Landskap med sne

Det er om natten det sner

Stille skjer det fra store trær
og du har forlatt ditt liv
for å komme til meg

Du lener deg over fra søvnen og
hit fra nettenes hvite mørke
står du smilende over meg

i landskap lysende lik kjærlighet
der skyggen av ditt liv sner

langsomt ned i meg

( Stein Mehren, fra "Hildring i speil)

**
Mm, dette er formfullendt lyrikk for mitt poetiske gehør.
En skitten morgenstund fordi radiokanaler er forsøplet med substansløs listepop og substansløse skappel, fordi bananradioen har det med å skli ut i veibanen slik at storstilte redningsaksjoner må til for at ikke nok et trafikkoffer skal få sin underjordiske bolig. Men å høre på Real Ones og drikke cappucino er derimot finfint.

Tærne er prydet med små blåiser, vonde isbreer som ikke smelter selv i lyden og lyset av datasalen på historisk institutt. Jeg sto på asfalten og ventet, pretenderte å være stud. hist. i blikket, helt til en vennnligsinnet ansatt knakk koden, og dører åpnet seg. De dagene ikke engang elektriske skyvedørers sensorer ser deg, da føler man seg marginalisert:)

Jeg kunne skrevet fjorten oppvåkninger om svømmingen eleksir. Jeg begynner å bli lei mine egne eufemismer som kaller byens største pissoar for "kjærtegn av klor" og lignende. Men uansett hviken fluid vi snakker om, å svømme tusen meter er veien til velstandsøkning i min indre verden.

Nå venter jeg på Eirik slik at vi kan konfrontere kopimaskinen med dagens største utfordring, Tåkeslottkopier til de unge håpefulle på grunnfag.

Hva våknet jeg av i dag, tenker jeg. Lyden av en melding. De bråkete rørene på badet. En punktlig vekkerklokke. En drøm som kvelte sin egen fortelling.

Jeg tenker forøvrig altfor mye på fortiden. Tilfeldighetens traumer og et overmot jeg skulle ønske jeg ei var i besittelse av. Opptrådte geografier og upløyde byer. Trask. Trask. Forflytninger.

Nyttårsmålene er å gå mer på kafé og å sette av tid til å skrive annet en brukne biografier.