Monday, October 01, 2007

Late night ( for Anna)

Du er på etterfesten, og Bill er ikke der, han har meldt pass og står ikke på verandaen av mur og skuer ut over parken og natten og tenker på hotellet i Rue des Grands Boulevards eller tiggerne langs Palermo Recoletta, og du tenker på linjene fra år tilbake festen starter, vi er to fragmenter i et mørkerom, du tenker på fest og forgjengelighet, mens Anna er der inne og røyker frivolt fra et av bordene, og hei - er det ikke Billie Hollidays stemme som bryter gjennom samtalene som er bassen for natten, bensinen i blodet, og er det ikke den aller mørkeste fotografen som sniker seg inn til deg, stryker deg på nakken med fingertuppene på en måte som er ulovlig i andre soner enn denne, og du tenner en røyk, inhalerer øyeblikket og er skjelven i hele kroppen, og du tenker på alle tekster du har lest i det siste som favner om ordet begjær, og før i dag sto du utenfor kunstsenteret og tenkte på slakteren, han med hender og øks og aggresjon i skriften, metaforisk ment alt sammen, og du tenker på rommet ditt, det uryddige som bebor deg, du tenker på din bestefar som sover hele dagen og som er så gammel at hjertemuskelen er ei stoppeklokke som tikker inn døden, mens du er her på festen og nærmer deg ei linje av Jacques Derrida som skriver fotografier av festen i sorg, og bak deg står fotografen fortsatt med hånden på nakken din, and how can you tell the dancer from the dance, eller hvordan kan du gå hjem nå, og legge deg alene mens festen eksploderer eller dør hen og noen er nakne i rommet ved siden av, sårbare som klokka fire om natta, og du skubber fotografen bort, han får ikke sagt at han heter Paal, han får ikke sagt at han lå med ei dame til Tindersticks, at han har vært fattig i London, trist i Glasgow og fullstendig heureux noen uker i Cherbourg, for du har valgt, og ikke valgt et liv, en linje bortover med Bill, og du lammes av de du må la passere, natta omslutter deg, du stumper røyken, du ser deg om etter trofasthet, og er helt alene i drosjen med en mann du traff i gangen, og på det siste fotografiet av deg smilte du, og i morgen må alt finnes opp på nytt, tenker du det?

4 comments:

Pjotr said...

Daken lille hydepunkt.
Takk

glassdråpe said...

Takk selv som kom.

-Silje

Anonymous said...

vet ikke om det er meningen men jeg synes litt synd på bill og anna. de lengter så fælt.

klem landåsdiva:)

glassdråpe said...

;) Kanskje vanskelig å skape litteratur om happy campers? Å lengte til noe annet, eller i alle fall å føle en viss ambivalens, og uro, tror jeg er en vesentlig del av cafe eksistens;)..
Men det kan jo bikker over i sin parodi, say stop.
Ellers er det jo fint at du føler empati med disse pappfigurene, det gir dem litt kjøtt og blod.

kram fra bydel 9, paris!