aftensmad

jeg hører på placebo og placebo er den mest hengslete gutten på den eneste baren som er verdt å fortelle om i den franske byen det er jeg bodde, eller de hasardiøse kjøreturene til det nedlagte diskoteket, eller denne tynne søvnen i forstaden, fulgt av den milde kaffen, min brors blikk utover stuen, han som hørte til i skogene, han som våknet før oss andre og var borte i flere døgn og kom hjem med et annet drag i ansiktet, han som pugget seg gjennom skolen og skauen, og fortalte om kroppene som de skjærer i om natta, og om årringene i huden på den første kvinnen han elsket, og hvis tiden er ei linje er det som da K dro fingrene gjennom håret ditt, og alle polaroidene på kommoden falt ned, og du fikk denne stikkende smerten bak brystbeinet, som ikke var angsten for ikke å våkne mer, som da du toger gjennom et land, og våkner av at han ikke står på sentralbanestasjonen likevel, og du tenker at slik måtte det være, en lydløs avskjed som slingret gjennom kroppen og landskapet, ikke en bråkete highway 55, ikke ståket fra en telefonsamtale, ikke all denne fordømte pianospillingen i nattens midte, ikke vokalen til radka toneff.