har nevnt Bjørn Aamodt som «den siste klassiske arbeiderdikter». Dette mener Dag Haugstvedt er en redusering av Aamodts poetiske stemme.
– Det er ikke bare en viktig, og savnet beretning fra kroppsarbeidet i Norge. Arbeiderdiktene fra sjøen har også en voldsom eksistensiell slagside. Aamodt stilte enormt svære spørsmål fra konkrete utgangspunkt, påminner litteraturviteren.
Haugstvedt låner en linje fra Aamodt for å illustrere hvordan den konkrete utsikten fra vinduet på sjøen ble abstrahert til noe større.
– «Bevissthetens lille kuøyne», skriver Aamodt, og det viser at dette er et prosjekt som peker utover arbeidet, kroppen og tingene. Det har større dimensjoner.
Lyriker Helge Torvund sier det slik til Bergens Tidende:
Bjørn Aamodt var ikke redd for å trekke teppet under det mørke gapet som vi av og til kjenner suget ifra.
Ånden og arbeidshånden
– Jeg prøver å beskrive det som foregår inne i huet på deg, mens tida går. Øyeblikket som brister, sa Bjørn Aamodt i et intervju med Dagbladet i 2002.
Den hjemkomne sjømannen, og oppsagte kranføreren var en autodidakt; en selvlært intellek-tuell som holdt seg unna det litterære liv og forfattertilstelninger. Fjernt fra jåleriet skrev Aa-modt frem en poesi som arbeider med systemene; alfabetet, det periodiske system, eller ned-byggingen i industrisystemet.
– I diktsamlingen «Anchorage» er alfabetet og tallrekken erstattet med geografiske navn som favner så godt som hele kloden. De poetiske bildene viser oss sjømannen, industriarbeideren, og poeten Aamodts erfaringsverden. Det er dikt om å vokse fra barn i et avgrenset norsk miljø til voksen mann med verdenshavene som arbeidsplass, forteller Oddvar Aurstad.
– Men diktene lukker seg ikke inn i selvbiografien, de er monumenter over tid. De er en kol-lektiv historie som den moderne norske turbokapitalismen er i ferd med å kjøre på skraphau-gen: kroppsarbeidets æra i norsk skipsfart og industri. Aamodt skriver om båtdekket og hav-nebaren, om never og nattehimmel, om arbeidsgleden og arbeidsstoltheten, oppsummerer Aurstad.
– Først forsvant Georg Johannesen, og nå Bjørn Aamodt. Norsk lyrikk tappes for store lyrike-re, avslutter Dag Haugstvedt.

( Fra Bergens Tidende)

Lunken urin / japanske kirsebærtrær

Pollensesong parallelt med at Bergen eksploderer i vår og de japanske kirsebærtærne skinner i lilla farvning.
Akkurat nå innelåst i Vaktmesterbolig, prøveforelesning i juni, og juni er rett rundt mursteinshjørnet.

Man må tømme våren for det den er verdt, jordbær druknet i vanilje, hvitvin i skyggen medan Ø febrilsk formgir og redigerer neste Syn&Segn. Leggene er blå, men venter på å bli brune. Det tynneste sommerskjørtet er sortert frem fra min schizofrene garderobe.

Og bak vårklisjeene skumrer det selvsagt av deg, ditt ustadige menneske, eller kanskje ikke deg, men ideen om hundre andre.
Siste ukers samtaler toppes uten konkurranse av en time eller to med Hildegunn Dale på kafé. Hvor ekstatisk man kan bli i kroppen av å samtale om poesi.

Bjørn Aamodt er dessverre død, det er vanskelig å skulle gjengi, og demed redusere, et forfatterskap i avissverte. Men jeg har forsøkt, og fikk uvurderlig god hjelp av mine kilder.

060502006

tredje året på rad, og likevel kommer det alltid som et sjokk, et rykk, når dørene slås opp, orkesteret har trappet opp, og vi skal seile galant nedover grieghallens tusen trappetrinn, det er mørkt, og det er høytid i kroppen, jeg følger med på de tretten kroppene bak meg, vi sjunger oss inn på scenen, det er taler og blomster, regn av kameralys fra punkter i salen, stemmen min i mikrofonen, kastes ut i konserthallen, til rad nr 69, et slags patetisk forsøk på at hvert navn skal fylle rommet, ikke som den gulliksenske tanke at vi bare er ett individ blant milliarder, men heller etter festtaler kim frieles tanke, den spesielle blandingen kjøtt, kjemi, stoffer, beveggrunner og handlinger som gjør oss fullstendig skillbare. Sola sto hardt på orkesteret og under Grieghallens høyeste punkt var det hett og indidan summer under taket, jeg kom nesten rett fra en sleppefest, de røde leppene fra i går, silkekjole, Ekstasar og See, say and sea på Cafe Opera, påfølgende fest i Prof. Hansteens gate, endelig i besittelse av Gottfried von Baders Dagbok, behørig og meterologisk signert, noe om den varme mainatten, en slags øyeblikksrapport, var det ikke det du skrev, Pål? ( jeg var allerede på den lange veien hjem)

WE ARE UGLY / BUT WE HAVE MUSIC

HEY, THAT'S NO WAY TO SAY GOODBYE


I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
yes, many loved before us, I know that we are not new,
in city and in forest they smiled like me and you,
but now it's come to distances and both of us must try,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

I'm not looking for another as I wander in my time,
walk me to the corner, our steps will always rhyme
you know my love goes with you as your love stays with me,
it's just the way it changes, like the shoreline and the sea,
but let's not talk of love or chains and things we can't untie,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

I loved you in the morning, our kisses deep and warm,
your hair upon the pillow like a sleepy golden storm,
yes many loved before us, I know that we are not new,
in city and in forest they smiled like me and you,
but let's not talk of love or chains and things we can't untie,
your eyes are soft with sorrow,
Hey, that's no way to say goodbye.

( Songs of Leonard Cohen)

RAINER MARIA RILKE

JEG tror jeg må begynne å arbeide med noe, nå når jeg lærer å se. Jeg er åtteogtyve, og det er skjedd så godt som ingenting. Vi gjentar: jeg har skrevet en studie over Carpaccio, som er dårlig, et drama som heter Ekteskap, som vil skildre noe svikefullt med tvetydige midler, og vers. Men med vers kan man utrette så lite når man skriver dem tidlig. Man skulle vente med dem og samle sinn og sødme et helt, og om mulig langt liv, og så, helt til slutt, kunne man kanskje skrive ti linjer som er gode. For vers er ikke følelser, slik som folk tror ( dem har man tidlig nok), - de er erfaringer. For et vers´skyld må man se mange byer, mennesker og ting; man må kjenne dyrene, man må føle hvordan fuglene flyr og vite om den geberde de små blomstene åpner seg med om morgenen. Man må kunne tenke tilbake på veier i ukjente egner, på uventede møter og avskjeder som man lenge så komme- på barndomsdager som ennå er uoppklarte, på foreldrene som måtte krenke når de kom til med en glede man ikke forstod ( det var en glede til en annen - ), på barnesykdommer som begynner så selsomt med dype og tunge forvandlinger, på dager i stille, dempede stuer og på morgener ved havet, på havet i det hele tatt, på hav , på reisenetter som bruste avsted og fløy høyt med stjernene, - og det er enda ikke nok om man kan tenke på alt dette. Man må ha minner fra mange kjærlighetsnetter hvorav ingen ligner på de andre, om skrik fra fødende og om lette, hvite, sovende barselkoner som lukker seg. Men også hos døende må man ha vært, må ha sittet hos døde i stuen med det åpne vinduet og de støtvise lydene. Og det er enda ikke nok at man har erindringer. Man må kunne glemme dem hvis de er mange, og man må ha den store tålmodighet å kunne vente på at de kommer tilbake. For erindringe alene er det ennå ikke. Først når de blir blod i oss, blikk og geberde, navnløse og ikke lenger til å skille fra oss selv, først da kan det skje i en meget sjelden time at det første ordet av et vers reiser seg fra deres midte og går ut av dem.

Malte Laurids Brigges opptegnelser, 1910

what is new? sorgsolen skinner, lesesalen ligner et gangsterparadis, jeg leser om edderkoppen, om hengemyren og alt det andre du har skrevet, og gyldne linjer som ”dødens stillhet/ sliper våre ord/ og knaser dem til støv – Og du tror det kanskje ikke, men jeg hadde ansiktet ditt i ryggen, det kostet meg dyrt å slå en linje, alfabetisere frem ei setning, uten at den skulle bli flat, og skjule min indre agenda, kall det nysgjerrighet i blodet, kroppens appetitt, eller bare mange års evne til å skjelne ansikter i mengden, jeg har ikke pil og bue, eller krittede formler på ei grønntavle, jeg har bare mørkeblå ugleøyne, ikke som lystavler på flyplasser, eller enebarn i taus lek med seg selv, ikke den type beskjed, og på kjøleskapet, kan vi stave dette: det er feil at når du sover, så er du et sted nærmere døden, et ikke-sted, ja vel, men likefullt, reversibelt levende.

det regner farge!

det regner farge!
Originally uploaded by mariljesilje.

det regner farge!

det regner farge!
Originally uploaded by mariljesilje.

Kom hjem
for å fortelle
om kjøpesentrenes
forlatte nattegulv
sovende prøvedukker
horene i Istedsgade
de slitte øynene
til dyrene i zoologisk hage
jeg var den øde kvinnen i barens midte
jeg var tiggeren i tredje kvartal
en helt tilfeldig forbipasserende
det er alltid for sent når jeg skriver dette
utstillingen er over
kjemikalene fjernet
forstedene har fått brede avenyer
kroppene sover og sover og sover

Feil by ( CPH-OSL)

Ikke noe sted hviler ensomheten tyngre enn under de hvite dynene på et hotell mørklagt av natt og portierens tomme søvnøyne. Du skulle ikke være her nå. Du skulle være alene under din hjemlige dyne, sovne til Wainright, sove skjevt i sengen som ble herjet med under en fødselsdagsfest, ikke Gardermoens ingenmannsland, klokka er to om natten, og den eierløse digitalklokken lyser rødt og ligner ei pulsklokke, du har tømt fjernsynet for selskap, lyder, og blitt ruinert for gleden ved å synke i vann. Selvfølgelig sover du stakkato. Korridorlyder, fremmed seng, ikke som sengen i Istedsgade, blåkreppet hjemmebrakt sengetøy, køben-havnerstøyen. Tomme frokost-tv-lyder bryter seg inn i søvnen, klokken er 05.58, frokost snart, og du lukter råte fra leppene, svette, Coco og ensomhet ( kjennes det ?)
( BGO)

Se, snø.

Det snør ute, snør gjennom nettene i St. Germain de Pres, over knoklene, prestekragene, mine hyttekalde knyttnever, det snør over fotografiene, papirene, og skrivemaskinen som knuste mot asfalten, det snør over blikket ditt, over tiggerens hender, ansiktet ditt etter hvitvin og gyngende savn. Se, som snøen legger seg mellom, som den oppløser, som den fortærer og gjør levende i selvsamme minste krystall, det snør gjennom tiden, skriften, sprengte blodkar og melken som surner og forfaller på kjøkkenbenken. Se, hvor alt hva som har glidd forbi øynene, faller stillfarent ned, som snø, som krystall, som regn, maskekledd nedbør, snør gjennom smilet, snør gjennom min tynne, tynne tanke.

