Monday, September 11, 2006
Opplest
Så skal man lese ( okej, "jeg"..), i det ene øyeblikket forsøker man kjoler, finner en rytme i teksten, et driv, blir optimistisk, sender tekstmeldinger til de du vil skal være i salen, og i det andre forfaller tekstene, smuldrer i lufta. Problemet med opplesning er selvsagt at det "jeget" man forsøker å kvitte seg med, blir så lenket til ditt eget ansikt, dine egne organer, alt dette som avisene lengter etter, at det er din egen dagbok du leser opp, at det er dette du staver deg gjennom, men jeg har et slags håp at det ligger en distanse i rytmen og slagene, en kraft som kan tynge ned det porøse, eller kanskje noen hørte Erling Aadlands ord: "Hvordan kan vi vite at "jeget i det ene diktet er det samme som i det neste"? Og er det uansett så farlig?
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Hm, den problemstillingen har jeg aldri tenkt over. Jeg håper du klarte å løse dette på en tilfredstillende måte, men kanskje det ikke er så farlig om du låner bort ditt "jeg" for kunstens skyld..?
Nei, dette ble innviklet. nå vet jeg ikke lenger hva jeg mener, sorry!
Du har en fin blogg!
jeg kan godt låne bort mitt jeg, er bare litt redd folk leser dikt som privat bekjennelse, for det er det ikke for meg, det finnes jo ikke et intervju hvor man ikke brenner etter å vite om diktet er diktning eller selvbiografi, ganske uinteressant, spør du meg.
Takk for tilbakemelding, og velkommen igjen;)
Silje.
Jeg har tenkt på det samme, må jeg iscenesette meg?, må jeg rope på en sånn måte at ingen av dem som kjenner meg eller tror de kjenner meg, tror at jeg leser opp mitt liv? Må jeg synge? Lage en ny stemme, gjøre som Dylan? Uansett skal jeg danse, i hvert fall i huet, og uansett blir det spennende!
Post a Comment