Se, snø.

Det snør ute, snør gjennom nettene i St. Germain de Pres, over knoklene, prestekragene, mine hyttekalde knyttnever, det snør over fotografiene, papirene, og skrivemaskinen som knuste mot asfalten, det snør over blikket ditt, over tiggerens hender, ansiktet ditt etter hvitvin og gyngende savn. Se, som snøen legger seg mellom, som den oppløser, som den fortærer og gjør levende i selvsamme minste krystall, det snør gjennom tiden, skriften, sprengte blodkar og melken som surner og forfaller på kjøkkenbenken. Se, hvor alt hva som har glidd forbi øynene, faller stillfarent ned, som snø, som krystall, som regn, maskekledd nedbør, snør gjennom smilet, snør gjennom min tynne, tynne tanke.