På tynt grunnlag

Bare jeg og en kopp kakao, en tilfeldig samtale om solens manglende skarphet, vi innfinner oss med at det er februar, og ikke juli, og at kulden fortsatt skjærer gjennom tynne strømper, sommerkledde kropper, det er bare jeg og et pappkrus, og det holder, det er passelig, et menneske til ville være for mye, jeg liker å sovne og våkne alene, jeg liker å bare ha deg i tankene, i alle fall et semester til. For vi har jo sola og de sennepsgule murbygningene, og jeg ser at jeg kler dem, jeg er gjennomgående gul i dag, jeg kan speile meg i murkledde Sydneshaugen skole, og jeg vet ikke hvem som kommer best ut av det? Jeg la meg ord på minne i går, det Solstad sa, og ikke sa, sigarettfingrene, telefonsamtalene, forholdet til Proust ( jeg glemmer at han er død, noe sånt sa Solstad) Og hvordan skulle vi overleve hvis vi ikke ( ...)

Rom og Solstad

Sitter i den røde sofaen, bena på bordet, krokan-is og kaffe, det er Martha som synger fra stuen, og det er Rune Christiansens fine roman Intimiteten i fanget, det er kulden under føttene, isen i magen, og et halvfalskt lys fra skrivebordet. Et bilde av Nicolas de Stael på veggen, nyvaskede håndklær i en tøyball. Jeg har gjort et ærlig dagsverk, lest kapitler på Universitetet, karret meg opp til Fløyen, svømt en halvtime og laget en pai som nå står halvspist og delt på midten. Nå her på rommet, en glassommerfugl vibrerer i gardinene, vi dro ikke for i dag, dagslyset kiler i kroppen, alt er passelig mørklagt, det burde finnes flere ord for dette.

Og så er det Solstad på tv, og så er det Rune Christiansen igjen.

savnet skjuler maske på maske

Jeg sitter her med plastikkaffi og en gul sydvest, samt Dylan-gjendiktningen til Vold, Damer i regn. Foran meg en papirrefleksjon over Claus Beck-Nielsens biografi, skjermen er blank, fingrene tørre.

Det finnes alltid ansikt å savne, men savnet springer kanskje mer fra mørke punkter i kroppen enn fra individuelle særtrekk. Som om savnet var en maske som avdekker en annen maske. Jeg kunne gått til kafeen hvor du sitter, drukket av det samme glasset, men igjen, savnet er for stort eller skjevt til at det kan mettes. Nettene kunne vært vakre og langsomme, vi kunne snakket om årtier, og det kunne vært en klang i meg som unevnelig fastslo at alt var perfekt, nærmest verneverdig, men likevel får ikke kroppene våre sove i fred, øyelokkene forvitrer i natten

1222 Finse

Snøstillfarne Susanna & Magical Orchestra spiller på Finsejazz, og jeg tror ikke det finnes noe annet i verden jeg heller vil enn å møtes der, hotellet er fullt, vi kan låne en lavvo, bygge iglo, være eskimoer, la de gjennomalkoholiserte kroppene våre henge i baren, ha lepper tunge av rødvin, seine netter, øynene henger bare til pynt, de er lukket og låste, det er januarkveld, siste januar, en ruin, en rest, årets begynnelse, noens slutt. Jeg hvisker, glem det jeg skrev om bøkene jeg leser om kvelden, jeg kritter meg gjennom verdenskartet, hører på en annens fortelling om fire måneder gjennom indiske byer, sykehus, og jeg kjenner på trangen til å låse ned alt jeg har her, ansiktene, rommene, berøringene, avhandlingen, la alt sorteres, krympes. la meg vite om du er av dem som forvitrer, som får lepper av stein, more-nemateriale, som knuses mot tiden, eller som alltid vil være en forlatt høyde over havet.

From Trondheim with Love
Originally uploaded by runeh.

Och jag vet att vi inte skall överges

arktisk

Og jeg tror at alt har lagt seg til ro, derfor legger jeg beina på bordet og tillater meg selv å surne i ørelappstolen, Christophe Dufosses prosa foran øynene, noe stjålent og vakkert innover i ørene, det er lov å legge seg igjen, selv om huset er tømt for eksamenslesende, det er lov å ta med seg den blå myke, Johannesens utvalgte, lese og sovne, mens oljeovnen gjør alt litt mindre arktisk.

Hørte på Blixen i natt, om biler og hårsveis og fortellingen

I natt var det frostnatt, skarp og klar. Jeg satt alene i stua i den midnattsdøsige leiligheten, og så en dokumentar om Karen Blixen, Blixen på Rungstedlund, København, i Afrika, og sammen med Marilyn Monroe i NY, Blixen ble eldre og klokere, men hele tiden i elastikken mellom skrøpelig og sterk, hun la ut på amerikareise, syk og gammel, men klar og artikulert, øynene vakkert sminket, og denne kroppen som rommet så mange tap, men derav fortellinger, i 1913, dro hun alene til Kenya og startet The Karen Coffee Company, og herfra kommer Breve fra Afrika

Til Ingeborg Dinesen, januar 1923:
"To Raad skal jeg give alle yngre Kvinder: at klippe Haaret af og at lære at køre Automobil. Disse to Ting forandrer hele Tilværelsen. Det lange Haar har virkelig været et Slaveri gennem Aartusender; man føler sig pludselig saa fri, som Ord ikke kan udtrykke, med en kort Manke som man kan ordne i et Minut, og som Vin-den kan blæse igennem. Og naar man saa herude ikke har Korsét, saa kommer man virkelig til at kunne bevæge sig som en Mands jævnlige."

Disse linjene er ikke gyldige som billett

Han kom klokka elleve i går kveld, det var mange som pustet, ventet og frøs på stasjonen, vognhallen er stor nok for linjen av avskjeder, og de røykende fra Bill Bentley pub. Jeg hadde ny, grønn kåpe og på leppene lå et helt middagselskap og dormet, og gjorde leppene mindre kyssbare, mer som om korsikanske blå druer hadde overvintret.
*
Det finnes så mange morgener hvor jeg har tråkket meg gjennom toghallen, sett tog komme og gå, det finnes dem som har søvn som fortsatt tynger øyelokkene, og det finnes dem som har vært våken en hel natt, sett sitt indre projiseres ut i det ytre, industristeder fulle av høst, forlatte fabrikkhaller, eller en kilometer full av sne.
*
Du skulle sett meg nå, jeg har en hel vinter under huden, papirarkene er seigere, jeg skriver fra morgen til kveld, håret ligner ikke lenger garbo, eller andre årtier du stilte opp, jeg røyker som pipene fra aluminumsfabrikken, verkstedshallen, men jeg har et tikkende hjerte av sølv.

Brev tilbake til en tom leilighet

Marken er tung av vinter og glemsel, jeg har et nattog som ikke slutter slynge seg rundt i kroppen. Tilslutt sender jeg noen ord, og jeg vet ikke om det er fordi jeg har to glass vin under huden, som surkler rundt i årer og arterier og gjør hjertet mer enn gjennomsnittlig varmt slik at jeg glemmer at det er en hul, todelt muskel, en overvurdert størrelse, eller forbindelse mellom mennesker.

Jeg har vært inne hele dagen, lest noen av Sylvia Plaths 639 Letters home, skrevet til E at kroppen er tynget av rallende godstog, av ferjer og barn som ikke får sove om natta, og svaret er kjøtt, fett fårekjøtt som tetter kanaler og tanker, og jeg tror på det jeg skriver til A om at intellektet surner akkurat nå, og at jeg savner byen, jeg savner min tomme leilighet med oppvaskruiner fra et middagsselskap, og med passe utsikt ned til byen, skjermet og tilstede på samme tid. Gleder meg til å dra beigemykt, nytt sengetøy på soverommet, og sette ut skåler og kopper som nye av året, av og til har jeg lyst til å flytte, finne nye rom, og skriveutsikter, ikke bare være tvunget til å la øyne hvile mot en mikroskopisk skog og vinduene fra Hospicet, men nå er jeg fornøyd, fornøyd som når jeg venter gjester og telysene danner små øyer av gull og innside, utside forvrenges og veksles, byen blinker inn i rommet, og rommet speiler seg i byen, stemmen som fyller stuen er aller snarest din.

REGNET slår mot rutorna

REGNET slår mot rutorna
Originally uploaded by mariljesilje.

REGNET slår mot rutorna
Vinden är stark.
Når jag böjer mig ned
så sjunger det i kroppen
av minnen, vassa skarpa
(...)
De ljusa, lätta dagarna
tunga som portar
slagna i järn, mälade
mörkare än döden.
Ôppna en sådan port.
Du skall se att den enda
du möter är dig själv;
tid skälvande genom kroppen

( Lundberg)

Världen, är ett hjärta, vi flår varandra

REINT MORGONLJOS: BARE DETTE GULE, SKARPE, VENTANDE SOM STOGGAR TRAFIKKEN, SETT EIT SJUKEHUS PÅ VENT, VINTERKALD ASFALT, ALLE DEI EG IKKJE KJENNAR SOM VENTAR, ALLE DEI EG KJENNAR SOM SØV, EG ÅLEINE MED KALDE ARMAR OG EIT KYSS VINTEREN HAR FROSE BORT, EG MED EI BOK UNDER ARMEN, OG PERLEFARGA PULSVARMARE SOM IKKJE PUSTAR LENGTEN BORT, HER PÅ BUSSTOPPET HARALDSPLASS, KLOKKA ER 08.56, OG EG ER ALTFOR SEIN TIL ARBEIDET, OG HO VEIT ENNO IKKJE AT DESSE LINJENE ER SKREVE I BOKA HO HELD MELLOM NEVAR AV VINTER, VENT OG FORTOLKA BESKJEDER:


Jag älskar dessa timmar på morgonen
innan världen står klar och definierad.
Du får vara allt och jag blir osynlig,
svävande som en farkost genom minne,
förhoppningar, kristallisk klar
som Hölderlins tystnad

A tension strains in silence

Det spores en ekte glede i det å skru vekkerklokka fra 05.25 - 07. 30, to timer søvn forlengelse fra mandag hvor jeg våknet under militærdyne på feltseng i St. Hanshaugens hyggeligste kollektiv. Jeg liker egentlig å traske byen på den tiden av døgeret, kjenne asfalten vinterlig under føttene, og se Slottenparken isende, mørk.

Det gled så lett, flytoget gikk akkurat da jeg hadde kommet, kjøpt studinebillett og satt meg blant de pendlende, dokumentmappebærende, de som skal til Malapensa, forhandle en tjukk kontrakt, strekke armen blindt etter en symbolsk gave til den som måtte vente solveigsk hjemme. Jeg skal ikke det.

