this postcard we do not write

Jeg spiser meg ut av Paris, jeg tar med meg Terje Holtet Larsen ( Variasjoner) og holder en feststemt avskjedsmiddag for meg selv. Entrecoten er den blodigste i historien, og minner verken om fødsler eller påtroppende michelinkoder. Jeg tygger taust. Bare sjokoladefondanten er en fest, og med ekstra muskler i vokabularet klarer man bestille kaffe som ikke ligner dukkekopper.
This we do not write: Jeg låste meg inn i leiligheten klokken seks i morges, taxisjåføren hadde nettopp gitt meg en overhaling fordi han mente husnumrene var i oppadstigende rekkefølge, han tar feil, men ingen ovasjoner over egne misforståelser. For en aften! Det begynte i fabrikken Quartier Latin, H insisterer på å møtes på broa som først er Pont Neuf og så en annen en, og jeg kjenner på at ordene blir kjempetonnere i pariskvelden, Notre Dame en blass kulisse. Vi spiser og vi drikker vinsaft, før vi vandrer gatelangs etter et bedre vannhull. Et sted har sand og drinker med navn etter kroppens biprodukter. Vi velger et annet som er stille og som serverer jule-mandler når vi ber om snacks til vinen. M overtar pianoet etter pianisten med det røde sjalet som har gått videre ut i natta. Etter dette fanger vi byens rareste sjeler, den bitre forleggeren som blamerer med sitt påståtte kjennskap til Paul Mc Cartney, Marie Chantal de quelque chose som visstnok både er aristokratisk og nymfoman og som legger seg tett inn til forleggeren som virker potensielt voldelig når vi påstår at en i blant oss har skrevet flere bøker enn han. Så kommer innflytteren fra Tunisia, og Romain som er maler, Francois som er Francois, og vi tar med oss glasset og går videre til et sted hvor vi ser en magedanser innerst i lokalet og S blir borte, og rødvinen har olympiske priser, og festen er kanskje egentlig over, men jeg hører studenten med den amerikanske aksenten, og Francois vil ha nummeret til M, men får et husnummer til ei bygd i Møre og Romsdal.