Den gule orkidéen er død. Det var et øyesjokk, blomsten kappet av ved hodet, bare en stilk tilbake, et skjellett over min fem måneder gamle bursdagsgave, tung av symbolikk. En trist likskue. Jeg vet ikke om det var avocado/tunfisk-hybriden som sendte meg rett inn i en sløv siesta, eller en slags blomstermelankoli. Jeg hadde vendt meg til at den var der, likefullt som H.s fravær blir mer og mer merktbart i rommene.

Jeg kommer en halvtime for tidlig, vel vitende om at du kommer en halvtime for sent. Det regner, en forestilling har stengt dørene på Logen. Jeg leser i Simone de Beauvoirs reisedagbok fra USA, oversatt av Bente Christensen, sitter på våt gatesten, svarer villig vekk på hvor "Henriks" ligger. Håper at du kommer. De andre drikker øl, vi drikker vin, og jeg vet at ingenting betyr noe.