Denne gangen snek jeg kofferten til S med inn på flyet. Jeg bannet stille, men bittert ettersom det gikk som en lek. Den ble ikke veiet, og funnet for tung, slik som på fredag da jeg tilbrakte store deler av kvelden på blankt Gardermoen-gulv, alene og ventende mens øyet vendte kyklopisk mot kofferten som var glemt i Bergen.
Og så rakk jeg være på jobb klokka 09.00 Bergen. Takk til metallfuglen. Jeg kan simpelten ikke slutte fascinere meg over slikt.

bakenfor kardemommeloven

jeg er egentlig fryktelig trett, gikk fra sen kveldsvakt til morgenvakt, fra fullformat til tabloid, i dag har jeg kjørt som en nyklippa dronning gjennom byen, ut i skyskraper-surburbia hvor jeg har møtt loddefjords største hjerte, fine mennesket som lager jul for alle som vil komme, tiende gangen nå, jeg tørka en hemmelig tåre fra øyekroken, og det var like før jeg skrev og fortalte deg om hva jeg hadde sett

jeg liker stå og vente i kaffekøen på maskinblanda sort espresso, jeg liker å våkne når øynene forveksler morgen med natt, hente tre aviser i postkassa, finne ut hvilken sang, eller hvilket dikt kroppen trenger for å gli inn i dagen, jeg liker bussene som kommer i skyttel, og følelsen det gir meg, jeg liker gå til bokhandelen og stjele en side som minner om deg

i går var jeg en sen nattetime på seveneleven og så menneskelig skrøpelighet vise seg i alle formasjoner, en gatas tjener som betingelsesløst ble kasta ut av kapitalkiosken fordi han ikke hadde sedler i sirlige bunker, eller den stupfulle piken uten tekstiler som forsøkte stjele pengene til en godnavla fyr som spanderte pølse med brød, det forgjengelige viser seg, og forsvinner ikke

kvinne for forskning!

http://kvinneriforskning.no/magasin/studenter.html

Rudolf på ein sundag

Gårsdagen krystet ut årets gastronomiske opplevelse, en fabelaktig reinsdyrsgryte tuftet på fløte, solbærsirup og vørterøl, blant annet. Berusende bra, særlig i kompaniskap med en rødvin som svimlet et studentbudsjett, og som E mente smakte kork. Jeg var i alle fall storfornøyd, The Handsome Family og Bonnie Prince Billy sang, og alle hjerter pustet seg tilbake til 70-tallet og skjermens fremvisning av film fra Alaska, Bremanger og New York. Jeg er den dag i dag evig takknemlig for gjestebudet, men litt diskreditt til kokken (E) som holdt meg våken en hel natt på grunn av overdose espresso. Tilgivelig, dog.

Sundagsdraum på berlinsk

jeg drømmer dette: har toget frem til en av berlins mange bahnof , noen venter på meg der, det er sent på natt, og jeg har latt alle mine kolli passere i en linje ut fra berlin, til transatlantiske dimensjoner, og jeg går jo og grunner på dette, hvordan jeg skal klare meg i min minimale bekledning, ringer de få jeg kjenner i berlin, d ønsker ikke ta i mot meg, men jeg har en oldingehjarte av en telefon, tilnærmet flatt batteri, og tilslutt får jeg komme til ham i en leilighet som åpenbarer seg, vokser fra hans beskrevne hybelstørrel-se til ballsal med soverom&stuer på rekke og rad, samt sirlige plasseringer av kanonrek-ken av dvd-utgivelser, jeg går ganske blid og fornøyd ut i berlinske gater, og tenker at bygningene ikke tilhører noe annet sted enn dette.

and time is just a hunger

Klokka er 22.08 och jag kjenner meg nesten som en nattskiftarbetar, nå begynner dagen, det har vært mørkt utenfor stua siden cirka tre, jeg har lest litt i en knasefin samtale mellom Olav H. Hauge og Eldrid Lunden, liker hvordan hver detalj står ut fra papiret, Olav H. som skrur varmen opp til 600, alt dette som levendegjør, slik at jeg nesten kan si, jeg var der, jeg også, jeg plukka et eple fra hagen til Olav og satte meg på trammen og lot øret feste seg sakte mot nøkkelhullet, og så stod jeg der hele tida og ble kald og varm om hverandre av språket og av hardangerregnet

Har pløyd aviser og kokt blomkålsupppe, og drømt&savna på den måten som bare ettermiddagssøvnen kan fremdrive, lyse lette drømmer, et par oppvåkninger, mellomtilstand par excellence, slukka lyset i stua, skulle lage kino, men filmen var til de grader besmitta med enkleste amerikanske ideologi, toposen En Trussel Utenfra, du vet.. Nå drikker jeg min obligatoriske jobbkaffi, dagen er svart av skodde, men jeg ser mot Vaskerelven-vinduet og konstaterer et bevegelig smil i speilglipen mellom persiennene. Ute er det kveld, vinter og natt på samme tid. Jeg får en melding fra min kollega som kan bekrefte: Ja, jeg er Kongeriket Fusas hoff-fotograf i aften.

walk into the sea

I can walk into the sea
And I can choke away the memories

Do I have to stay alive
Just to keep our dresses white?

You've come to me in dreams
With all the other pretty things
You tell me about a savior
And how his soul goes on forever

And time is just a hunger
It leads itself to nothing
When it finally takes us over
I hope we float away together

Yeah, time's the great destroyer
Leaves every child a bastard
But when it finally takes us over
I hope we float away together

( Low)

jeg kommer ikke til å huske navnet, eller stedet

(Eva:) So what happens now?
(Che:) Another suitcase in another hall
(Eva:) So what happens now?
(Che:) Take your picture off another wall
(Eva:) Where am I going to?
(Che:) You'll get by, you always have before
(Eva:) Where am I going to?

Time and time again I've said that I don't care
That I'm immune to gloom, that I'm hard through and through
But every time it matters all my words desert me
So anyone can hurt me, and they do

(chorus)

Call in three months time and I'll be fine, I know
Well maybe not that fine, but I'll survive anyhow
I won't recall the names and places of each sad occasion
But that's no consolation here and now.

Om det nu är osynligt, så fånga det som snö kristaller kropp

I kveld skal jeg drikke en flaske spansk og rød for å feire Sigrid Sandemose i et øde og herskapelig hus i Salhus, har vært der én gang og spist en fortryllende paella, og omvisning i villa avec ballroom, stue med penislignende tapet, og loft med syltetøylager. I hagen skal Ask Burlefot ha moret seg, begjærslig that is, med ei dame, og jeg er redd jeg kommer til å tenke på deg, bli full og melankolsk og savne, på den kjærlige måten, jeg liker best når du stryker meg bak øret, det er det fineste, men nå er du så langt borte at savnet er større enn navnet eller ansiktet ditt, og det stammer kanskje mer fra meg enn fra deg, jeg veit ikke. Mennesker jeg bryr meg om refererer til deg, og jeg skulle jo ønske jeg var der, lett og lyttende før jeg traff deg i stengetidsnatta, og folk var sure eller fagkritiske, og alt var for tidlig, og nå er det visst altfor sent.

SORGEN SPRINGER FRA ANSIKT TIL ANSIKT

I natt stod jeg opp,
låste en drøm ute av verden

ville være en rest av kjærtegn
lukket inn bak leppene

I dette rommet omskriver jeg gamle brev
til nattbordlampen ligner en middelmådig sol

De sier tiden, og mener det som legger seg i en linje
Glemmer alt som inngår, faller sammen, oppløser seg
kalklaget som rommer blikkene, kyssene, samtalene
alt som umerkelig inngår i kroppens reservoar

**
ønsker bare:
sitte en hel dag og kritte et dikt mot bordet
tape det hele mot ditt hjemkomne ansikt

mens byen ligger lydløs der ute,
gatene sørger over år som ble borte

munnens sorgspråk til dette lydløse ingenting som blir igjen av oss

OCH ETT LEENDE

Natten är aldrig fullständig
Den fins alltid eftersom jag säger det
Eftersom jag påstår det
Vid sorgens slut ett öppet fönster
Ett fönster där det lyser
Det fins alltid en dröm som håller sig vaken
En önskan att tilfredsstilla en hunger att stilla
Ett frikostigt hjärta
En usträckt hand en öppen hand
uppmärksam ögon
Ett liv att dela med varandra

( Paul Eluard)

skriver ikke til deg mer

jeg skriver til deg fra den parisiske bydelskaféen ( rundt meg skråler forstedsbarna, det er jul og sangene skal innøves uten at verken tonetrappen eller språket beherskes fullstendig)

jeg skriver til deg, og det er sommer, og geografien viser rio, jeg har funnet meg en strand hvor sanden ikke brenner fullt så mye som andre steder, byen er full av blikk som vil meg vel, jeg har invitasjoner til kjølige drinker, uleste brev, og solkremen ligger hvit og ren på huden, alt synes overskuelig, som horisonten og den store ansamlingen av mennesker, alt dette som isolert ville pustet angsten inn i kroppen, har nå vrengt seg, som i et lydbilde, der tusen skrålende unger glir harmonisk mot øremuslingen

jeg skriver (til deg), og jeg er hjemme, badekablene er ennå kalde, det er vinter, og flere år har gått, jeg har ikke skrevet et eneste ord i mellomtiden, bare uvesentligheter, små brev til andre personer jeg kjenner, sanglinjene jeg skriblet ned i en bok er famlet, du ringer og spør om det vanlige, om jeg savner, jeg ser for meg telefonkiosken der du står, på krysset mellom universitetet og de neonvaskede kafebygningene, desember er uopplyst i sitt mørke, leser jeg i ei avis fra i går, eller var det stjålet fra en annen plass? det er uansett fortsatt umulig å svare

Lyden av min egen døde stemme

Det er utvilsomt litt rart å ringe hjem til huset hvor jeg ikke har bodd på fem år minst, det er kanskje syv leiligheter siden, har glemt adressene, husker disse: Rue Michel Brodon, Nye Sandviksveien, Agnes Mowinckels gate, Steinkjellerkroken, Lymburn Street, og så likevel, så mange rom og liv siden, men min stemme på svareren, som et symfoniorkester som spilte i Royal Albert Hall, kanskje som den enslige oboen, eller klarere, sterkere, illusorisk levende, kanskje dyp og god som en cello, melankolsk i midten, alltid en tersett over? Det er jeg som sier at vi bor her, Åse, Bjarne og Silje, men det er jo ikke sant, jeg ringer til et hus hvor ingen er hjemme, og her har jeg sitta og spist fiskepinner om mandagen, og jeg har hylt av glede for hver spaghettimiddag ( så kontinentalt) jeg har venta i trappen fordi pappa var full, eller spist tusenvis av pinneis og kasta papiret bak senga til mor&far, det var også netter som dette: hvor jeg hadde min fjortende øreverk og pappa varma melk i den lille smørsmelteren, så drakk jeg fra en rosa plastkopp og merka at smerte er en størrelse det går an å få has på, særlig hvis man har en pappa med større hånd enn øret ditt, og du kan ligge i senga mellom mor og far med øret mot pappas hånd, og akkurat da er det ingenting i historien utenfor som kan true. Men fortsatt er det rart å ringe hjem til sin egen stemme i et hus der jeg ikke finnes, bare unntaksvis. Fortsatt er det lov å banke på ruta om natten, etter en kald kald kveld på Garage, hvor jeg så ansiktet ditt, før det forsvant i et mørke

a song for billie holliday

hele tiden vil jeg at det skal skje noe, at brien skal smelte perfekt mot tunga, at min minste kusine legger sin mjuke babyhud mot kinnet mitt, vil at telefonen skal lyse og ringe, at det skal være deg, men ikke deg, at kalendertegnene fylles opp av flytider, at du står akkurat på det punktet hvor du stod sist, lett ventende mot en av toghallens skitne søyler, du trenger ikke ta med deg blomster denne gang, for vi skal ta inn på hotell, jeg har reservert et rom for penger jeg ikke er i besittelse av, vi må ommøblere rommet, vaske badekaret, ta med egne håndklær, men ingenting gjør noe, hviner vi, for vi har ventet så lenge, en alderdom, på denne dagen, det er nesten nødt til å bikke over, men det gjør det ikke, jeg åpner vinduet, inhalerer byens ekskrementer, du har surra et håndkle rundt livet, og er naken og fin, og alle muskler spenner seg, og tiden tar et fraspark, og jeg vil bare ligge i timesvis for å avkode takets tilfeldige riss, og du kan ikke forstå at noe så lite gjør en hel kropp stappfull av lykke, og jeg sender deg av gårde med kartet og anbefalingene, vet jo at du har byen skrevet inn i handa, at du eier gatene, men du har fortsatt blikket fiksert av nysgjerrigheten, og det er derfor jeg lover deg år av det som kommer, derfor jeg møblerer rom bak membranen, bokhyller, slagstøvler, selv din sorteste side skal ha utsikt til gaten, til menneskene som ser oss, bitte små der vi står

