jeg er sulten, trøtt og treg i hele meg, må få ut saken, det må løsne, det må stå klart og tydelig, slik det ikke fremtrer for meg, en transformasjon, hvorfor er det alltid jeg som skal skrive om kunst og økonomi, denne uheldige blandingen, polemikken liker jeg, de som sender bokseslag, og tåler det samme tilbake, jeg har sosial adhd, vakre r vil ikke drikke øl, eller gjøre opp for at vi måtte la t gå hjem med en forlatt ølhunds tristesse i blikket, han skal lakkere terrassen, sier han, og jeg ønsker at jeg kunne ta del i noe så rasjonelt, vie en kveld til kollektivet, tomt for mennesker, fylt av aviser og oppvask, det er jeg som er agurken, den store grønne, de kan løfte ut av en forfallen leilighet.

det beste er 08.30 og minuttene som følger, kaffi til knekkebrødmagen, sitte på vent før morgenmøtet, skrive en mail til S om disse som berører, og om kriterier for berøring, og sannelig skriver jeg en mail til M som handler litt om det samme, og det er ingen fornærmelse, bare kvintessensen av en morgentrøtt hjerne, som likevel får være enig i at the opposite of death is desire, som strømmer ut fra en sporvogn til begjær

k vil drikke jordbærdrink etter jobb, og det er fint, for solen venter bak blå klasseromsaktige gardiner, jeg har de røde skoene fra montpellier, og heisselskapet synes at det røde skjørtet er fint, selv om det er ustrøket og særs krøllet, like krøllet som håret mitt, selv om den umenneskelig dyre sjampoen er gjenglemt på sunnfjord hotell, sammen med parfymen, den litt mer myke, den som passer smilet ditt på et helt finurlig vis.