Thursday, December 27, 2007

midtsommernatt, sjösala äng

Jeg husker ikke leiligheten vi flytter inn, lå den i fjerde eller femte, vendte den ut mot bakgården hvor vi satt sent på sommeren, mens iberiasneglene døde langsomt i den grå plastbøtta, og natten var langsomt på hell, men vi utsatte og utsatte, for vi lengtet ikke tilbake til kontorene våre, til skjermen av pixel og beskjeder, og heller ikke til de klamme sengene våre, til partnerne våre, til kjærestene våre, til disse redene av mjuk sateng og madrasser. Alt virket så tilfeldig så sent på natta, og da Bill satte på plata vår, var jeg ikke hans lenger, ikke akkurat, der da. En diskant, en skarp følelse av ubehag, selv kledd i den beste sommerkjolen, og selv om det hadde vært vakkert hele dagen, fuktig og varmt som på den ytterste dagen. Hvor mange timer lå vi og plaska på fjorden. Det var en sommer å bli senete av, musklene vokste nesten ut av huden, for Bill hadde kjøpt dette huset ved fjorden, helt uten min vilje. Bill spør ikke, han foretar seg, bygger opp og river ned, slik kjennes det i alle fall ut på huden min.
Jeg husker ikke en gang antallet rom i leiligheten, og det er en rar ting å glemme. Bare denne fornemmelsen av å gå inn i leiligheten, akustikken i de tomme rommene, å håpe på andre lyder. Låter det naivt? spør jeg senere, og det spiller ingen rolle om han som svarer er Bill eller psykologen, eller er det hun venninnen med de lysende øynene? Morild kalte jeg henne, enda hun aldri hadde bodd ved sjøen. Som vanlig var det jeg som innredet, og Bill som malte veggene. Jeg husker de kraftige kastene, og hvordan lyset falt på fargene, dannet små mønster som forandret seg over uker og årstider. Jeg gikk til jobben i grålysningen og da jeg kom hjem var rommene forandret, nesten krøpet sammen, eller utvidet seg. Møblene var annerledes, pianoet det samme. Bare katten spilte uforvarende på instrumentet, valset over med sin tolvkilos kraft.
Vi sov ikke sammen i den leiligheten, kroppet oss ikke sammen om nettene, men lukket oss inn, hver for oss, det er en nødvendighet sa Bill, greit sa jeg, og lyttet etter lydene hans, men pust overvintrer ikke så lett. Om dagene hang vi sammen og alt var lett, alt var stemt og uanstrengt, et slags utkast. Noe å følge opp i andre årstider eller polaroider

3 comments:

Anonymous said...

Du har den vakreste skrive-stemmen som fins. Æ må bare si det.
Takk.

Silje said...

Det er jeg som skal takke for slike fine ord, de betyr mye - tusen takk.

S

m said...

!!!