På nytt har jeg lagt meg sent, men det er noe i luften

jeg har akkurat fått L´Amerique au jour le jour i posten, og gledet meg hele kvelden til å åpne boken, kroppen godt gjemt under dynen, passelig mett etter frukt svøpt i vaniljekesam, og en deilig ovnsbakt laks, Ane Bruns nyduetter har svinget i rommet hele kvelden, A og jeg har diskutert Soundgarden versus mine roligmelankolske preferanser, og vi parkerte anlegget på Placebo, det var et møtepunkt, fant vi ut

Utenpå boken: et nydelig bilde av Simone, vakker og tankefull ( fotograf ukjent) , og jeg liker å tro at det er metroen som farer bak henne, men jeg ser jo at det er bokstaver i neon, kanskje La Coupoule, yndlingsstedet til JPS og henne, må gå der en dag, drikke kaffi, bare for å lengte og beundre på en slags kitch måte, i alle fall, Simone skriver bra, litterært, og jeg har ikke kommet langt, men jeg gleder meg til å følge hennes blanding av eufori og skarpe observasjoner, kritikker etc, og ingen ingen skal etter meg få lov å si at ikke Simone kan skrive presist om følelsen av flyet som tar av i Paris, eller å drikke Manhattan på Manhattan på en fest hvor det bare er bøkene du kjenner, jeg gleder meg til å lese om jazzkonsertene, gangsterne i Chicago, Simone i New York, frokosten på drugstoren på hjørnet, Jeg har ikke noe å si ennå: jeg kan bare lytte.

det hvite innenfor er plast

1
det er noe vakkert ved å være våken når resten av byen synes å hvile i forfatningen av sine klareste drømmer. jeg spoler til spor 71 på digterstemmer, dette er en morgen for thomsendikt, mens jeg sluker fullformataviser og tabloider, avisene tunge av farge og ansikter.

( etterpå) et brennemerke på min venstre pekefinger, det sortner bekymringsfullt fra stekeovnen, alltid denne samme frokosten, cheddar, salami, olivenolje og hvitløk, den seige osten er et dødt foster mot lepper uten fukt

det formløse gies språk, visste du at det finnes en setning for ansiktet ditt, skriver jeg den, driver ansiktet ditt i en godartet odyssee bak pannebrasken min. hele dagen i et bevegelig, bristende bilde, frem og til bake, som i et gyngespill.

i isflakets hastighet, drives jeg mot dette: skrive hvor snøvakker utsikten er fra vinduet der jeg sitter.
mens hvert ord nagler meg fast tilbake

2
Papirkruset har leppenes avtrykk, de blodrøde fettmerkene, vilkårlige fargeflekker mot det hvite plastlokket, og alt dette avtegner seg mens Dylan skriver til Isis, solen står skarpt på himmelen, togskjelettet kiler under føttene.

Du sover i en by langt unna, jeg husker urinstanken fra metroen, og den uteliggende mannens klamme hånd, det er jeg dette jeg vet om byen, parken du pleier ringe meg fra, og berette om Luxembourghagens minste forgreininger, den salte løksuppen i latinerkvartalet, og dine hvileløse søndagsrunder i Musee d Orsay. Med fingeren som før fikk myke innriss av skjeggstubbene dine, kan jeg følge dine mikroskopiske bevegelser langs kartet, en slags hendenes nekrolog, vi blir aldri 1:1

innsyn fra Vaskerelven

Oh, søvnhjarte, ven av meg.
Jeg legger meg i minnelig tid, en søvn etter forskriftene, lese litt om Edward Hoppers malerier, noen få linjer i Hamsuns Mysterier før søvnen tikker inn, taktfast som en mikroskopisk død, og jeg sover etter søvnbiologens gyldne bibel, våkner bare 05.40 og tror at verden har startet ( så redd for å gå glipp av dette) Så sovner man som betong, som et fast byggverk, og sover tolvtimer i strekk, og man føler seg mer i slekt med dyrene enn menneskene

Mørket gynger utenfor, kryper inn i kroppen og brer seg utover, det er da man griper fatt i noe utenfor, en naiv tiltro til tingene, veggene som omgir mine atten kvadratmetre, kaffikoppen fylt av perfekt blandet espresso og kokvarm melk.

Alt glir over hver gang kroppen gjemmer seg i klor

Jeg har ikke sett gangene under new york city

jeg har ikke sett gangene under new york city
i tankene mine løfter de seg som broer
under skyskraperne
bærer tyngden av en hel by
over bueganger og luft

jeg har ikke sett menneskekavet
gjennom tunnelene
men i tankene skyver vognene lyset foran seg
over skinner gjemt der nede

jeg har hørt at metroen i new york
aldri legger seg
-at når alle har reist dit de skal
og den siste passasjeren har forlatt perrongen
fortsetter metroen
dundrer opp av jorda
og drar vinduer av lys gjennom natten

Katinka Vivendel

regnet stopper ikke, det går over i lyd, i en metaforisk konstant, som i et fossisk univers, og det går på søvnen løs, jeg legger meg i minnelig tid, sluker mange sider av Frobenius sin Teori og praksis, men klasker til den syngende telefonen når den klinger halv åtte, umulig å stå opp, selv til brie, cheddar og noe hvitløksaktig godt

treffer m og hh på den blå steinen, og vi trasker mot vågen, kvinner i forskning intervjuer oss, og jeg blir så ekstatisk av dette, av å røske i kjernen av kjønnsproblematikken, så fint å få snakke om dette, at ordene skrives ned, og snart publiseres, at arbeidet blir sett, og jeg har ikke svaret, kjære dresskledde lingvist som skriker til meg at det ikke finnes strukturelle holdnigner, bare individuelle, men jeg har trua på at dette må vi snakkes om!

jeg har kaffi i hånda i en rød kopp, og en nyinnkjøpt skinnjakke som må være tegna av platon, og jeg skal gå til kafeen, skrive et referat for regnet , for lyden, for alt det som mangler

notat fra en by vi aldri kom til

Ville kjøpe deg denne boka, Cuederna de Nueva York, bare legge den et sted slik at du kunne finne den, slik at språket kom fra diktene og ikke fra meg, og du bare kunne antyde hvem som hadde lagt den der

Jeg forsover meg på grunn av regnet, helt sant, står opp klokka fem, og stirrer ut vinduet, avtaler med meg selv at jeg skal ha blikket mot motorveien helt til det kommer biler, men jeg får mistanken bekrefetet, jeg er den eneste som ikke sover nå

New York-geometrien krymper,
lyser opp som en brennmanet

Stina Nordenstam

en annen sover på min røde sofa, rommet ikke lenger fylt av ensomhet, han har ryggen vendt mot meg, og øyelokkene skjuler ganske sikkert det som kunne vært avklart. vi har snakket i mange timer om gatene i femte kvartal, vi husker ikke kirsebærtrærne på samme måte, vi har gått samme strekning med enkelte ukers mellomrom, han bodde i en avlegs ballsal, jeg i en nedsarvet leiegård, betalte firehundre euro for et enkelt rom, jeg klistret mors halvprofil mot veggen, og brukte hver kveld til å lese en bok av en ny forfatter, bokstavene var bare tause tegn, utbrytere fra en zoologisk hage, jeg vet ikke hvorfor jeg fortsatte den intensive lesningen, som for å holde noe unna, en stadig utsettelse, jeg ventet i intens spenning på at vekkerklokken skulle ringe, påkalle nye tanker, gjøre hendene opptatt med å smøre brødskiver, la ørene vende mot transistorradioen som skurret i vinduskarmen, vaske meg med allergifremkallende såpe, savne mine stadig fjernere foreldre, eller late som om mine egne hender tilhørte noen andres

snerk

jeg går med gummistøvler langs billedradene, bare for å kunne skrive deg dette, jeg kjøper et poskort, utvelgelsen tar lang tid, jeg tenker at motivet kommer til å bety noe, at du kommer til å tro at det er utvalgt spesielt for deg, jeg ville skrive noe om den temporære utstillingen fordi du umulig kan ha sett den, men blikket mitt var sløret, jeg så ned på gummistøvlene mine av tegneseriemotiver, husker ikke et eneste bilder, detaljene lar seg simpelthen ikke gjendrive, tilbake står et klistremerket med museets kostbare logo, jeg satt i to timer i kafeens innerste med en overpriset kopp kakao, i dag hadde den ingen snerk, den var varm og god, brente meg litt på tungen, jeg satt og så ut av vinduet, små skoleklasser passerte, det regnet hele tiden, i en slags vinterrytme, det er tendenser til snø, skriver jeg, og det er alt du får vite herfra.

knuser sommerens lyd mot natten

var jo så vakker, var jo så glad, hadde blå skinnhansker og pyntesko, trippet nedover asfaltgatene, det stadige lyset fra odontologrommene, de vintersøvnige villaene, og ikke minst høsten i en tredelt fargeskala, purgule trær, du, det ligner gull, det ligner gull og det er vakkert, og trærne stikker seg fram i ettermiddagsdøsen, og alt er fint og godt ( jeg våknet med et rolig smil om munnen med gårsdagen surklende i blodet, noe som føltes så perfekt, mennesker som gir meg trua, en munter samtale med en kjæreste fra da jeg var elleve, visjoner om en hyttetur, jeg glemmer ansiktet ditt for en stund!)

kirkegården er så vakkervond, sirlig bestrødd av blader og avfall, midt mellom motorvei, min gamle eføyskole, og togene, og alltid gripes jeg av dette synet, og aldri skal jeg klare skrive noe fint, noe treffende, noe presist. Det andre tar over, en sorgkantate av Bach, det er allhelgensdag, sier p2-stemmen, vi skal tenke på de døde

vi kommer aldri noensinne vite

II
det er ikke kroppen, hodet eller hjertet som har sterkest hukommelse, han pleide si at bokstavene sitter i fingrene, det er fingrene som tenker, det er med hendene man griper verden, en annens ansikt, eller skyver tilbake kroppen når leppene kjennes frostaktige, nærmest fordrevne.

ruin

I
dagen derpå ligner rommene ruiner, de blodaktige rødvinsflekkene i glassene, leppers avtrykk og konsentrasjonen av sand for å dekke over søledammene på teppet. Man kunne derfor tro at noe festen ble tilbake, en siste romantisk rest, som om stemmene fortsatt hang i rommet og lyden av samtaler klamret seg til strukturene i veggene. mennesker har vært her, satt sine spor, musikkanleggets volumknapp nærmer seg det maksimale, det halvt avkledde sofatrekket skjuler en dødlignende kropp.

timer tidligere, jeg har sovnet på badegulvet, ansiktet vendt mot varmekablene, gulvet visker ut alle individuelle uttrykk, gjør kroppen dobbelt ensom.

