jeg krøp ut av sengen, dynen med hjerterøntgenmønster som fortjener en vask, dvelte ved en drøm som integrerte vekkerklokkesangen i sitt visuelle vokabular. kl. 08.00 ringer klokkene for en som vil møte en søt venninne til frokost på søndagsmorgen.
byen er tømt for mennesker, og bare sporadiske lys hindrer scenarioet fra å ligne en dommedagsdystopi. en by uten mennesker, bygninger som forlatte skall og skjelettstrukturer.
de få personene som er ute og går plasseres straks i nachspielsammenheng. tvi dere, for jeg dikter historier om tunge øyelokk og busser som mer eller mindre ble foretrukket mistet. "tapt og mistet" som kjærleiken på en bar i dublin, eller ordene vi vekslet på metroen i paris.
en gang sa han at minnene har vi i alle fall råderett over. bevisstheten velger sine egne fargenyanser. likevel trer de frem på en film av sort og hvitt.
No comments:
Post a Comment