"I don´t believe you at all"

Onsdag kveld i et rom på biblioteket, noen få kandelabre, to kartonger rødvin, og overalt utsatte plastglass, i skuddsonen for å bli sparket ned av uvørne føtter, manglende oppmerksomhet. For blikket er fiksert fremover, den tyske forfatteren Inka Parei leser fra sin siste roman, Arild Vanges oversettelse flimrer over skjermen, Eirik Ingebrigtsen lytter, og etterhvert samtalen og diskusjonen, Ingebrigtsen som hevder at han skriver seg langt bort fra seg selv, finner en annen alder, et landskap han aldri har trått i, og en kjønn som er ukjent for ham (!). På den annen side sitter Inka Parei og får forfatterens ord simultanoversatt til tysk, og hun ler, og tror ikke på Eirik, sier hun, at man kan fjerne seg fra egen biografi, selv har hun brukt tid på å vedkjenne at romanen hennes, som er en indre dialog mellom død og drøm, en gammel mann skyldbetynget av deltagelsen i annen verdenskrig, nåtidsplanet er "den tyske høsten" med RAF-terrorisme og drapet på arbeidsgiverministeren, er beslektet med momenter fra hennes liv. Og kvelden er fin og fjong, jeg liker nerven, atmosfæren, det gode klimaet for å stille spørsmål, men jeg bejaer også denne ærligheten, jeg er litt lei av denne stadige hangen til å fjerne seg fra egen fiksjon, og det minner meg om Marit Tusviks åpning av den svært gode romanen "Sigrid Finne", fritt etter minnet:
Enhver likhet mellom personer i romanen og personer i virkeligheten er slående
Why not?