WASHINGTON D.C.

En unge som gråter i etasjen over, og dette lydregnet går rett gjennom taket/ gulvet, alt ettersom. I går sa Mona at det er så stille i Bjørndalen, og det er sant, langt vekke fra byen, anleggsarbeidene, og paret på hjørnet som krangler og griner om natta, det finnes alltid slike, de står på punkter i asfalten, de samme stedene, nye ansikter, de samme ordene, vi har et skralt reservoar av ord, om kjærleik og svik, vi tygger de samme ordene, når kroppene drar seg unna, som den seige svinefileten, stygge orda, bare du er vakker

men det var drømmen som punkterte med gråten, med regnet og med øyne plutselig åpne for verden, i søvnen var jeg i USA, utenfor Washington, og jeg var sluppet ned her, ett år ved en high school, utveksling fra UiB, lell, og vertsmamma serverte avokado og tomater, og jeg angra med hele meg, ikke på grunn av elskelig avokado, men byen Washington, ikke stedet for meg, SF, vil til SF, selvfølgelig, men bare de andre hadde billetter hjem

jeg spiste gulrotkake, raffinert og fin var den, med appelsinskive og vakkert traktet kaffi, ville egentlig at Kaffekompaniet skulle være lite og stille, tømt for stemmer, men kanskje er det sånn det må være, at diktet må finnes der, finne sin plass langs kafebordene, at røsten i diktet må være der blant skrikene fra kaffemaskinen, noen forelskede samtaler, og latter som gnager seg inn mot øremuslingen, og oh yeah for Lundbergs sista, den har jeg lyst til å jobbe med

döden er et plutselig snöfall

Skulle jo gå nå, ut fra dataskjermsalen, belyste reoler og letende professorøyne, biblioteket er stedet for rastløshet, jeg vil ut, ned på kafeen min, lese Kristian Lundbergs JOB, den kom i posten i Bjørndalen i går, bare lå der så rød og fin, innpakka i bobleplast, sånn smellepapir som er så deilig å trykke på. Eg gler meg, skal sluke boka, det er vel lov, gni setningene inn bak tinningen, streke under vakre setninger om kroppen som sjunger, har bare smugtitta på JOB, en poetisk tjuv på et tidsskriftskontor, men nå er boken min

I kommer dumpende ned foran meg, som en pakkepost, trodde hun satt på fransk universitetscampus i Caen, men hun er tilbake, og jeg forteller om alle sammen, om rommet fylt av hyller, og billedfragmentene på veggen, kaffimaskinen rommer en hel tjukk sorgfortelling, og ja, hvordan du tiltaler meg med fullt navn over asfaltveien, og det faktisk ikke finnes biler mellom oss, det er natt, det er for seint, og jeg har mistet språket, er bare en kropp i rommet, som fylles av ordene, de løvtynne og friterte potetskivene, setter på Tori Amos, og stemmene forvrenges og oppstår igjen, samtalen dør, døren slås igjen, og jeg går meg så forbaska vill i bygningen, dette kunne vært Nygårdsgaten og vinduene fulle av fargebilder og huller, men klokka er seks og det er døgnets tauseste øyeblikk, ingen skal sove nå, jeg våker etter skygger på veggene, har tatt taxi hjem, og kroppen til M er ikke under dyna, klokka er tidens emblem, leser jeg dagen etterpå, og alt hadde vært greit om vi ikke var så fulle av død, den pipler ut fra ribbeina og legger seg som en snerk over samtalene, for jeg vet du er en av dem

lagt under tungen på det nyfodda barnet

Snön kommer virvlande inn över fälten
Kristus är lysande, varje ben i hans kropp
flammar upp, glöder, som industrinitar och stjärnar
Det är möjligt att dikten som jag skriver påbörjas
just med dette uväntade snöfall, en vithet som långsamt
raderar staden och sekund etter sekund fyller mig
til brädden med allt det jag inte längre orkar kännas vid
Jag arbetar långsamt och intensivt tills musiken tar över
hela rummet och jag inte längre känner igjen mannen
som utgir sig för att vara jag:

kristian lundberg,
job,
brutus östlings bokförlag symposion

øyeeple, voksen smerte

først navnet på papiret

så sorgkroppen,
før leppene fortærer
overflatehuden

nei, først ansiktet, ordene, stemmen, forbipassasje. så skriften, omslaget.

jeg tror ansiktet har rester av gatene solli plass, observatorie, destillert sjøluft, jeg tror veggene var av mur, hele leiligheten omgitt av det fasteste, fineste materiale, en pianokrakk med grønt putetrekk av velour, uken som kretser rundt spisestuemiddagen, kjøttet, alltid det samme kjøtt fra dyrene som gresser, meksikansk storfe, om det ikke er høst og rypefuglens øyeepler har sluttet å vokse.

hvor feil kan man ta når det ikke finnes noen familie mer.

ansiktet puster torshov, puster sprengte familiemyter, puster ensomhet inn gjennom øremuslingene, stenger natteøynene, demper trykket bak tinningen

vi bestiller weekendturer til de skandinaviske byene, jeg var tolv sist jeg var i kbh, spiste kvalmeluktende ravioli, så min far full for nittende gang.

vi går langs flyterminalene, gravlunden, parkeringsplassene. vi merker oss selv i kritt, gatenavnene, alleene, og kafeene, byens terminologi finnes langs brystet, halebenet, fettreservoaret under magehuden

ny leilighet, metro, urinstank, minneboken fra da jeg var sju, jeg skal være tanntrollet dit
har klippet det ut, arket falmet, barnslig kalligrafi, blir med på kjøleskapsoverflatene, blant reisedokumentene og forlenget søknad om opphold ved kroppen din.

duret fra kraniekassen
noen må måle avstanden mellom øynene og hvor dypt de er plassert

alltid et ansikt bak ansiktet bak ansiktet

Life is not distant like that

blå sang for le byråkrati

kan være, kan være at himmelen er sånn passe blåstripet nå, antibergensk, og ikke helt naturtro, oktober pleier være kaldere, kvassere, og med små pytter innover ballerinaskoene, jeg må si det, slik jeg sa det på Sydnes i går, eller på Cappello etterpå, det er kunstig, kunstig klima dette her. Ikke bra. Indisk sommer.

en høyttaler dundret i gulvet i går, fikk rufsete skraper i lakken, jeg kveilet meg som en topptrent slange bak i ledningejungelen, ville jo så gjerne lytte til Cohen samtidig som jeg leste Erling Aadlands Love itself. Ingen bønn dog.

Jeg har sendt et revidert svar i retning Morgenbladet, og forsøker forfatte en leder som Synnøve og jeg må ferdigstille i dag. For mange av kreftene mine går til å skrive kvasse og pseudojuridiske brev til Utdanningsavdelingen. Døde gud, velsigna vere blindt byråkrati.

Notater fra en natt ved Olympen

Kritiker Nøste Kendzior går hardt ut mot mine innsigelser i Morgenbladet av 9.-15. september. Bakgrunnen for mitt innlegg var hennes kritikerinnsats på Bjørnsonfestivalen i Molde. Kendzior mener tydeligvis at min evaluering av hennes lesninger burde vært forbeholdt et muntlig fora. Hun synes det er uforståelig at jeg skriver i Morgenbladet, og hevder videre at ”SS Noreviks debattinnlegg inneholder intet konstruktivt”. Dette er feil.

Bjørnsonfestivalen er Norges eneste internasjonale litteraturfestival. Norsk kritikerlag har etter egne ord ”etablert seg som en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den kulturelle offentlighet”. Dette gav dobbelt grunn til å forvente kløktige tanker om litteratur under arrangementene til Kritikerlaget. Rart derfor å konstatere at Kendzior finner min kritikk over den litterære dommen hun serverte i et offentlig rom, så utålelig. Når Kritikerlaget har et så tydelig ambisiøst selvbilde, fordrer det nemlgi grundige lesninger av forfatterskap. Derfor må det være lov på protestere når ambisjonene svikter totalt i møtet med Kendziors praksis.

Mine innsigelser mot Kendzior er basert på følgende:

1) Kendzior har ikke lest alle verkene til Nils-Øivind Haagensen.
I sin innledning refererte hun til hans siste. Likevel er hun ikke flau for å servere bastante dommer over hele hans forfatterskap. Overskriften var ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen. Leder i Norsk Kritikerlag, Anne Merethe Prinos, kunne her love etterrettelige og innovative lesninger. Som entusiastisk publikummer fikk man inntrykk av at her skulle landets beste kritikere bedrive litteraturkritisk indremedisin.

2) Litteraturkritikk må nødvendigvis være synonymt både med refleksjon og vurdering. Denne vurderingen må ha teksten som sin empiri.
Nøste Kendziors kritikerarbeid var baserte på hennes egne tolkninger av et fåtall Haagensen-dikt. Noen ganger leste hun bare halve. Mest graverende var likevel grundige litterære analyser og refleksjon over forfatterskapet var erstattet med korte kommentarer. Som forfatter Frode Grytten skriver i Dag og Tid: Nøste brukte mesteparten av tiden på å ”stotre seg gjennom eit par dikt”.

3) Om det å være personlig: Nøste Kendzior mener jeg bedriver personangrep når jeg kommenterer hennes utøvelse av kritikerrollen på Bjørnsonfestivalen. Dette er beklagelig.
Imidlertid bør litteraturkritikere ha selvrefleksjonen som sin beste samtalepartner. Enhver som har tenkt over den litterære dommen som fenomen, vet at den nødvendigvis må befinne seg et sted mellom det objektive og det subjektive, et sted mellom det rent estetiske og det sosialt konstituerte. Men Kendziors utøvelse av kritikerrollen i Molde, viste en kritiker som har satt seg på Olympen og leser sine dommer i blinde. For denne tilhører framstod det i alle fall som om Kendzior regnet sine vurderinger for objektive og allmenngyldige. Dette blir ekstra beklagelig når dommene er så overfladiske og nærmest blottet for en refleksjon over verket.

