Monday, September 18, 2006

Hva er et godt rom?

I sin siste roman, "Gå" skriver Tomas Espedal om gode rom, og jeg tror ikke nødvendigvis han har så harde kvalifikasjoner, han nevner en seng, en pult, det er ikke staffasjen, kanskje mer den følelsen rommet skaper.

En serie gode rom er en forlatt barndomsheim, så innbodd og vakkert, så taust og talende. Langs furuveggene en samling fotografier i svart/hvitt. Et barndomsbilde av min morfar som ligner en engel og har håret mitt, eller mammas forundrede blikk, to år gammel, og plutselig forstyrret av regnet og fotografens linse. Eller meg selv fjorten år og vakker uten å vite det, eller tjueto og ulykkelig i regnet av London og oppspist kjærlighet. Bare ett av bildene er mine, noen trær i Glasgow, Kelvingrove Bridge, byen som bodde i meg, som bebor meg ennå.

Min leide stue er også god, den har bøker, gamle møbler, og grønne gardiner som vender mot skogene, og jeg har et bilde av den som jeg liker særlig godt, hvor byen speiler seg i stuen, og rommet speiler seg i byen, fotografiet fjerner grensene, mimer hvordan kroppen er i verden, verden i kroppen, hvordan skillelinjer slører og er kunstige.

En øvelse: hva gjør et godt rom?

13 comments:

PJH said...

De beste rommene min er trange. Når jeg var liten lagde jeg teppehytter på rommet mitt, sånne som jeg måtte sitte krokrygget inne i. Der satt jeg å gjorde lekser eller skrev fortellinger, og ingen fikk lov å komme inn til meg. Nå sitter jeg på badet, der det aldri er dagslys og varmt på gulvet, eller jeg sitter under stuebordet når jeg er alene hjemme om kveldene.

Det gode med de trange rommene er at de gjør meg uforstyrrelig. Rom uten vinduer, med vegger tett ved, de gir fokus, de gjør at jeg kan være sikker på min egen ensomhet. Ingen distraksjoner utenfor vinduet, ingen lyder som krever oppmerksomheten min, det finns ikke plass til uferdig vask eller preserende rot, ingen som kan se meg, ingen som vet hvor jeg er og det eneste som eksisterer er min egen kropp, mine egne tanker og den boka jeg har i fanget.

Men det er ikke rom å bli værende i. De trange rommene er tilfluktsrom, rom å forsvinne i, og etterpå er det dobbelt deilig å få bevege seg igjen.
Da er jeg klar for verden.

eerio said...

jeg tror også på de lange, trange rommene. smale rom med kanskje bare et vindu i ene enden: fullstendig oversikt, ryggen dekket - ro. og fokus , som du sier. en stol, et bord og meg. nakent, tomt for alt annet en tanker. ting får meg ofte til å føle meg bundet, tynget av alt de inneholder av fortid: en bok jeg leste for en måned siden, et annet liv: de drar meg tilbake, en følelse av trykkende gjentagelse. stagnasjon kanskje.

dette er mitt arbeidsrom, hvor jeg tenker.

en stue, f eks, kan for meg være full av ting, koselig, og gi ro på en helt annen måte. atmosfære.

jeg drømmer også om enorme, åpne rom med masser av lys. noe med åpenhet og luft.

og har en gode minner, kan de overdøve selv de verste rom. besteforeldre, barndom, rare lukter, følelsen av brunt vegg til vegg teppe, nydusjet og barbent. det stikkete tauet strukket i sikk sakk fra trapp til tak, som rekkverk: ubehagelig, men likevel en uendelig fascinasjon. et hus hvor man kan løpe i ring, rundt og rund, gjennom alle rom.

mariamia said...

Og du er ingen andre steder enn akkurat her, i rommet, du kjenner veggene, du tar på dem, de er ru og malte og grå og dine, og fine, og hvordan kan du se det?, jo, ved lyset, lyset som faller inn i rommet ditt, eller nå: lyset som faller ut av det og der du er den som får lyset til å bevege seg, flytte seg, når du flytter deg. Men du kjenner det også, med kroppen, du er i rommet, og hvordan skjer det, at du merker, med det som er deg, at det finnes luft der inne? Det må være lyden, klangen, det noe som treffer lufta sånn at du hører det, og sånn blir rommet høyere, rarere og liksom gulere. Rundt deg og over deg, nå, her.

MGL said...

