Wednesday, September 27, 2006

Susende.

Det er regn, regn, og morgon av brie, og Susannah som syng it aint no use and sit and wonder why, babe, it dont matter anyhow, og det er mørke, foran og bak gardinene, det er denne dusjen, dette hvinende instrumentet, og et varmt regn, og ei dansk regnkåpe som mimer tapeten i ei gammel leilighet der vi bodde og leste, og aldri gikk ut, og det er dette å vente på bussen, midt i det asfaltvåte, stengte tannklinikker, og DA, eller kanskje senere, tenker du på Torild Wardenærs opplesning, på at hun virkelig gjør noe nytt, noe eget, og du tenker på han som sier at avantgarden er død, og du lurer på om han egentlig har peil? Og du tenker på føttene dine, mykt innlåst i noen utslitte støvletter, tankene går høyt og lavt, bort og tilbake, og du kommer på jobben, med ei god kaffi i handa, kjøpt på det beste stedet, og du skriver om Weill og Brecht, og du lurer på noe med Cohen, og du sender noen meldinger til Oslo, kan vi snakke sammen nå? Og så får du et helt manus susende mot minnet.

6 comments:

tina said...

for å overdøve regnet i bakgråden finner du fram musikk du ikke har lyttet til siden du var en del av et kunstprosjekt øverst i kirketårnet på sørlandet, du vasker opp med brennende varmt vann, du overser smulene som i stadig større omfang dupper i kummen parallellt med at de skitne tallerknene forsvinner, det er ikke lenge igjen

Anonymous said...

eller du presser bokstaver ut av fingertuppene, små amputasjoner på papiret, eller du tenker på en gutt du kyssa og på hun som skriver "hvorfor må alt ende så sørgelig", og du tenker på noe Virginia Woolf skriver om hvordan fortiden er tilstede, bebor oss, språker i oss, og på hvordan alt ligger åpent

Anonymous said...

og du kikker opp på månen, denne bleke pianist som farer fra øst til vest over tangentene i en kromatisk skala

C said...

Og kanskje må man huske at det ikke var sørgelig mens det pågikk selv om det endte sånn, tenker jeg, mens jeg hører på motorveien, og ja, jeg tror Virginia har rett, selvsagt har hun rett, fortiden finnes, den ligger i gatene, i tankene, i skriften; men det må jo også finnes en framtid; i oss, rundt oss, her, som du sier; alt ligger åpent,

skal det ikke finnes en trøst i det?

mariamia said...

Vi er, her, med alt vi er

Anonymous said...

nydelig, C.

ssn