4) Skrift versus tale.
Kendzior påpeker at jeg burde tatt ordet i forsamlingen og her fremlagt min mening om Haagensens forfatterskap på stående føtter. Særlig etter å ha studert litteraturkritikk ved UiB og jobbet som redaktør for et litterært tidsskrift, synes jeg ikke at litteraturkritikk kan ha samme form som enhver stand up-opptreden.

Kendzior mener tydeligvis at det var opp til publikum å redde diskusjonen fra det totale havari. Men min dom over Haagensen er dessverre ikke et trumfkort som jeg når som helst kan trekke opp fra lommen. Som innleder er det hennes første bud å stille forberedt.

Det er dessuten trist å se at Kendzior mener at en seanse som foregår i det fysiske rom ikke kan generere en skriftlig debatt i etterkant. Skal man da avsette teaterkritikere, dansekritikere, og hva med intervjuet som sådan. Skriften har det fortrinn at den ofte står i et nærere slektskap med refleksjonen og ettertanken. Dessuten får man tid og rom til å slipe sine synspunkt mot andre som opplevde samme situasjon.

Det er dessuten merkelig å konstatere hvordan Kendzior forsøker amputere min kritikk ved å klassifisere den som et personangrep. Kanskje var min ordbruk en anelse for krass, men jeg står for vurderingen av Kendziors kritikk som altfor slett og overfladisk. Samtidig virker det som hun ønsker å skrive meg inn i et studiekammer hvor jeg sitter mutters alene tynget av min klage over Kendziors jobb. Interessant derfor at både forfatter Frode Grytten og Tore Renberg i etterkant også har kommet med knusende dommer over Kendziors kritikervirke i Molde. Tar hun nå selvkritikk?

Jeg mener at en kritiker som ikke tåler innsigelser på sitt arbeid, men kategoriserer innsigelser som ”personangrep” og uten konstruktivitet, snarest bør skrive sin egen nekrolog over sitt virke som kritiker.

Kendzior må gjerne tolke mitt forrige innlegg som en kinaputt, og hun har rett i at en rent negativ kritikk er verdiløs. Mine konstruktive råd til Kendzior er derfor å lese verkene til den hun kritiserer. Dernest bør hun bruke den tiden det faktisk tar å utarbeide en grundig vurdering av forfatterskapet. Først da kan Kendzior etablere merkelappen som ”en uunnværlig leverandør av kritiske vurderinger og meninger i den litterære offentlighet”. Først da skal hun få sitte trygt på Olympen.

skriver fra tussmørket, absolutt mørkt på hf nå, jeg venter på alarmen, bare meg i hele bygningen, alene på universitetet, jeg har lett og lett etter printer som funker, printer som vil skrive ut det kristoffer har tenkt om jan erik vold, det stig har tenkt om hilde myklebust og det tale næss har tenkt om kropp og tekst. for i går kom bare anne helenes tekst om duras, og den var durabelig bra, og jeg sier det att: Prosopopeia 3&4 årgang 2005 blir höjdare. ja, vi er prøverom, det er lov å feile, trekke gardinene tilbake for tidlig, blottlegge bokstaver, men her er gode folk med, kloke tanker, vent å se.

familiebesøk, og minst seks unger, de leker en lek som minner om pozzo og lucky i en attendant godot hoppetau viklet rundt beina, slepende etterpå, jaffal oppsetningen jeg så på HiB, en vårdag, tror snøen lå sånn isbrerest-aktig, kompakt, som en gigantisk isbit, nesten, så kanskje det var vinter lell

jeg leter etter dikt, jeg spaner blant catharina gripenberg, søren ulrik thomsen, kristian lundberg, men å velge ett dikt, folkens, det er ikkje enkelt, det er som å orientere seg i dette trappeløse hf-mørket, velge ett, ett dikt, det går jo ikke.

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Om det triste ved norsk litteraturkritikk

Under Bjørnsonfestivalen arrangerte Norsk Kritikerlag flere diskusjoner under paroler som ”Hvor god er egentlig Nils-Øivind Haagensen?” Tittelen inviterte til dybdelesning og refleksjon over hele forfatterskap. Invitasjonen kunne gjerne leses som et intellektuelt motsvar til den art av anmelderi som preger aviser og tidsskrift. Her skulle blikket skjerpes og de mediale glansbildene dekonstrueres, Norsk Kritikerlag lovet inngående diskusjoner som ikke var smitteskadet av anmelderiets hang til hype og panegyrikk. Trist derfor at utfallet ble et helt annet.

Kritiker Nøste Kendziors behandling av Nils-Øivind Haagensen står tilbake som et eksempel par excellence på anmelderiets verste tabu. Pinlig da at Kritikerlaget introduserte henne som en ”eminent” leser. Gjennomgangen av tekstene var overfladisk og fremviste svært liten vilje eller kunnskaper om poesiens egenart. En av Kendziors verdimarkører var at Haagensen skriver ”kjøttfullt”. Problemet var bare at Kendzior i høy grad bidro til å gjøre diktene langt mer ”kjøttfulle” enn de i utgangspunktet er ved nærmest å øve vold mot diktene.

Majoritetsmessig bestod Kendziors innlegg av svært subjektive, insisterende lesninger av Haagensens dikt. Kendziors tolkninger stod i beste fall i et stemoderlig forhold til Haagensens måte å lese egne dikt på. Det hindret likevel ikke kritikeren å benytte seg av sine svært subjektive fortolkninger av halve dikt for å spre om seg med objektive dommer om Haagensens forfatterskap. Tydeligvis basert på lesningen av én av Haagensens bøker. Refleksjon var erstattet av små kommentarer og lange opplesninger.

Nøste Kendziors triste og teatralske perfomance var tanketom og provoserende for mange av de kritikere og forfattere som satt blant publikummere. Og trist nok, kanskje bare enda et symptom for hvor kjønnsløs norsk litteraturkritikk kan være. Haagensen er en forfatter som etter massiv medieomtale og nærmest panegyrisk virak fortjener en problematiserende og grundig gjennomgang.

Men etter at Nøste Kendzior fremviste en slik total mangel på kompetanse, bør kanskje neste spørsmål for Norsk Kritikerlag være: hvor god er egentlig norske kritikere? La oss starte med Nøste Kendzior.

( Morgenbladet 9.7.05)

Helgas fantastiske stemme

Farmor-samtaler er noe av det peneste som finnes. Når øynene lukkes mot farmors stemme, og bare den sterke, vitale sognestemmen blir tilbake i ørene mine, retusjeres fødselsåret 1920 bort, og farmor blir en gammel venninne jeg oppdaterer på livets slagg og vakkerhet.

Farmor forteller meg i detalj om kryssordet hun har fullført, om portotakster og om håpet som hviler i førstepremien, et ganske enkelt krus fra avisen Firda, i farmors øyne verdt langt mer enn tomme skrapeloddsløfter.

Både farmor og morfar leser artiklene mine med stolt ettersmak. Jeg forteller morfar om min kommende reportasjereise til Bjørnsonfestivalen i Molde, og han sier midt i blinken fordi han kjenner mine lesehestøyne, dem han selv har åpnet med sine elegante eventyr om Silje tre år som syklet hele veien til Kristiansand for å besøke Mormor og Morfar, sirlig maskinskrevet med humor på forskjellige modenhetsnivåer, først 20 år etterpå kan jeg lese brevene med blikket de fortjener.

Noe med de gule veibane-stripene, hvordan fargen aldri har vært skarpere, hvordan den plutselig står ut fra august-tørr asfalt, speiler seg i det sammenfargede busskuret, og løvetannen, løvetannen i veikanten, karrig og klok som han du venter på.

Det skarpe, klare i dagen fortsetter, en rød betongkloss, nabo-barneskolen døsig som en sommerferie, tom for tavlekritt, for de stotrende lydene til ungene som lærer å lese, som leser m-a-k-a-r-o-n-i, og synes det er en fryd, et fint ord som ikke lenger er festet til minnet om klebrig middagsrester, eller lyden av k-r-y-p-d-y-r, ordet får plutselig dobbel betydning på tungebåndet til syvåringene med bokstavvegring, høytlesingen som en klasseutstilling av stakkato lyder og ord som glir inn i hverandre. En rødrammet trekant med silhuettene av to barn som aldri blir større, og mot det nybeisede gjerdet, detaljert etterlysning med biodata om han som forsvant. Han kan ha sett annerledes ut enn på papirbildet i sort&hvitt.

Kladd

Jeg satt oppe i natt, i skjørt og nakne tær på blått kreppsengetøy. Jeg hadde gått fra bussen og en britisk samtale om kvinnelig sjalusi, forbi Triangelparken, og den lille kolonialbutikken, gjennom et kjøkkenvindu så jeg en nabo skrive en tekstmelding i første augustnatten, et vindu lukket bydelen ute, over den tørre kanalen, mikroskopiske themsen og de gamle murboligene i rekke nedover fra svartediket mot sykehusene, og møllendal gravplass, mot hospicet, kvinneklinikken og psykiatrisk.

Og jeg ville jo skrive om alt dette, men mangler som alltid presisjonen, derfor blir det en fortelling om noe annet, og jeg kunne vri meg i lykke der det kommer tre feite prosasider ut på den tilsølte laptopen, og mitt skjøreste håp er å åpne dokumentet og ikke føle at det var forgjeves, at setningene er kunstige og pretensiøse, eller overtolkende og dermed punkterende. Jeg er tilhenger av en rolig, deskriptiv prosa nå, med hang for ting og detaljer, null dialog, null absurdisme, selv om jeg vrir meg i natten, og tror at det absurde er den eneste måten å skrive på.

Jeg drikker kaffekopp número trois, og har sikkert ringt tjue telefoner, men lesesenteret ved Universitetet i Stavanger er ferietomt, og folk synes ikke å bringe med seg telefonene sine til copacabanske strender, kystresidensene eller fjellstuene. Fy skam.

Ikea-utflukt er avlyst, kjøttbollene inndratt, og det blir slett ingen slåsskamper i ballrommet for mitt vedkommende. Jeg foretrekker min aviskollega K og vinaktig godt selskap etter en dag med kontoristfingre og ubesvarte anrop.

