Rabbit, run.

Til slutt vet man ikke om det er fordi setningene ikke er gode nok, eller om det er øyets tretthet etter å lest dem så mange ganger. Det betyr dessverre ikke at jeg er perfeksjonist, men nå besvarelsen låst i en slags strukur som stenger ekstrem forvandling ute, og kun tillater kosmetiske sceneskift.

Av og til må man bare senke legemet i klor. Ned i en underverden der bevisstheten også spaltes for hvert svømmetak. Hvile kroppen i badstuen mens man fremprovoserer fantasiens fortellinger om individer som dør en het død etter å ha blitt innestengt i en sauna.

Plutselig hadde ubb John Updikes "Rabbit at rest" likevel. Og også "Norsk litteraturhistorie". La oss håpe at Per Thomas Andersen ikke skal sensurere oppgaven min, for han synes særs kjær i Mehrens diktning i forhold til meg. Og da han har doktogradsavhandlet Mehren, så tror jeg neppe at vi er jevnbyrdige retorisk sett...

Det er de små gledene man må abonnere på. Slik som gleden over nye lilla, lange pulsvarmere fra uno. Eller Chai-te på Dromedar. Men gleden over pulsvarmerne punkteres fordi de nærmest har amputert min armradius. Derfor rakk de også å bli skitne før jeg hadde avskjediget morgenstunden i bjørndalen, tigget fårepølse og drysset pulverisert kaffe over kjøkkenbenken.

Jeg er notorisk lenket til datamaskinen. Uten ord å servere. Skulle ønske helgen var en pustepause. Men, nei. Seminar i HumanEtisk Forbund. Dog, moro.