Susende.

Det er regn, regn, og morgon av brie, og Susannah som syng it aint no use and sit and wonder why, babe, it dont matter anyhow, og det er mørke, foran og bak gardinene, det er denne dusjen, dette hvinende instrumentet, og et varmt regn, og ei dansk regnkåpe som mimer tapeten i ei gammel leilighet der vi bodde og leste, og aldri gikk ut, og det er dette å vente på bussen, midt i det asfaltvåte, stengte tannklinikker, og DA, eller kanskje senere, tenker du på Torild Wardenærs opplesning, på at hun virkelig gjør noe nytt, noe eget, og du tenker på han som sier at avantgarden er død, og du lurer på om han egentlig har peil? Og du tenker på føttene dine, mykt innlåst i noen utslitte støvletter, tankene går høyt og lavt, bort og tilbake, og du kommer på jobben, med ei god kaffi i handa, kjøpt på det beste stedet, og du skriver om Weill og Brecht, og du lurer på noe med Cohen, og du sender noen meldinger til Oslo, kan vi snakke sammen nå? Og så får du et helt manus susende mot minnet.