Ellers lurer jeg sterkt på å trekke tilbake søknaden om å få dekke Måren-biennalen til fordel for frihelg på Gløymd Helg-festivalen på Askøy.
Det er agurkens storhetstid i bloggeland. Men det er ikke meg jeg forestiller.

fejkad feriekoloni

brente hudceller i irregulære, nærmest patetiske mønstre dekker ryggen. i går kom sommeren som et konsentrat, de avbøyde gresstråene, flasken med vann, bøkene spredt rundt i gresset, og den gryende rødfargen som svinger seg rundt kroppen lik et sirkusteppe, intens smerte hver gang dusjstrålen treffer dette brennbare.

fredagen var perfekt, var den ikke? hvitløkspregede reker, fingermat i alle varianter, musikken, menneskene, fjellene og solen bak verandaen, de små stearinflammene, våre mikroskopiske signaler til byen nedenfor

oppvasken vokser, slik sluket på badet er tett av dusjekskrementer, hår i alle lengder, og det tetter seg til, og jeg er passiv som et trassig barn som endelig har fått lov til å leve uten de kjedelige kategoriene, dagens stengetid, plikter til minimal belønning, bare lar det vokse, bare lar det gro, i pur barnslighet

du sender noen ord fra london, fra sharm el-sjeikh, og det er egentlig alt som fyller denne helgen

Copacabana Kopervik

tre timer igjen til snøgg, nathalie merchant og georges perec på fransk, engelsk og norsk, jeg knuste en hel utstilling ved å røve med meg både cortazar, sonnevi med flere. jeg har akkurat passe med kaffesmak på tungen, denimvåt på anklene, det var for fristende å gå gjennom det våte gresset forbi bølgen&moi via ny, rød skjorte som passer så pent til franske sko, det var for fristende å sende deg en mail, en helt overflødig en, en som fortjener kubikkmeter på en digital kirkegård, og er du penest når du er borte? eller liker jeg deg best når jeg forsøker smugle deg "fett" under bordet i lunsjen, og vi snakker om kairo, cuba, karbonade og saken du skrev i går, og jeg hevder at min søvnempiri åpner for flere kvelder med øl, vin og mere på logen, for jeg er like trøtt om jeg legger meg ti eller to, om jeg drømmer eller ikke, om brødet er mykt eller hardt fordi jeg har forglemt det utenfor brødposen, men jeg liker at nå er det rent og ryddig, i alle fall ryddig, jeg liker vaske glassene som om matrestene er slagget som fjernes fra tankene slik jeg forteller i lunsjen at jeg faktisk skriver skarpest morgenen derpå, jeg har gått alene hjem langs odontologen, mitt gamle gymnas, og sprengningsarbeidet langs hansa-tomten, og du sier først tre dager etterpå, du skal ikke gå alene hjem når det regner, du kunne sittet på, og jeg spør ville ensomheten kjennes mindre ut da?

Den gule orkidéen er død. Det var et øyesjokk, blomsten kappet av ved hodet, bare en stilk tilbake, et skjellett over min fem måneder gamle bursdagsgave, tung av symbolikk. En trist likskue. Jeg vet ikke om det var avocado/tunfisk-hybriden som sendte meg rett inn i en sløv siesta, eller en slags blomstermelankoli. Jeg hadde vendt meg til at den var der, likefullt som H.s fravær blir mer og mer merktbart i rommene.

Jeg kommer en halvtime for tidlig, vel vitende om at du kommer en halvtime for sent. Det regner, en forestilling har stengt dørene på Logen. Jeg leser i Simone de Beauvoirs reisedagbok fra USA, oversatt av Bente Christensen, sitter på våt gatesten, svarer villig vekk på hvor "Henriks" ligger. Håper at du kommer. De andre drikker øl, vi drikker vin, og jeg vet at ingenting betyr noe.

a cat named uncle scar

jeg drømmer ikke om deg, jeg drømmer om stina om rutetider og jazzkonserter, om sanden på karmøy, nathalie merchant synger fra ophelia, det skal være snøgg, det må alltid være snøgg, og minner om forlis, bølgene som slår, bokseslag, akkurat som espedals prosa, det er fredag natt, tjue kilometer utenfor førde sentrum, plutselig står espedal utenfor strandstova med kjæresten, jeg har akkurat hørt okna, strupesangeren, han som knipser mygg på majestisk vis, og synger slik at lyden deler seg, det ringer i en mobiltelefon, lyden slår inn og splitter, en kameramann kaster lommelykt mitt i mine 24 år gamle sultne øyne, men okna fra kalmykia spiller videre, og utenfor står tomas, kjæreste, og kollega marifjæren og apneseth, apneseth spør om jeg vil låne den altfor store dressjakken hans, men jeg skal hjem, kjøre pirattaxi med lyskastermannen, lånt leilighet, et lakent vasket etter de ensomme, etter pensjonistparet, en forretningsreisende i ord, var det slik pål norheim beskrev seg i brønnøysundsregisteret, han var sak nummer to, en tirsdag, dagen før sankthans, og pål er akkurat like grei som klaus hagerup er, vi snakker om inger, klaus skal fortelle om henne i bokbyen i fjærland i morgen, skulle vært der, klaus, sier jeg, da jeg var 12 fikk vi bibbi bokkens magiske bibliotek gratis på skolen, og klaus ler engasjert, og er jovial, klok og nær, en motsats til gårsdagens kjønnsfascistiske direktør som kvelte pusten og gleden, ”jeg ville høre henne puste”, sier klaus på telefonen, i bakgrunnen forteller kona om en walisisk bokby, jeg vil dra dit, tenker jeg, jeg vil dra dit nå, ut fra glasshuset, verden som ikke kan sees bak gardinene, og du som har kveldsvakt, og som ikke er her nå, i lunsjen av reker, kylling og crabstick, en pannekake som bærer på flesk, de andre er her, og jeg forteller dette og hint om saken jeg skriver på, men så lenge du ikke er der, så er det ikke gøy, da er jeg bare i fraværet, da forsvinner rommet, og alt jeg vet er at klokka er 12.51, og det lukter laks av fingrene mine

jeg er sulten, trøtt og treg i hele meg, må få ut saken, det må løsne, det må stå klart og tydelig, slik det ikke fremtrer for meg, en transformasjon, hvorfor er det alltid jeg som skal skrive om kunst og økonomi, denne uheldige blandingen, polemikken liker jeg, de som sender bokseslag, og tåler det samme tilbake, jeg har sosial adhd, vakre r vil ikke drikke øl, eller gjøre opp for at vi måtte la t gå hjem med en forlatt ølhunds tristesse i blikket, han skal lakkere terrassen, sier han, og jeg ønsker at jeg kunne ta del i noe så rasjonelt, vie en kveld til kollektivet, tomt for mennesker, fylt av aviser og oppvask, det er jeg som er agurken, den store grønne, de kan løfte ut av en forfallen leilighet.

det beste er 08.30 og minuttene som følger, kaffi til knekkebrødmagen, sitte på vent før morgenmøtet, skrive en mail til S om disse som berører, og om kriterier for berøring, og sannelig skriver jeg en mail til M som handler litt om det samme, og det er ingen fornærmelse, bare kvintessensen av en morgentrøtt hjerne, som likevel får være enig i at the opposite of death is desire, som strømmer ut fra en sporvogn til begjær

k vil drikke jordbærdrink etter jobb, og det er fint, for solen venter bak blå klasseromsaktige gardiner, jeg har de røde skoene fra montpellier, og heisselskapet synes at det røde skjørtet er fint, selv om det er ustrøket og særs krøllet, like krøllet som håret mitt, selv om den umenneskelig dyre sjampoen er gjenglemt på sunnfjord hotell, sammen med parfymen, den litt mer myke, den som passer smilet ditt på et helt finurlig vis.

Dumskap falleri fallera

Å, så dum eg er, tenkjer eg, på våt tyggisasfalt, på kyrkjegolv, i regnet som fer gjennom byen, du vassdrope som blandar deg med lydane frå fotballhyla, skipsmotorane, ungen som gjespar under kyrkjekonserten. Eg tør ikkje sjå på deg, berre kvile augo mot tomrommet etter at du har gått. Eg kunne fortelje deg sytten forteljingar, imitere ei ballerina i mitt turkise tyllskjørt, men gripe augneblinken, aldri!

verdensgitarist, samt ingrid espelid et JORDBÆRSUPPE

Eg har sett Ingrid Espelid Hovig ete jordbærsuppe på Bølgen & Moi idag. Ho var like skjønn og ungdommeleg som da eg intervjua ho telefonisk ifjor, lett kvitrande frå Oslo. Ho klaga heller ikkje på maten.

Eg skriv om klassisk gitar. Det er kjekt, og eg googlar i veg for å drive research. Eg skal intervjue David Russell som vann Grammy i år for beste soloutgivelse. Det er Bergen Internasjonale Gitarfestival for tida.

I går drakk eg raud og rosé på Altona i lag med Natasha, Madeleine, Heine, Øystein, og etter kvart alle vinspesialistane i denne labyrinten av stein og mjuke sitjeplassar. Eit høgdepunkt var å drikkje dyr Amarone-rest etter at porten var stengd.

No må eg tilbake til koffein og gitaroppdatering.

Gare St. Lazare

ikke et bilde, ikke noe kan kalle det tilbake, baren har flasker på en lang rekke, innholdet glir ned i kroppen, drar med seg språket, mitt ansikt får ekko i ditt, vi faller tilbake i opprinnelige posisjoner. Vi konfererer med ansiktene til menneskene bak forhandlingsbordene, blikket farget med teaterhvitt.

Små ruiner av oss. Sorte kjønnshår på et avrevet laken, telefonbeskjeder skriblet med blyant. Jeg har fortsatt et hudrift der hvor bandykøllen streifet fire fingerknokler.

Og ikke noe av dette er egentlig trist. Jeg går gjennom fotografiene, du hviler hodet ditt i parken på Nygårdshøyden, kiler søsteren min så hun blottlegger blåbærtunge og røde tenner. Et bilde av de hvite korsene ved D-dagsstrendene i Normandie. En serie lyder bringes tilbake, noen som hadde seg på Omaha Beach, noe med det smakløse ved USAs monument over seg selv. Mellom bildene konserveres linjene, noe du puster meg inn i øret, en frekk kommentar, en irettesettelse, en av dine skarpe kommentarer.

Pusteevnen svekkes om natten. Det hvite nattøyet har flekker av fargeløs, salt sekret, varmen utenfor kan ikke skilles fra soverommet. Du arbeider repetitivt med det samme motivet. Øynene mine er festet mot det røde i radioens tallkronologi. Her i det ordløse forsvinner vi kanskje. Jeg kunne nå deg med hånden, arbeidsbordet er seksti centimeter fra madrassen. Fingrene finnes ikke lenger i synsfeltet, kroppene utenfor hverandre.

Det skarpe arbeidslyset. Jeg velger det ikke vekk, hodet er tungt av det søvnige, tankene bare flyktige. Jeg kunne valgt et annet rom, lukket dørene, sovet i den tomme gjestesengen, men jeg blir liggende, observere deg arbeide, vake mellom søvn og en slags sløret våkenhet.

Tegningen din av øyet som kamera, blandingen mellom abstrakte momenter og det klare øyet på et lerret. Et klart minne av toget som forsvinner, alt som er igjen, en flekk, lukkertidene konserverer bare en høyrearm som vinker.

Du, drivhusblome

Kjære, vakre M.
Korleis var Normandie? Kjekt? Fann dykk eit auberge som lignapåskeslottet i spøkelsesstaden? Godt å vere heime i huset att?Eg har hatt ein god søndag. Vakna dog 14.20 som er i seinastelaget sjølv for ein søvndronning som meg. Til alt hell vart eg lokka ut av huset, og opp bratte fjell, gjekk mot Fløyen, og drakk rådyr kaffi og delte ei vestlandslefse med Hallgeir. Så rakk eg ein dusj før Aslak og eg såg filmen om Charles Bukowski, den var ganske god og inspirerande, alt som handlar om skriving er visst inspirerande for tida .Etterpå hanka eg inn Øystein, vi drakk kaffi og øl i akvariet, der eg var med deg. No ligg eg i senga og skriv mailen som vart påtenkt på veg heim. Så mange fine hus i denne byen, der ligg folk og søv, medan byen er heilt stille, og eg lurer på korleis dei ligg i sengane sine, rygg mot rygg, i ei kjærleg skei, eller blindt med atlatne auge mot eigne draumar.Ja, det lurer eg på.Glad i deg, og eg kjem til å sakne deg i raudt.

