Besvarelsen er printet ut i to eksemplarer, og ugjenkallelig levert over disk, klar for konvolutter i to retninger, en muligens over fjellet, og en bare bort på litteraturvitenskapelig institutt. Føler ingen glede, bare spent ambivalens. Hadde skrivesperre på slutten, og fikk ikke til noen god avslutning. Er hard i mine dommer. Mot meg selv. Mot Mehren. Mot andre.
Men fredagaften betyr vin hos min mednavigør, Sigrid, i Jernbanebakken i tidenes mest rotete, koselige befolkede og boklige kollektiv. Hurra! Vi har begge vurdert Mehren i våre respektive oppgaver, men med en døgnrytme uten et minste felles multiplum. Jeg skrev mest på dagen forrige uke. Sigrid mest på natten denne:)
Ellers synes jeg det er fantastisk fint å se på tittekassen i vår grønnfargede stue sammen med mine fantastiske samboere som tåler en klem, en spøk og litt siljerot.
Og nå, gå for å se om Brit Bildøens bok har havnet i rette hender.
4 comments:
Posteksamennevrose, en sånn har jeg også. Det er så utrolig antiklimaks etterpå. Egentlig rart med tanke på hvordan man gleder seg til å bli ferdig!
Tekster og tåke på Det Lille Kaffekompaniet mandag?
åsne! ja, det gleder jeg meg veldig til. kanskje jeg til og med får til å produsere noe før den tid.
smilklem
Gratulerer med overstått! Selv om man skal være hard i sine dommer mot seg selv, så man jo heller ikke helt glemme å også gi seg selv en liten klapp på skulderen.
takk. det er vanskelig å klappe seg selv på skulderen. men jeg prøver stadig.
Post a Comment