a cat named uncle scar

jeg drømmer ikke om deg, jeg drømmer om stina om rutetider og jazzkonserter, om sanden på karmøy, nathalie merchant synger fra ophelia, det skal være snøgg, det må alltid være snøgg, og minner om forlis, bølgene som slår, bokseslag, akkurat som espedals prosa, det er fredag natt, tjue kilometer utenfor førde sentrum, plutselig står espedal utenfor strandstova med kjæresten, jeg har akkurat hørt okna, strupesangeren, han som knipser mygg på majestisk vis, og synger slik at lyden deler seg, det ringer i en mobiltelefon, lyden slår inn og splitter, en kameramann kaster lommelykt mitt i mine 24 år gamle sultne øyne, men okna fra kalmykia spiller videre, og utenfor står tomas, kjæreste, og kollega marifjæren og apneseth, apneseth spør om jeg vil låne den altfor store dressjakken hans, men jeg skal hjem, kjøre pirattaxi med lyskastermannen, lånt leilighet, et lakent vasket etter de ensomme, etter pensjonistparet, en forretningsreisende i ord, var det slik pål norheim beskrev seg i brønnøysundsregisteret, han var sak nummer to, en tirsdag, dagen før sankthans, og pål er akkurat like grei som klaus hagerup er, vi snakker om inger, klaus skal fortelle om henne i bokbyen i fjærland i morgen, skulle vært der, klaus, sier jeg, da jeg var 12 fikk vi bibbi bokkens magiske bibliotek gratis på skolen, og klaus ler engasjert, og er jovial, klok og nær, en motsats til gårsdagens kjønnsfascistiske direktør som kvelte pusten og gleden, ”jeg ville høre henne puste”, sier klaus på telefonen, i bakgrunnen forteller kona om en walisisk bokby, jeg vil dra dit, tenker jeg, jeg vil dra dit nå, ut fra glasshuset, verden som ikke kan sees bak gardinene, og du som har kveldsvakt, og som ikke er her nå, i lunsjen av reker, kylling og crabstick, en pannekake som bærer på flesk, de andre er her, og jeg forteller dette og hint om saken jeg skriver på, men så lenge du ikke er der, så er det ikke gøy, da er jeg bare i fraværet, da forsvinner rommet, og alt jeg vet er at klokka er 12.51, og det lukter laks av fingrene mine