Copacabana Kopervik

tre timer igjen til snøgg, nathalie merchant og georges perec på fransk, engelsk og norsk, jeg knuste en hel utstilling ved å røve med meg både cortazar, sonnevi med flere. jeg har akkurat passe med kaffesmak på tungen, denimvåt på anklene, det var for fristende å gå gjennom det våte gresset forbi bølgen&moi via ny, rød skjorte som passer så pent til franske sko, det var for fristende å sende deg en mail, en helt overflødig en, en som fortjener kubikkmeter på en digital kirkegård, og er du penest når du er borte? eller liker jeg deg best når jeg forsøker smugle deg "fett" under bordet i lunsjen, og vi snakker om kairo, cuba, karbonade og saken du skrev i går, og jeg hevder at min søvnempiri åpner for flere kvelder med øl, vin og mere på logen, for jeg er like trøtt om jeg legger meg ti eller to, om jeg drømmer eller ikke, om brødet er mykt eller hardt fordi jeg har forglemt det utenfor brødposen, men jeg liker at nå er det rent og ryddig, i alle fall ryddig, jeg liker vaske glassene som om matrestene er slagget som fjernes fra tankene slik jeg forteller i lunsjen at jeg faktisk skriver skarpest morgenen derpå, jeg har gått alene hjem langs odontologen, mitt gamle gymnas, og sprengningsarbeidet langs hansa-tomten, og du sier først tre dager etterpå, du skal ikke gå alene hjem når det regner, du kunne sittet på, og jeg spør ville ensomheten kjennes mindre ut da?