Tja. Jeg tror ikke det finnes gode og dårlige rom. Rommet blir først et rom idet noen går igjennom det. Idet noen oppholder seg i det. Idet noe minneverdig finner sted i det, idet noe kan huskes i rommet.

Rom er en funksjon av tid, også utenfor fysikken. Rom er det som hender i rom. Fire dimensjoner, ikke tre. Gode rom er rom som har vært gode mot deg, eller er gode mot deg.

Noen ting kan hjelpe: lys, takhøyde, farger, møbler, design, kunst, fotografier, planter, dyr. Noen ting hjelper ikke: muggsopp, storblomstrete tapet, allergier, rosa, forstyrrende mennesker, for høy musikk, feil temperatur, feil lys m.m.

Men alt det er bare ting som bidrar. Rom er minner og væren, ikke rom. Fine ting og kjipe ting og den veggen man nok egentlig burde ta og male en helg snart.

Jeg bodde i 9 måneder av mitt liv alene i en bitteliten leilighet som objektivt sett var ganske dårlig (ingen dusj, felles, iskaldt bad, gateplan, vegg-til-veggteppe), men som jeg tenker tilbake på som et trygt og godt rom der historien sto stille en stund. Om natten fikk vinden gatelampene utenfor til å svaie, så hele rommet vippet rolig frem og tilbake som et skip ved anker. Det var som å permanent sove i en togvogn. Det er et rom jeg ikke hadde vært foruten men som jeg ikke ville bo i så mye lengre enn jeg gjorde. Godt rom? Ja.

tina said...

rommet jeg har nå, altså stuen vår, er det første gode rommet jeg selv har bodd i. kanskje er det de skeive hvite veggene, vinduet som trekker ut mot stilasene i bakgården, kanskje det oransje teppet, muligens har min velvære å gjøre med det at alle platene og bøkene og bildene langs veggene er plassert der av min kjæreste og jeg, sammen.

dette har vi skapt?

det er uansett sikkert at jeg sjelden har følt slik for et rom, og at energien som befant seg her da jeg første gang kom på visning, lokket meg til å bli lettere euforisk, her er mulighetene, dette er et arbeidsrom, det skal uansett hvordan man velger å møblere, føle eller pusse opp her være vanskelig å gjøre dette til et mindre behagelig sted å være.

Linda said...

jeg ønsker meg et rom som er akkurat som den Simon and Garfunkel-konserten i Central Park, NYC. eller: kanskje jeg bare ønsker meg Central Park. eller en jogger. eller noen. nå ble jeg usikker.

Anonymous said...

For min del er jeg så beskjeden at jeg godt kan nøye meg med et rom der det ikke er noen håndverkere utafor som lager et helvete hele tida.

Kvise-Lise said...

Alle rom minner meg først og fremst om da jeg var fjorten år og veldig stygg, uten å vite det.

mariamia said...

(Jeg ønsker meg å jogge i Central Park.)

Håkonarius said...

Jeg elsker rom med guloransje rullgardiner som det siver svak, disig morgensollys gjennom, som skaper et rom uten tid for deg og dine drømmer.

Og rom med lytt, hvor man kan høre mormors og tantes pludring i etasjen under. Selv om du ikke hører hva de sier, lytter du til hvert eneste ord.

Så jeg liker nok rom hvor en deltagende verden titter inn, uten å se deg.

(Jeg har forøvrig gått i Central Park i dag. Vakker kveldssol i bygningene på Upper East Side, på den andre sida av The Reservoir. Vakkert stort rom.)

Jogge-Finn said...

Eg HAR jogga ein gong i Central Park, og eg tenkte straks at dette er noko av det mest oppskrytte eg har vore med på. Og eg var glad eg hadde eit digert hol i joggebuksa.

Anonymous said...

jeg tror på gode rom, rom jeg kan være i uten å tenke at jeg vil forlate rommet, rom hvor timene forsvinner uten at jeg merker det, rom som jeg vet er det nærmeste jeg kommer et hjem, rom som holder meg når jeg er søvnløs, som slipper litt lyd inn, som har gulvsang og historie, varme om vintern, kulde om sommern og vegger store som lyslerret.

mariamia said...

(Jeg har jogga jevnlig i Central Park, mai, magnoliablomster, vann, ikke oppskrytt!, og er jealoux på Håkonarius og sender vridde, merkelige bølger av bra følelser vestover!)