som en sankta lucia på fotot vid din säng

jeg nikker til linda thompson som sitter i sin classy londonleilighet og ler av de bryllupsklare, de som stavrer seg opp midtgangen, og tror på sitt performative ja, på at deg skal jeg elske om fem år, om ti år, om tyve, selv om ansiktet ditt er et annet, selv om alt som var oss der da, er transformert til noe annet, det er selvsagt noe naivt og flott over dette

selv sitter jeg hjemme, i en mørklagt leilighet, bare den bastante stubben stearin, og noen distante lys fra byen der nede, over skjermen flimrer islandsk topografi, og sigur rós, og man tar seg i å lengte til det usette landskapet, til det isolerte, åpne, og kanskje til en novelle av judith hermann som foregår akkurat der

mandag morgen og de små detaljene, det skarpe lyset over husklyngene i fjellsiden, skiftningene, å møte en poet på et formiddagstomt hotell, kaffen er drukket opp, å gi ord til det som bare antydes, skjørheten i sangen til maud lindström, eller teksten i janne-camilla lysters dikt

massetettheten er blitt kraftig redusert det siste året,
og snart er jeg gjennomsiktig
snart er det jeg som blir knust når jeg hiver meg mot glass
snart er jeg bare en stille gjenspeiling i øya dine
som forsvinner hvis du blunker