Klem s

Hun ligger begravet midt mellom togstasjonen og motorveien hvor de gule bussene som kontinuerlig kjører forbi. Du kunne skrive at det var en lettelse da hun døde, tanken på at kroppen oppløses, at hun glir inn i det anonyme, organiske, innrisset av navnet hennes mot sammenfiltringen av jord, knokler, enkelte hudrester.

Ikke noe er vakkert som et brannskadet menneske, hudlagene som flerres av, koloreringene i huden som stadig er i forandring, skrikene når kleslagene kleber seg til lærhud i ferd med å støtes bort fra kroppen.

Forskere tar bilder av henne, alle deler av kroppens overflate festes til kameraet, det taes doble kopier av hvert fotografi, hvert bilde limes inn i røde albumsider, journalene er mine kjæreste minner, det sanneste som finnes om kroppen hennes.

Hun er låst inne i et ansiktsuttrykk, minimale leppebevegelser, enkelte skjelvinger i øyelokkene er alt som kan registreres av forandringer. Hun liker oppmerksomheten. Kroppen hennes blir objekt for medisiniske leksjoner, ukentlig stiller en gruppe medisinerstudenter seg rundt sengeposten, worst case scenario.

Fire år tidligere fortalte hun hvordan hun ble født altfor tidlig, navlestrengen tjoret dobbelt rundt halsen, hvordan hun levde de to første månedene i et gjennomsiktig akvarium. Hun hevdet å ha minner fra denne tiden, dette absurde stadiet mellom forvokst foster og menneske. Hun styrte pekefingeren min i retning av fødselsmerket, en rød grop i huden der hvor tangen har satt et tydelig merke.

Så sent som hun dør, jeg sitter her av plikt, av tvang, og observerer en ikke-kropp artikulere vokale lyder uten sammenheng. Det hender likevel at jeg gripes av trangen til å berøre henne, om det er et uttrykk for mange års kjærlighet, eller bare et vilkårlig streif av begjær, er ikke godt å si.

1
min søster, adolfine, misliker navnet sitt, stryker det bort fra ringeklokken, alle navnelister, og familieinvitasjoner, bare postkassen er ennå ikke oppdatert, forteller ingenting om at far har flyttet ut, og at adolfine har blitt født på den verst tenkelig måten, navlestrengen knyttet to ganger rundt halsen, fremtredende blodårer og hjertelyder så svake at de bare så vidt registreres elektronisk.

2
selvskadingen fortsetter også etter fødselen. hun hopper fra brokonstruksjoner, brekker ribbein,slår hull i skallen, må alltid hentes på sykehuset, ler det bort, viser alle pillene som hun har gjemt unna, legespriten hun har stjålet, kniper meg i sideflesket med sin anorektiske pekefinger, forventer latter

tilfeldig funnet dikt i veven

billeder avler billeder
som ord avler ord
idiotisk promiskuøst
med deres små klaprende kønsorganer.
Det giver hovedpine i længden
og døden forandrer ingen.

espen andersen

innriss

hendenes slag
mot en annens ansikt
eller vag veiving
hun vinket ikke
hun var i ferd med å drukne

så mange ansiktsfortellinger
som leses feil
et kjærtegn for mykt til å kalles ømt
et slag for slapt til å kalles kjærleik

hun har disse sporene i ansiktet
en familietavle
fire slektninger forsvunet
i tarejorden
tilsynekomster og forsvinner
som har strammet ansiktet
anektert huden over kinnbeina

du leser at tårer er ruinerte
symboler, tårer snakker når
språket ikke vil tale

om kroppene våre
opplyste, mørke, utenfor rommet
langs elven og oppbevaringsboksene
aldri tilslørt av tidens skrøpelighet

asfalten kjenner oss
kjenner tyngden av skrittene dine
presset du legger på stien
mellom hytten, parkeringsplassen
avtrykket av hodet på puten
fingermerkene på ryggen min


få ord er risset inn i kroppen din
ikke noe kan leses ut gjennom porene
bare lyden av vannet du drikker
risler ned mellom ribbeina er tydelig
derfor må jeg spørre, legge press på fortiden
du holder den nede i kjølig vintersjø
et risp, et arr skriver seg inn i pannen min

et postkort, et fotografi,
fragmentet løst festet til en korktavle
med tidspunkter for tannlege
enkelte fødselsdager
bilder av venner
en nymalt benk i blått på santorini

her henger hun du ikke husker navnet på
hun navnløse, tilforlatelig anonyme,
som likevel legger ansiktet sitt på kopimaskinen,
forstørres og forstørres
og presser seg inn i det som er
skriver et arr ut gjennom pannen min

"Poeten er en opprører og en ildpåsetter"

Maktspråket er lineært. Det beveger seg stivbeint langs en logikk som vi alle er opplært til å tro på og godkjenne. En poetisk grunnholdning forstyrrer dette systemet. Poeten er en opprører og en ildspåsetter og vil alltid være utsatt for maktspråkets automatiske overrislingsanlegg.

Derfor tar jeg ordet tilbake. I trass tar jeg det tilbake til det store, ikke-lineære og farlige felt der det skal få sirkulere, mørkt eller lysende.

( Torild Wardenær, "Liten poetikk", Lyrikkmagasinet)

manifest

ingen sang ble spilt til det siste
du stenger rommene med svareren, automatstemmen, litt latter fjernt fra nå

senere, brevene, de hverdagslige skildringene av øl, empanadas, landsbylivet, den tørre huden til huseieren, veikartene i ansiktet tiden har tilegnet seg

noe flenger årene, åpner et avlukke, dette innkapslede som kroppen hadde glemt.

hører en samtale på bussen, kjenner en lukt, en katalog over deg.

Brent kaffe, kokende vann

Uringul kaffe
brenner såret hud
rifter fra en gammel
ferie i porøse berghyller
en revne, en sprekk i kroppen
du skriver dine postkort for hånd
lik et dikt som datt ned fra himmelen
søkte ingen avsender

brent kaffe, kokende vann
åpner det myke, mørke i skinnet
alle deler av kroppen hans på din beinløse
tunge
rygg

alltid trygg, alltid ute med vinterhud
månen gir fjernstyrt massasje
mot framstikkende kuler, knuter
som stikker fra det leppeløse

I skrinet finnes ordene
de skrittvise avreisebokstavene
fulle av flekker, søleløse områder
sandstranden preget av reisefeber

slagget plukkes opp fra gatene
den størknede posteien på sorgleppene dine
farvel står skrevet i neonlys, en rosa blinkende
bevegelse,
kroppene venter hjemme
baconsår i oppvaskkummen

Lumbricidae

( til a.b.l.)

en morgen gjemt mellom våte
gresstrå, iberiasneglen på flukt
mellom tærne

jeg kan ikke lenger huske
de gyngende bokstavene som gled
over leppene våre

humusjorden overskriver hælsporene
minner fra gater, fjellstier, du ble
med som en tanke

det går alltid måneder, det gror løse
avleiringer under neglene

nattkjolen overlever morgendugget
det rakner litt i sømmene
der hvor hendene strekker seg mot
ditt ansikt, en fantasivekst
graver ganger i jorda
ved å ete seg gjennom den

turn off the highlighting

noe du har glemt
det finnes alltid grunner for å gå tilbake
ringe på, la henne se deg stå utenfor
det er fortsatt ubetalte regninger
en uoppgjort middag fra et fancy sted
en genser som aldri i livet kan passe til henne
det flaue diktet du kladdet ned

har hun en kasse med ditt navn på
med tegninger over rommene, bevegelser, flyt
finnes kartet fortsatt et sted i kroppen
har du dekket alle sider ved henne

du hater tog fordi du kjørte elleve timer
østover for å slå opp, skrev ned monologen
noe med at du ikke orker telefonsamtalene
at du savner friheten, at hun er kløft, en bylt
om foten, blitt en strek i tilværelsen

kanskje skal dere gå, glemme hverandre
eller kanskje lengte litt, noe han sa som ingen
andre kunne sagt, i alle fall ikke på samme måten
hennes metode for å omfavne verden, hennes harde
lugging når hun blir sint

dere ringer hverandre, bestiller nye hotellrom
i en by som ikke har fått sin historie, hun har farget
håret, sier hun, sender deg et bilde på mail
kanskje burde det bare fortsette sånn,
kanskje burde hun være et postkort langt borte fra

Prospekt

Dette er huset vi bor i
et gitter mellom bakgården og gaten
trappeoppgangen med naboklagene
inn den lille glipen i postkassestativet

vi kranglet for høyt på kjøkkenet
vi krangler for høyt på verandaen
vi skulle snakket mindre, tatt mer på hverandre
døyvet angsten for det som skulle komme

en tomroms med fungerende ventilasjonsanlegg,
badekar og en stillegående oppvaskmaskin
det burde bråke mer i tingene, hvitevarene
nettene er så frie for traumer, whiskeyredselen

vi kunne flytte til en annen adresse
helt tilfeldig zetlitz gate, strangebakken
et gammelt hus som varer lengre enn oss
som har inngått kontrakt med det tidløse
en gang fylte du et rom bare med hendene

vi trengte ikke møbler, isoporkunsten, lysestakene
nå sover kroppene våre, flettet sammen, viklet inn
i hverandre, løse armer, ben, brystene flatklemte
mot din rygg, tenk om noen våkner
ser oss utenfra

til fredrik, liksom et minne

lar meg lugge deg i håret, og du kan
si at det er deilig, at hvert hårstrå er koblet
til noe mer, minner om noe annet, at måten
hvert hårstrå vokser på alltid vil ha noe å gjøre
med denne bevegelsen en natt, en forfyllet natt
på stedet uten adresse, uten tegn til liv fra andre
enn oss, du jeg, fredrik og alle byene vi ikke har besøkt
moss, krakow, praha, nattogene som vi ikke har
kjent slynge seg nedover europa, riste som en gyngestol
i natten, ligge halvvåken med passet i handa, vente på vaktene
og kjenne innrisset av stempelet, lik som jeg lugger deg nå.

Det kom noen midt i en setning, noen tok deg og forsvant,
et fotografi festet til kjøleskapet i en trådformet linje, noe din
mor sa til deg da du var fjorten, noe om et forhold, du jeg noe jeg sa
setningene mine fire glass seinere. Er det deg som sender en myk beskjed
inn ørekanalene, får de små flimmerhårene til å vibrere.

det håndkletørre eller fuktige, nyvaskede flassete, det kan flasse julegateaktig, snøflaklignende hudskjell i håret,
jeg vet ingenting om det lukter femdagersfyll, eplesjampo, dårlige dager, frisørregningene eller tørket gele, du glir ut av denne åpningen som var oss
mellom de lakkerte fingrene mine, lar dine tynne strå av forhornede overhudsceller glippe, lukker en luke, til ingen enkelthår blir igjen.